Knut Engelskjøn

5

Forsoning – å leve med et ubehag

Finn Wagle mener at krigen i Norge ikke handlet om «vi på den rette siden» – «de på den gale siden». Jeg er grunnleggende uenig med Wagle her.

Publisert: 3. nov 2014 / 946 visninger.

Vårt Land tok prisverdig opp temaet forsoning med en kronikk av biskop emeritus Finn Wagle sist vinter (Vårt Land 6. januar, her på verdidebatt.no 22. mai), «Folkeforsoning på hjemmebane». Det fikk meg til å lese Wagles artikkel i Kirke og kultur 4/2013, som kronikken var en forkortet og bearbeidet utgave av.

Finn Wagle var med i den arbeidsgruppen som hadde ansvaret for en forsoningskonferanse i juni 2012. Fra 2009-2012 holdt Forum for tro og livssyn årlige forsoningskonferanser om NS-barns og tyskerbarns livssituasjon. Et utgangspunkt var «den uretten uskyldige NS-barn har lidd helt frem til i dag for de valg som foreldrene en gang gjorde». Målet var å få i stand en folkeforsoning, bli ferdig med motsetningene fra krigen. 

Grunnlaget for forsoningen. Finn Wagle skrev i sin artikkel at «Forsoning kan  aldri handle om å inngå et moralsk kompromiss», og avslutningsvis om etterkrigstiden at  det dreier «seg om barn som fikk svi på grunn av sine foreldre».

Dette er viktige utgangspunkt for en forsoning. NS-medlemmenes barn ble trakassert av tankeløse såkalt gode nordmenn. Mange vokste opp med skam over sine foreldre.

Finn Wagle ser fram til en kollektiv, offentlig forsoning, en innrømmelse av at ikke alt var som det skulle være i etterkrigstidens Norge, at det ble gjort feil også ovenfra, fra skole, kirke og myndigheter. Her er det lett å følge Wagle.

En innleder ved forsoningskonferansen i 2012 var statsviter Baard Herman Borge, som tok utgangspunkt i sin ferske doktoravhandling om NS-barn. Avhandlingen tar også opp temaet forsoning, der Borge skriver: «Overvinne negative følelser for et annet menneske, og forholde seg nøytralt til vedkommende. Forsoning kan trolig fremmes ved at historiebildet får flere nyanser og ved at gamle fiender gjensidig prøver å leve seg inn i og forstå hverandres motiver.»

En slik forståelse er rettet mer mot en aksept av, enn en forsoning mellom tidligere fiender. Skal forsoning forutsette anerkjennelse? Rett nok hevdet mange NS-medlemmer ideelle motiver for sine handlinger i okkupasjonsårene, men uten å nevne at deres idealisme forutsatte et Norge med nære bånd til Nazi-Tyskland. 

Uenig. Jeg tok meg bryet å lese Borges avhandling. Den konkluderte med at landssvikoppgjøret var den mest sannsynlige årsaken til problemene NS-barn fikk etter krigen. Han argumenterer som om oppgjøret var urimelig strengt, en Hjemmefrontens hevn. 

Wagle hevder i sin kronikk at det var selve landssvikoppgjøret, at Norge, som det eneste av de europeiske land, på generell basis, rettsforfulgte selve medlemskapet i NS, som gjorde arbeidet for en folkeforsoning spesielt vanskelig. Wagle beskriver forsoning som en prosess der vi må oppgi gamle fiendebilder, fordi krigen i Norge ikke handlet om «vi på den rette siden» – «de på den gale siden». 

Jeg er grunnleggende uenig med Wagle her, og stiller meg undrende til at en forsoning forutsetter et nytt syn på den rolle NS-medlemmene spilte. NS bisto fienden, og skapte ved det et nasjonalt traume. NS ble, som det eneste av kollaboratørpartiene i Europa, av Hitler tillatt å danne regjering. En nasjonalsosialistisk «nyordning» av samfunnet forutsatte lojale medlemmer som kunne innta stillinger og verv. Et lojalt statspoliti drev «nyordningen» gjennom med skremsler og terror, og NS-medlemmer hadde medvirket. 

Derfor ble oppgjøret et politisk oppgjør, ikke bare med et parti, men med en idé. 

Ryddig. Straffene for medlemskap i NS varierte sterkt med medlemmenes posisjon og aktivitet; 45. 000 medlemmer ble til slutt dømt, de fleste til bøter, 10.000 fikk sine saker henlagt. Der medvirkningen var av liten betydning, fikk 4.800 ingen påtale. Man kan alltids spørre om de passive medlemmene utførte sine pliktoppgaver. Var de med på å legitimere NS? Støttet de NS økonomisk? Medvirket de?

Landssvikoppgjøret var av de mer ryddige i Europa. Det forekom ikke private likvidasjoner, noe som fant sted både i Danmark, Frankrike og Nederland. Finn Wagle siterer Hans Fredrik Dahl og Øystein Sørensen (2004): «Den mest omfattende utrenskning det norske samfunn noen gang har opplevd». Denne beskrivelsen gir et retorisk poeng mer enn den er saklig dekkende.

Alternativet til et omfattende oppgjør var amnesti til titusener som hadde ytt rettstridig bistand til fienden. Det er dette Wagle i realiteten har som premiss for en forsoning. Og det er skremmende nær det Borge i sin avhandling har som premiss: oppgjørets omfang skapte problemene for NS-barna. 

Beklagelse. Bjørn Westlie og jeg skrev i Aftenposten i 2013: «Vi håper flere NS-barn ville beklage foreldrenes rolle som deltakere, støttespillere eller medløpere i de overgrep som blant annet norske jøder ble utsatt for i nazismens navn.»

En slik beklagelse kunne ha vært et utgangspunkt for et forsonet fellesskap. Borge fortolker dette i et tilsvar til meg med en ironiserende påstand om at vi hevdet: «NS-barn har en medfødt plikt til åpent å ta avstand fra sine foreldres veivalg og handlinger. Denne «modige» oppfordringen har både Dagsavisen, Aftenposten og andre norske medier velvillig brakt videre og gitt god plass, ikke bare én, men mange ganger.»

Det er så mange gode tanker i Wagles artikkel og kronikk. Men jeg vil utfordre hans premisser for en  forsoning. At tidligere fiender legger gamle konflikter bak seg må være målet. Men når Wagle snakker om det massive flertall «gode nordmenn» på den ene siden og landssvikere på den annen som historisk sett galt, blir det vanskelig.

Om Quisling personlig benådet en dødsdømt, er det rosverdig. Men han sto like fullt inne for et system der standrett og tilfeldig jus medførte i snitt to dødsdommer i uka krigens siste fire år. Ikke alle NS-medlemmer var antijødiske. Men NS, som de ga sin kraft og sin sjel til, organiserte Holocaust i Norge. Oppgjøret måtte bli politisk, likevel rettet primært mot NS-styrets konsekvenser og medlemmenes medvirkning.  

Da myndighetene i 2012 beklaget nordmenns overgrep mot jøder, var det myntet på både de aktive forfølgerne og de som lot det skje. Det ga beklagelsen en utvidet etisk dimensjon. 

Lytte. Borges avhandling bygget på et spørreskjema der i alt 376 NS-barn svarte. Jeg har tillatt meg å betvile gruppens representativitet. Borges funn er like fullt interessante, og som han selv skriver «…de antyder en overhyppighet av stress-symptomer». Folks fordømming av foreldrenes svik, barnas egen skam og tvil, og den plaging de var utsatt for, har vært svært traumatisk for mange. 

Den norske kirke bør lytte til Finn Wagle, og «ikke si seg ferdige med de sår som samfunnet lenge vil lide ved». Mange NS-barn har lidd på grunn av sine foreldres valg, men også fordi tankeløse såkalt gode nordmenn ikke ble stanset, verken av myndigheter eller presse, lærer eller prest. 

Men det er knapt sannsynliggjort at det var et dimensjonene ved landssvikoppgjøret som gjorde arbeidet for en forsoning vanskelig. 

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 3.11.2014

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Njål Kristiansen

157 innlegg  20654 kommentarer

Du er fri - ingenting å beklage.

Publisert rundt 4 år siden
Knut Engelskjøn. Gå til den siterte teksten.
Lytte. Borges avhandling bygget på et spørreskjema der i alt 376 NS-barn svarte. Jeg har tillatt meg å betvile gruppens representativitet. Borges funn er like fullt interessante, og som han selv skriver «…de antyder en overhyppighet av stress-symptomer». Folks fordømming av foreldrenes svik, barnas egen skam og tvil, og den plaging de var utsatt for, har vært svært traumatisk for mange.

Med så få respondenter blir undersøkelsen et uttrykk for hver enkelts situasjon mer enn en trend. Likevel gir den en pekepinn om et generellt bilde. 

NS-barna er ikke ansvarlige for sine foreldres handlinger mer enn andre er ansvarlige for sine foreldres handlinger. Det er leit at dere har opplevet det slik og har vært trakassert på dette grunnlag. Ingen beklagelser kan rette opp en sytti år gammel urett. Den vil gå ned i historien som en urett som aldri ble løst, siden mange er utenfor rekkevidde for forsoning nå. I den grad det kan hjelpe med individuelle tiltak fra helsevesenet overfor den enkelte tror jeg det må være det beste. Vi må alle leve med sår. 

Kommentar #2

Olav Rune Ekeland Bastrup

96 innlegg  2613 kommentarer

Forsoning forutsetter sannhet

Publisert rundt 4 år siden

Landsvikoppgjøret i Norge var av de mer ryddige, skriver Engelskjøn i sin kronikk "Forsoning - å leve med et ubehag" (Vårt Land 3.11.). Det er nok riktig sammenlignet med en del andre land, men det betyr ikke at det dermed var ryddig og en rettsstat verdig. For det var det ikke. Ikke på langt nær. Det var et hevnoppgjør.

Biskop Finn Wagle har derfor rett i at måten oppgjøret skjedde på og rammene for det har gjort forsoningsarbeid ikke bare vanskelig, men umulig i Norge. (I kronikken: ‘Folkeforsoning på hjemmebane”)

En annen konsekvens er at hele krigstiden og oppgjøret som fulgte har levd videre som et særdeles betent tema i Norge som vi aldri synes å bli ferdig med, også dette til forskjell fra mange andre land. Vi bør analysere grunnene til hvorfor det er blitt slik. Én grunn springer meg i øynene. Vi har i Norge aldri hatt noe sannhetsoppgjør.

Første forutsetning for at forsoning skal kunne finne sted er nemlig at sannheten fortelles. Dette var noe jeg for egen del ble svært bevisstgjort på da jeg som leder av Stiftelsen Rettferd for taperne på 1990-tallet startet erstatningsoppgjørene på vegne av taterne. Jeg fremholdt det i et møte med biskopene og i utallige møter i departementer og stortingskomiteer. Det gis alltid muligheter for historiefortolkninger, men de tjener også lett som utflukter. Ved et visst punkt må man likevel ned til en kjerne der man må erkjenne at urett ikke kan kalles ved noe annet navn enn urett.

Uten sannhet blir forsoning kun fåfengte øvelser. Sannhet i denne sammenheng inkluderer mer enn det ideologiske oppgjør fra NS-barnas side som Engelskjøn etterlyser. Sannhet forutsetter igjen erkjennelse - og den må gå begge veier. Om ikke begge parter føler dette som et like sterkt ansvar, kommer man ingen vei. Det nytter eksempelvis ikke å strande på den posisjon at hevnlysten overfor tapersiden alle ting tatt i betraktning var psykologisk forståelig slik krigens realiteter nå engang var. Jo, den var selvsagt forståelig, men ikke dermed akseptabel. Som selvstendig fenomen representerer den en skyld i seg selv som helt uavhengig av dens forutsetninger i krigen gav opphav til sine egne tragedier. En del NS-barns regresjon i selvforsvar lar seg på samme vis forstå som en psykologisk refleks av det klima landssvikoppgjøret skapte. Det er et kompleks disse må befri seg fra - her er jeg enig med Engelskjøn. Men det etterfølgende spørsmål blir da om historieskrivningen har gitt NS-barna som den svakeste part en slik mulighet. Det har den ikke. Den har skjøvet taperen mot veggen og krevd en selvoppgivelse han ikke har kunnet makte. Selvforsvaret blir da eneste overlevelsesmulighet. Det er ikke uforståelig, men det er heller ikke holdbart som en vedvarende posisjon. Skal taperen tilbys en vei ut, må vinneren erkjenne det som er hans helt selvstendige skyld. Og det er vinnerens eget, suverene ansvar.

I Stiftelsen Rettferd for taperne hadde jeg en periode også en del med krigsbarna å gjøre. I en rekke enkeltsaker var jeg i møter med ulike offentlige instanser for å sondere mulighetene for billighetserstatninger. Jeg ble forskrekket over holdninger jeg møtte, hvor kort vi var kommet, jeg ville ikke trodd det mulig så lenge etter krigen (dette er drøyt ti år siden). Det bevisstgjorde meg på hvor kompleksfylt dette temaet er. Samtidig ble jeg klar over at det fantes forgreninger til NS i min egen familie, noe det trolig gjør i de fleste norske familier. Det var blitt fortidd, men det var også en sannhetsåpenbaring som forklarte hvorfor et par grandonkler var blitt skrevet ut av familiehistorien slik de var blitt. Nei, det skjedde ikke private likvidasjoner i Norge. Men hatet fant andre strømmer å flyte langs. Det fikk leve i understrømmene, og en av konskevensene er at det i Norge har satt seg en betennelse i dette temaet som vi ennå synes et stykke unna å bli helbredet fra.

Kommentar #3

Inger Cecilie Stridsklev

8 innlegg  194 kommentarer

Manglende sannhetsoppgjør

Publisert rundt 4 år siden
Olav Rune Ekeland Bastrup. Gå til den siterte teksten.
Vi har i Norge aldri hatt noe sannhetsoppgjør.

Første forutsetning for at forsoning skal kunne finne sted er nemlig at sannheten fortelles.

Olav Rune Ekeland Bastrup har helt rett i at forutsetning for forsoning i etterkrigs-Norge er et sannhetsoppgjør. Det forutsetter at begge parter kommer til orde og at begge parter blir lyttet til. Det har knapt skjedd. Resultatet ble to sort/hvitt-fortellinger, der begge parter har sett på seg selv som helter, og motparten som skurker. Norge har aldri våget en sannhetskommisjon slik Sør-Afrika hadde.

Medlemmene av Nasjonal Samling opplevde seg ikke som skyldige, men som syndebukker for dem de så som de virkelig skyldige; illegitime myndigheter og forbrytere som skrøt av sine illegale/ulovlige handlinger.

De innså at svartmalingen av dem var nødvendig både for å befri Storting og regjering for deres ansvar for at Norge i 1940 lå åpent for invasjon, og for å legitimere motstandskampen som stort sett besto i trakassering av NS-medlemmer og deres barn, og etterkrigsoppgjøret.

I et okkupert land har okkupanten makten. NS oppfattet seg som en motmakt i landsmenns interesse mot ikke minst Terboven. Forholdene for nordmenn hadde neppe vært bedre i perioden 1940-45 hvis han hadde fått styre alene.

Engelskjøn nevner en benådning Quisling skal ha innvilget. Quisling hadde et eget benådningskontor på slottet der de gjorde sitt beste for å få innvilget benådninger hos tyskerne for politiske motstandere.

Etter jernbanesabotasjen ved Jørstad bru i januar 1945, forlangte Terboven og Hitler at 10 000 norske gisler skulle skytes. Det fikk Quisling forhindret.

På grunn av den massive svartmalingen av NS-folk har mange NS-medlemmer tidd overfor sine barn. Det har gitt mange forskrekkelser når barna oppdaget det, og svært mange har opplevd at deres foreldre var beskyldt for handlinger som var vesensfremmede for dem. Noen NS-barn har da trodd at tausheten skyldtes at deres foreldre hadde grunn til å skjemmes.

 

Kommentar #4

Mons Henrik Slagsvold

160 innlegg  2436 kommentarer

Sannheten.

Publisert rundt 4 år siden
Olav Rune Ekeland Bastrup. Gå til den siterte teksten.
Første forutsetning for at forsoning skal kunne finne sted er nemlig at sannheten fortelles.

Nå er det vel som regel mange sannheter og virkeligheter. Men Ekeland Bastrups korte kommentar er noe av det beste jeg har lest om denne saken. Og jeg har i tidligere år lest ikke så lite.

Kommentar #5

Robin Tande

17 innlegg  3738 kommentarer

Publisert rundt 4 år siden
Mons Henrik Slagsvold. Gå til den siterte teksten.
Men Ekeland Bastrups korte kommentar er noe av det beste jeg har lest om denne saken. Og jeg har i tidligere år lest ikke så lite.

Tiltredes!

Kommentar #6

Oddbjørn Johannessen

178 innlegg  13478 kommentarer

Viktig tema

Publisert rundt 4 år siden
Knut Engelskjøn. Gå til den siterte teksten.
Skal forsoning forutsette anerkjennelse?

Jeg oppfatter det vel ikke slik at det nødvendigvis er noen grunnleggende uenighet mellom Engelskjøn og Bastrup, men at temaet forsoning etter 2. verdenskrig behandles ut fra litt ulike, men ikke nødvendigvis motstridende, perspektiver i hhv. Engelskjøns innlegg og Bastrups kommentar #2.

Slik jeg ser det, innholder det siterte spørsmålet fra Engelskjøns innlegg et kjernepunkt i ethvert forsoningsarbeid:  "Skal forsoning forutsette anerkjennelse?"  Anerkjennelse da forstått som noe mer enn anerkjennelse av den andre og av den andres rett til å innta kontrære standpunkter - nemlig anerkjennelse av standpunkters likeverd (slik Inger Cecilie Stridklev synes å mene når hun i #3 skriver: "Medlemmene av Nasjonal Samling opplevde seg ikke som skyldige, men som syndebukker for dem de så som de virkelig skyldige; illegitime myndigheter og forbrytere som skrøt av sine illegale/ulovlige handlinger".).

Kommentar #7

Njål Kristiansen

157 innlegg  20654 kommentarer

Publisert rundt 4 år siden
Oddbjørn Johannessen. Gå til den siterte teksten.
Slik jeg ser det, innholder det siterte spørsmålet fra Engelskjøns innlegg et kjernepunkt i ethvert forsoningsarbeid: "Skal forsoning forutsette anerkjennelse?" Anerkjennelse da forstått som noe mer enn anerkjennelse av den andre og av den andres rett til å innta kontrære standpunkter - nemlig anerkjennelse av standpunkters likeverd (slik Inger Cecilie Stridklev synes å mene når hun i #3 skriver: "Medlemmene av Nasjonal Samling opplevde seg ikke som skyldige, men som syndebukker for dem de så som de virkelig skyldige; illegitime myndigheter og forbrytere som skrøt av sine illegale/ulovlige handlinger".).

For meg betyr det å akseptere at det som har skjedd har skjedd, og at ingen andre enn de som gjorde seg direkte skyldige skal lastes. Når de i tillegg har tatt sin straff skal det etterpå være forsoning også med disse. Og motsatt. Vi kan ikke anerkjenne handlinger som noen er blitt dømt for, men må innse at de står der som de arr på historien som de er. Det skal ikke være hevn mellom partene, og man skal gå videre med det inntrufne som et tilbakelagt stadium. At noen ikke klarer å forsone seg med historiens gang vil jeg karakterisere som personlige problemer. 

Kommentar #8

Inger Cecilie Stridsklev

8 innlegg  194 kommentarer

Norge mangler en ”Sannhetskommisjon”.

Publisert rundt 4 år siden
Olav Rune Ekeland Bastrup. Gå til den siterte teksten.
Vi har i Norge aldri hatt noe sannhetsoppgjør

Per Egil Hegge har skrevet”I realiteten var det vedtatt at Norges krigshistorie skulle skrives uten at noen snakket med dem som hadde vært på ”feil side””.

 Frode Fanebust har i boken ”Makt, myter, media” beskrevet hvordan den offisielle krigshistorien ble til, den som kalles ”Det norske folkeeventyret ” av dem som ikke tror på den. Prost Christie var neppe klar over hvor godt han beskrev virkeligheten da han tok ordet i Stortinget om etterkrigsoppgjøret i 1955:

"Når det nå søkes godtgjort at mange NS-medlemmers bistand til fienden skjedde i subjektivt god tro, og at de i virkeligheten var likeså nasjonale som dem av oss som gjorde motstand, og at de mente å tjene norske interesser, da må man unnskylde oss som ennå har en levende erindring om vår motstandskamp, at vi ser med stor skepsis på dette selsomme utslag av nasjonalt sinnelag. Hvis de tidligere NS-medlemmer ønsker å komme på talefot med oss andre om en rimelig ordning av livet i fremtiden, så tror jeg de skal la dette moment falle. Når retten har talt, tjener det ikke til noe å fortsette prosedyren ute blant folk. Det er da ingen annen utvei enn å avfinne seg med rettens avgjørelse. Og så får man om man virkelig eier et nasjonalt sinnelag og virkelig vil tjene norske interesser, akseptere sin skjebne og søke lojalt å begynne fra nytt av. Det er etter min mening å tjene norske interesser.”

Christie gjorde det oså klart at om NS-folk fastholdt sine standpunkter, ville det "bare bidra til å forlenge og holde liv i uviljen".

Begge parter opplevde det slik at de i motsetning til motparten hadde nasjonal holdning, respekt for Gud, de ti bud, Grunnloven og norsk og internasjonal lov.

 

Kommentar #9

Njål Kristiansen

157 innlegg  20654 kommentarer

Publisert rundt 4 år siden
Inger Cecilie Stridsklev. Gå til den siterte teksten.
Christie gjorde det oså klart at om NS-folk fastholdt sine standpunkter, ville det

Akkurat dette er gyldig også i dag. 

For øvrig, hadde det kommet en sannhetskommisjon i 1950 kunne den hatt sin berettigelse. Nå er det alt for sent og til ingen nytte. Krigen og tiden etterpå må ansees gjennomdebattert for alle praktiske formål bortsett fra at noen vil kunne trenge personlig veiledning i å leve med den i ettertiden.  

Kommentar #10

Inger Cecilie Stridsklev

8 innlegg  194 kommentarer

Ensidig debatt

Publisert rundt 4 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
Krigen og tiden etterpå må ansees gjennomdebattert for alle praktiske formål

Problemet er at det bare har vært åpenhet for en sides synspunkt. Dialog har manglet. Her er erfaringen til et medlem av Kulturtinget, lyrikeren Kristen Gundelach fra hans diktsamling "Den rå fred, sonetter i harnisk":

Som en slags Don Quijote har jeg latt lyne

min tankes klinge, lekende og lett:

vindmølleduellant som ei løp trett,

skjønt ingen verdig motmann kom til syne.

Jeg fikk ei klingen mot en klinge bryne

i ærlig kamp for sannhet og for rett,

men horden stod omkring mig tett i tett

og gikk til angrep, vebnet med en dyne.

Jeg så det nasjonale våben ese,

parerte fåfengt: klingen rev en revne

så dun føk ut og fylte munn og nese,

den tyngdeløse treghet uten form

lukket seg lummert rundt min ånd og evne

og kvalte bruset av min friske storm.

 

Kommentar #11

Erling Grape

57 innlegg  1046 kommentarer

Publisert rundt 4 år siden
Inger Cecilie Stridsklev. Gå til den siterte teksten.
Her er erfaringen til et medlem av Kulturtinget, lyrikeren Kristen Gundelach

Inger Cecilie Stridskleiv bør lære at det er forskjell på å forsvare gamle NS-folk som ble behandlet urettferdig og det å forsvare gammel NS-ideologi.

Javisst var det NS-medlemmer hvis eneste handling var at de hadde tegnet medlemskap i Nasjonal Samling. Det å støtte Nasjonal Samling var i seg selv en støtte til et parti som stod for landsforræderi, men straffen de fikk stod ikke i forhold til de som ikke var medlemmer, men som likevel drev med aktiv støtte til okkupanten ut i fra økonomiske motiv.

Men det å vurdere den individuelle handling er en sak, en annen sak er den som Stridsklev bedriver, nemlig å forsøke å hvitvaske gammel nazi-ideologi.

Det er mulig Gundelach var en dyktig sonette-dikter, men han var også en av huspoetene til NS og det er dette som er festet ved hans ettermæle.

Den ideologi som gjenspeiles i hans diktning, er slik at selv nynazistene kan trykke han til sitt bryst, de som står for dette synet:

Det vi nasjonalsosialister kjemper for, er at vårt folk og vår rase skal overleve. At jorden skal fortsette å rotere med ariere på den. Vårt fremste mål i kampen er ikke at Finland, Sverige eller Norge skal overleve som land.

...

For det andre, og dette er så klart det viktigste, hvilket land du eller din mormor er født i, er egentlig ganske irrelevant fra et nasjonalsosialistisk perspektiv. Hva som er interessant, er rasen.


Det er vel dette som gjør at Kristen Gundelach ikke hører hjemme blant våre poeter.

Kommentar #12

Inger Cecilie Stridsklev

8 innlegg  194 kommentarer

Nasjonalisme -ikke nazisme

Publisert rundt 4 år siden

Det Erling Grape kaller ”gammel NS-idelogi” = ”nazi-ideologi” er ikke nødvendigvis mer karakteristisk for Nasjonal Samling enn for andre partier i 30-40-årene. Mellomkrigstidens rasisme i Skandinavia, er heftet på Nasjonal Samling som noe karakteristisk for dem. Det var karakteristisk for nazipartiet Norges Nasjonal-Socialistisk ArbeiderParti (NNSAP). 

Stortinget vedtok i 1934 steriliseringslovene, bare mot Samfundspartiets stemme. Det ble aldri sterilisert så mange som i årene like etter krigen. I Quislingutstillingen på Telemark Museum i 2007 ble Quisling gitt skylden for at taterne ble fratett retten til å ha hest i 1951! De glemte selvsagt å få med seg årstallet.

Nasjonal Samling delte den idésom skapte Europakartet; Nasjonalismen: Hvert folk skulle ha sitt land.. Selv skrev Quisling i ”Fritt Folk” 17.9.1938 ”Det er sikkert meningen med mennesket, at det skal kjenne sin egenart, sine evner og sine anlegg og utvikle dem på beste måte.” ”Likeså sikkert er det meningen at hvert enkelt folk og hver enkelt rase skal utvikle sine særegne anlegg og evner til den høieste fullkommenhet, og ikke prøve å utslette den ulikhet som Vår Herre har skapt. Nettopp en klar bevissthet om dette innebærer kimen til en anerkjennelse av andre raser og folk som hittil har vært utenkelig.”

Fordi NS-folk ble trakassert av sine menigheter, skapte de sitt eget kristne fellesskap, Kristen Samling. De opplevde nok også å være beskyldt for rasisme.I det første bladet deres i 1944 hadde de summert opp hva de trodde på i 10 punkter.

 ” Punkt 9: Vi tror på de helliges samfunn, som er den sanne kristne menighet, uansett forskjell i rase og trosbekjennelse.”

Etter krigen ser det ikke ut til at nordmenn tenkte seg muligheten av at de kunne bli slik de forestilte seg ”nazister”. Det var kanskje derfor de i høy grad ble slik. Også når det gjaldt hvilket parti som sto for landsforræderi var det gjensidige oppfatninger. NS-folk ble redde for å bli som sine landsmenn. Når de ble mistenkt for rasisme, kan det ha vært en strategi for å hindre dem i å komme til orde om hvem de virkelig var forskrekket over. Også Kristen Gundelach lærte nok:

”Til dem som måtte komme med beskyldning om manglende patriotisk ærefrykt.

 

I har brukt Fedrelandets Katedral

 til sjapp, til herberg og til stall for hester

 der har I bannet, bolet og holdt fester   

 og drukket dram av nadverens pokal.

 

I vilde tatt en bedende forgal,

 for Gud var jaget ut med samt hans prester.

Bak altret er en stank som rent forpester,

fordi det har vært brukt til urinal.

 

Nei, still Jer bare ikke hellig an

opprørere! – her er jo ennu ikke 

gjort rent i katedralenFedreland,                                                                                         

 

og atmosfæren er fremdeles rå, 

så styr forargelsen i Eders blikke,

 fordi jeg kommer inn med hatten på!”                                             

Siste innlegg

Seier for barn og unge
av
Vårt Land
rundt 3 timer siden / 49 visninger
Hvordan kirken henger sammen
av
Finn Ragnvald Huseby
rundt 5 timer siden / 47 visninger
Nye muligheter innen omsorg
av
Siv Hedvig Bjørnstad
rundt 5 timer siden / 20 visninger
Døpt - hva så?
av
Knut Hallen
rundt 6 timer siden / 79 visninger
Fra menighetsblad til moderne medier
av
Harald Olsen
rundt 7 timer siden / 156 visninger
Exit Kristelig Folkeparti
av
Leif Hovde
rundt 10 timer siden / 403 visninger
Nesten like utopisk
av
Line Alice Ytrehus
rundt 11 timer siden / 365 visninger
Tilliten er tynnslitt
av
Katarina Grønmyr
1 dag siden / 827 visninger
«Å ta en Ropstad»
av
Nils-Petter Enstad
1 dag siden / 773 visninger
Les flere

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
3 måneder siden / 82143 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 44611 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
11 måneder siden / 35537 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
8 måneder siden / 28865 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
11 måneder siden / 22862 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
5 måneder siden / 22494 visninger
Sympati med skinke
av
Ane Bamle Tjellaug
4 måneder siden / 21983 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
11 måneder siden / 20388 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
4 måneder siden / 19440 visninger

Lesetips

Hvordan kirken henger sammen
av
Finn Ragnvald Huseby
rundt 5 timer siden / 47 visninger
Nye muligheter innen omsorg
av
Siv Hedvig Bjørnstad
rundt 5 timer siden / 20 visninger
Døpt - hva så?
av
Knut Hallen
rundt 6 timer siden / 79 visninger
Fra menighetsblad til moderne medier
av
Harald Olsen
rundt 7 timer siden / 156 visninger
Nesten like utopisk
av
Line Alice Ytrehus
rundt 11 timer siden / 365 visninger
En annerledes lederdebatt
av
Magne Berg
2 dager siden / 357 visninger
Derfor melder vi oss ut
av
Svein Helgesen
2 dager siden / 3038 visninger
TV-serien som forandret Tyskland
av
Karsten Aase-Nilsen
2 dager siden / 362 visninger
Å forvalte sitt pund
av
Jeffrey Huseby
3 dager siden / 158 visninger
Et statlig sugerør
av
Eva Buschmann
3 dager siden / 416 visninger
Les flere

Siste innlegg

Seier for barn og unge
av
Vårt Land
rundt 3 timer siden / 49 visninger
Hvordan kirken henger sammen
av
Finn Ragnvald Huseby
rundt 5 timer siden / 47 visninger
Nye muligheter innen omsorg
av
Siv Hedvig Bjørnstad
rundt 5 timer siden / 20 visninger
Døpt - hva så?
av
Knut Hallen
rundt 6 timer siden / 79 visninger
Fra menighetsblad til moderne medier
av
Harald Olsen
rundt 7 timer siden / 156 visninger
Exit Kristelig Folkeparti
av
Leif Hovde
rundt 10 timer siden / 403 visninger
Nesten like utopisk
av
Line Alice Ytrehus
rundt 11 timer siden / 365 visninger
Tilliten er tynnslitt
av
Katarina Grønmyr
1 dag siden / 827 visninger
«Å ta en Ropstad»
av
Nils-Petter Enstad
1 dag siden / 773 visninger
Les flere