Verdidebatt

Kunsten å være en innadvendt kirke

Jeg ville gjerne være kirkekunstner, men er i ferd med å gi opp

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er blitt ti år siden kirka fikk en kulturmelding. Da arbeidet med denne vakre og grundige boka ble starta opp på Granavollen våren 2004, hadde jeg urpremiere på en danseforestilling skapt for kirke, og jeg ble oppglødd. Nå er jeg igjen invitert til konferanse om kunst og kirke, og jeg tenker: Jeg klarer ikke flere ord. Jeg skal forklare hvorfor:

Jeg ville gjerne være kirkekunstner, nemlig, men er i ferd med å gi opp. Ikke fordi det har manglet på velvilje og vakre ord, det er praksisen som er umulig.

Etter drøyt 20 år begynner jeg å ta konsekvensen av at kirka er bygd for lyd. Ikke bevegelse. Ikke min kunst. Scene og dans er for kostbare for kirka. Dessuten: Som ikke-ansatt er jeg også en som mangler stemme i kirkelige systemer. Kirka har sine strukturer, organisasjoner og faggrupper. Kunstnere er ikke blant dem. Kirkemusikkens posisjon er enestående, frilansere lever på nåde.

Mistanke. Faktisk har jeg en begrunna mistanke om at det for dansens del var bedre før – utrolig nok. Denne mistanken kom da jeg gjorde et større intervju med selveste pionéren – Ragni Kolle – hun som gjorde dans for kirke allerede på 60-tallet.

På 80-tallet gjorde hun en omfattende turné med dans for kirke. Exultate skapte begeistring og hadde kanskje fortjent vel så mye oppmerksomhet en den notoriske Missa Vigilate fra 1967.

Sistnevnte eksperimentmesse gjenoppføres snart for andre gang i dette årtusenet - under Egil Hovland-festivalen i Fredrikstad 31. oktober. Det var også Hovland som trumfet gjennom de omstridte dansernes deltakelse den gangen. Visst fortjener han feiring for å være en banebryter for mer enn sin egen kunstform.

Det er likevel et tankekors at denne begivenheten hentes opp nok en gang (forrige gang var i Torshov i 2007 – som en markering av 40 år med dansekunst i kirke) – i en tid der vilkårene for nyskapning i kirka bare unntaksvis er gode, og nyhetsverdien som fantes i dans er død.

Ikke aleine. Stemmer det altså ikke at alt har gått framover og blitt friere, rikere og åpnere? Vel, Vårt Lands oppslag i den siste tida tyder på at jeg ikke er aleine om å lure på om vi kommer noen vei.

Teologisk fakultets Svein Aage Christoffersen peker på noe jeg selv har opplevd i mange sammenhenger: Interessen for å øke kunst- og kulturfaglig kompetanse fra teologenes og andre kirkeansattes side, er laber.

Kulturaktører og kunstnere stiller opp – og de er sultne! – mens kirkefolket har nok med sitt. Erik Hillestad nevner økonomiske faktorer som avgjørende – betimelig nok. For det ble jo ikke slik at Kulturrådet åpnet kanalene for nyskapende kirkekunst fordi kirka fikk seg en kulturmelding og etter hvert også kulturrådgivere.

Kirkemusikken har antakelig fått en styrking, men når det gjelder andre kunstarter er det ikke lett å få øye på noen forskjell. Statistikken får komme etter hvert, og jeg håper og tror at dyktige kulturrådgivere faktisk har maktet å bevege den seige materien noen centimeter, men som skapende og utøvende kunstner har jeg fått nok. Scenekunst er noe kirka ikke tar seg råd til og som Kulturrådet ikke er interessert i at skal vises i kirka, så jeg må finne andre utløp for kompetansen jeg har opparbeidet meg over et par tiår.

Rota vekk. Hva består min opplevelse av «seig materie» av?

Jeg har gitt gratis-tilbud om dans i kirka, tilbud som er blitt rota vekk fordi ingen greide å finne ut hvem som kunne ta seg av en så vrien henvendelse.

Jeg har mottatt spennende forespørsler om nye prosjekt, for så å innse at dersom jeg tar på alvor hva vedkommende foreslår – og gir vedkommende prisen på hva det faktisk koster å skape ny scenekunst– så veit jeg at jeg aldri blir spurt igjen.

Jeg har ledet nye scene-prosjekter fram mot realisering mens jeg kombinerer å være koreograf, pedagog, danser og prosjektleder – og sitter igjen med en lønn som i beste fall dekker den ene av jobbene jeg har gjort. Å få lønn i forhold til utdannelsen min kan jeg bare glemme.

Ja, som vikar for en kulturrådgiver tjente jeg mer enn jeg kunne komme i nærheten av som kunstner. Ironisk nok var jo en av oppgavene mine i den rollen å «stimulere til» at slike som meg skulle kunne jobbe i kirka. Men «slike som meg» får seg arbeid i kulturbyråkratiet. Det skal jo stå mat på bordet også i mitt hjem.

Håndfull. For ikke å snakke om hvordan det kjennes når det sitter en håndfull mennesker i det enorme kirkerommet og får en eksklusiv visning som koster en arrangør penger de nesten ikke har, for å betale kunstnere som ikke får nok. Og de som er tilstede er dypt beveget, takknemlige.

Flere sukker når de forteller meg hvor viktig det er at noen tar med seg hele kroppen i bevegelse i kirkerommet. Og jeg sukker jeg også, for jeg veit hvor dypt meningsfylt det er, men jeg veit også at dansekunst aldri er god butikk i Norges grisgrendte land. Kunstnerisk kan jeg godt motivere at jeg gjør mine forestillinger for dem som kommer – uansett hvor få de er, men jeg veit at det jeg gjør ikke lønner seg.

Prisgitt. Kirkekulturens praksis er fortsatt prisgitt enkeltmenneskene som gir det lille, men helst det store ekstra. Det triste er at det slett ikke er sikkert at det blir lagt merke til eller satt pris på av dem som sitter godt i sine etablerte stillinger.

Den «hellige uroen» som det snakkes vakkert om på konferanser om nyskapende kunst i kirka, den frambringes av en helt hverdagslig og reell uro over hvorvidt det blir lønn til regningene denne måneden også - for dem som arbeider den fram. Men det er kanskje ikke kirkas problem. Eller?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 31.10.2014

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt