Verdidebatt

Forsoning – å leve med et ubehag

Finn Wagle mener at krigen i Norge ikke handlet om «vi på den rette siden» – «de på den gale siden». Jeg er grunnleggende uenig med Wagle her.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Vårt Land tok prisverdig opp temaet forsoning med en kronikk av biskop emeritus Finn Wagle sist vinter (Vårt Land 6. januar, her på verdidebatt.no 22. mai), «Folkeforsoning på hjemmebane». Det fikk meg til å lese Wagles artikkel i Kirke og kultur 4/2013, som kronikken var en forkortet og bearbeidet utgave av.

Finn Wagle var med i den arbeidsgruppen som hadde ansvaret for en forsoningskonferanse i juni 2012. Fra 2009-2012 holdt Forum for tro og livssyn årlige forsoningskonferanser om NS-barns og tyskerbarns livssituasjon. Et utgangspunkt var «den uretten uskyldige NS-barn har lidd helt frem til i dag for de valg som foreldrene en gang gjorde». Målet var å få i stand en folkeforsoning, bli ferdig med motsetningene fra krigen.

Grunnlaget for forsoningen. Finn Wagle skrev i sin artikkel at «Forsoning kan  aldri handle om å inngå et moralsk kompromiss», og avslutningsvis om etterkrigstiden at  det dreier «seg om barn som fikk svi på grunn av sine foreldre».

Dette er viktige utgangspunkt for en forsoning. NS-medlemmenes barn ble trakassert av tankeløse såkalt gode nordmenn. Mange vokste opp med skam over sine foreldre.

Finn Wagle ser fram til en kollektiv, offentlig forsoning, en innrømmelse av at ikke alt var som det skulle være i etterkrigstidens Norge, at det ble gjort feil også ovenfra, fra skole, kirke og myndigheter. Her er det lett å følge Wagle.

En innleder ved forsoningskonferansen i 2012 var statsviter Baard Herman Borge, som tok utgangspunkt i sin ferske doktoravhandling om NS-barn. Avhandlingen tar også opp temaet forsoning, der Borge skriver: «Overvinne negative følelser for et annet menneske, og forholde seg nøytralt til vedkommende. Forsoning kan trolig fremmes ved at historiebildet får flere nyanser og ved at gamle fiender gjensidig prøver å leve seg inn i og forstå hverandres motiver.»

En slik forståelse er rettet mer mot en aksept av, enn en forsoning mellom tidligere fiender. Skal forsoning forutsette anerkjennelse? Rett nok hevdet mange NS-medlemmer ideelle motiver for sine handlinger i okkupasjonsårene, men uten å nevne at deres idealisme forutsatte et Norge med nære bånd til Nazi-Tyskland.

Uenig. Jeg tok meg bryet å lese Borges avhandling. Den konkluderte med at landssvikoppgjøret var den mest sannsynlige årsaken til problemene NS-barn fikk etter krigen. Han argumenterer som om oppgjøret var urimelig strengt, en Hjemmefrontens hevn.

Wagle hevder i sin kronikk at det var selve landssvikoppgjøret, at Norge, som det eneste av de europeiske land, på generell basis, rettsforfulgte selve medlemskapet i NS, som gjorde arbeidet for en folkeforsoning spesielt vanskelig. Wagle beskriver forsoning som en prosess der vi må oppgi gamle fiendebilder, fordi krigen i Norge ikke handlet om «vi på den rette siden» – «de på den gale siden».

Jeg er grunnleggende uenig med Wagle her, og stiller meg undrende til at en forsoning forutsetter et nytt syn på den rolle NS-medlemmene spilte. NS bisto fienden, og skapte ved det et nasjonalt traume. NS ble, som det eneste av kollaboratørpartiene i Europa, av Hitler tillatt å danne regjering. En nasjonalsosialistisk «nyordning» av samfunnet forutsatte lojale medlemmer som kunne innta stillinger og verv. Et lojalt statspoliti drev «nyordningen» gjennom med skremsler og terror, og NS-medlemmer hadde medvirket.

Derfor ble oppgjøret et politisk oppgjør, ikke bare med et parti, men med en idé.

Ryddig. Straffene for medlemskap i NS varierte sterkt med medlemmenes posisjon og aktivitet; 45. 000 medlemmer ble til slutt dømt, de fleste til bøter, 10.000 fikk sine saker henlagt. Der medvirkningen var av liten betydning, fikk 4.800 ingen påtale. Man kan alltids spørre om de passive medlemmene utførte sine pliktoppgaver. Var de med på å legitimere NS? Støttet de NS økonomisk? Medvirket de?

Landssvikoppgjøret var av de mer ryddige i Europa. Det forekom ikke private likvidasjoner, noe som fant sted både i Danmark, Frankrike og Nederland. Finn Wagle siterer Hans Fredrik Dahl og Øystein Sørensen (2004): «Den mest omfattende utrenskning det norske samfunn noen gang har opplevd». Denne beskrivelsen gir et retorisk poeng mer enn den er saklig dekkende.

Alternativet til et omfattende oppgjør var amnesti til titusener som hadde ytt rettstridig bistand til fienden. Det er dette Wagle i realiteten har som premiss for en forsoning. Og det er skremmende nær det Borge i sin avhandling har som premiss: oppgjørets omfang skapte problemene for NS-barna.

Beklagelse. Bjørn Westlie og jeg skrev i Aftenposten i 2013: «Vi håper flere NS-barn ville beklage foreldrenes rolle som deltakere, støttespillere eller medløpere i de overgrep som blant annet norske jøder ble utsatt for i nazismens navn.»

En slik beklagelse kunne ha vært et utgangspunkt for et forsonet fellesskap. Borge fortolker dette i et tilsvar til meg med en ironiserende påstand om at vi hevdet: «NS-barn har en medfødt plikt til åpent å ta avstand fra sine foreldres veivalg og handlinger. Denne «modige» oppfordringen har både Dagsavisen, Aftenposten og andre norske medier velvillig brakt videre og gitt god plass, ikke bare én, men mange ganger.»

Det er så mange gode tanker i Wagles artikkel og kronikk. Men jeg vil utfordre hans premisser for en  forsoning. At tidligere fiender legger gamle konflikter bak seg må være målet. Men når Wagle snakker om det massive flertall «gode nordmenn» på den ene siden og landssvikere på den annen som historisk sett galt, blir det vanskelig.

Om Quisling personlig benådet en dødsdømt, er det rosverdig. Men han sto like fullt inne for et system der standrett og tilfeldig jus medførte i snitt to dødsdommer i uka krigens siste fire år. Ikke alle NS-medlemmer var antijødiske. Men NS, som de ga sin kraft og sin sjel til, organiserte Holocaust i Norge. Oppgjøret måtte bli politisk, likevel rettet primært mot NS-styrets konsekvenser og medlemmenes medvirkning.

Da myndighetene i 2012 beklaget nordmenns overgrep mot jøder, var det myntet på både de aktive forfølgerne og de som lot det skje. Det ga beklagelsen en utvidet etisk dimensjon.

Lytte. Borges avhandling bygget på et spørreskjema der i alt 376 NS-barn svarte. Jeg har tillatt meg å betvile gruppens representativitet. Borges funn er like fullt interessante, og som han selv skriver «…de antyder en overhyppighet av stress-symptomer». Folks fordømming av foreldrenes svik, barnas egen skam og tvil, og den plaging de var utsatt for, har vært svært traumatisk for mange.

Den norske kirke bør lytte til Finn Wagle, og «ikke si seg ferdige med de sår som samfunnet lenge vil lide ved». Mange NS-barn har lidd på grunn av sine foreldres valg, men også fordi tankeløse såkalt gode nordmenn ikke ble stanset, verken av myndigheter eller presse, lærer eller prest.

Men det er knapt sannsynliggjort at det var et dimensjonene ved landssvikoppgjøret som gjorde arbeidet for en forsoning vanskelig.

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 3.11.2014

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt