Hadia Tajik

14

Når samarbeidet svikter

Alle arbeidsplasser har en kultur. Noen sider ved denne er god, mens andre er dårlig.

Publisert: 3. nov 2014

«Who is the quarterback?» Spørsmålet ble stilt til alle som bidro i rednings- og beredskapsarbeidet etter terrorangrepene i USA 11. september 2001.

Quarterbacken er nøkkelspilleren i amerikansk fotball. Når spillerne er på banen, klare for handling, er spørsmålet hvem som tar ledelse, har styring og får laget til å jobbe sammen.

I evalueringen etter 11. september var svaret urovekkende ofte: Vet ikke. Det var uklart hvem som hadde ledelsen. Alle gjorde så godt de kunne, men under svak eller fraværende ledelse.

Ulike oppfatninger. Vi har sett det i norsk sammenheng også. Ifølge evalueringen etter brannene på Lærdal, Flatanger og Frøya skal innsatsledelsen ha vekslet mellom brannvesen og politi. Ved en av brannene skal overordnet vakt for brannvesenet ha oppfattet at politiet overtok ledelsen fordi «han som kom hadde armbind hvor det stod ‘innsatsleder’ og stilte seg ved enden av bordet».

Det hører med til historien at rapporten er kraftig kritisert i ettertid, blant annet av kommunestyret i Flatanger som ikke kjenner seg igjen. Ingen evalueringsrapporter kan alene bære sannheten. Samtidig illustrerer de et annet paradoks: Hvordan skal man utvikle felles løsninger, når man ikke engang deler felles virkelighetsforståelse?

Samarbeidssvikt. Også etter London-bombene i 2005 var dette en av de sentrale lærdommene: Det må kommuniseres og koordineres bedre på tvers av nødetatene. I stedet for å samarbeide og gjøre alles innsats best mulig, hadde hver enkelt etat hadde vært seg selv nok.

Justiskomiteen på Stortinget besøkte London for bare noen uker sider. Nødetatene fortalte at de har tatt konsekvensen av erfaringene fra 2005 ved å øve mer sammen, men også ved å gjøre samhandling til en obligatorisk del av utdanningen til alle såkalte blålysetater. Nå skal de utvikle en felles forståelse og bli vant til å løse oppgaver sammen.

Både i New York og London har man gjort noen smertefulle erkjennelser som også er nyttige for oss: Mangel på samarbeid leder til mangel på felles virkelighetsforståelse, felles fagterminologi og felles løsninger. Det svekker arbeidet med god strategisk, taktisk og operativ ledelse i krisesituasjoner.

Svak kultur. Deler av disse lærdommene sammenfaller med noen av de sentrale konklusjonene etter Gjørv-kommisjonens rapport etter terrorangrepene 22. juli 2011: Det som skilte det som gikk bra fra det som gikk dårlig, handlet om «ledelse, samhandling, kultur og holdninger». Konklusjonen har vært kontroversiell, ikke minst fordi kulturbegrepet aldri ble definert i rapporten.

Jeg mener det er nyttig å avdramatisere uklarheten ved kulturbegrepet. Alle arbeidsplasser har en kultur. Politidirektoratet har det, Vårt Land har det, til og med den lokale syklubben har det: en indre kultur, en indre logikk, noe som ikke alltid blir uttalt, men som det er vanskelig å komme utenom. Og alle opplever at noen sider ved denne kulturen er god, mens andre sider er dårlig.

I nød- og beredskapsetatene blir kulturen enda viktigere enn ved de fleste andre arbeidsinstitusjoner. Det er mer som står på spill.

Må utfordres. Organisasjonskultur vedtas ikke. Den skapes, formes og endres ut ifra hva som anses som «riktig» å gjøre. Som regel er disse ideene uuttalte, de «sitter i veggene» og diskuteres lite. De kan handle om de små tingene, som sjargong og vitser, eller om forhold som har mer gjennomgripende betydning, som hvorvidt man samarbeider godt eller er seg selv nok.

Selv om det er interne variasjoner på enhver arbeidsplass, finner man ofte et dominerende tankesett som ikke blir nevneverdig utfordret. Om noen gjør det, kan det bli tatt veldig ille opp. Men slike tankesett må bli utfordret. Det er den eneste måten å lære å bli stadig bedre på.

Kommunene Gran og Lunner på Hadeland har vært pionerer og gått sammen om å plassere ambulansetjeneste, politi, brannvesen og lokal legevakt under samme tak. «Kunnskapen om hverandre vil gjøre at profesjonsgrenser ikke blir så rigide som de ellers er når vi treffes på et skadested. Jeg tror også det blir lettere å organisere skadestedet når vi kjenner hverandre bedre», sa lensmann Harald Leifsen til magasinet Brannmannen for en tid tilbake.

Det tror jeg ham på. Slik legger de til rette for en kultur som vil, med ansatte som kan, og en ledelse som får ting til å skje.

Først publisert som kommentar i spalten «På en mandag» i Vårt Land 3. november 2013

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Hadia Tajik. Gå til den siterte teksten.
Må utfordres. Organisasjonskultur vedtas ikke. Den skapes, formes og endres ut ifra hva som anses som «riktig» å gjøre. Som regel er disse ideene uuttalte, de «sitter i veggene» og diskuteres lite. De kan handle om de små tingene, som sjargong og vitser, eller om forhold som har mer gjennomgripende betydning, som hvorvidt man samarbeider godt eller er seg selv nok.

Tanken streifet meg sist helg etter en uke med katastrofene på Vestlandet. Så flinke vi er blitt til å ta fatt i kriser når de rammer. Det later til at mange har tatt mangelfull beredskap på alvor og har oppdatert seg på rutinene som skal tre i kraft ved krisesituasjoner. Gjørvkommisjonen må ha vært en vekker langt inn i byråkratenes korridorer. Kan hende øvelser gjennomføres med en større grad av realisme i dag? Kan hende færre sover i timen? Det er i allefall er godt å se. 

Alt avgjøres til sist av den personlige innsatsen. Han i Odda som så på at eget hus bare forsvant mens han fortsatte å hjelpe andre, må få seg en påskjønnelse. Det er noe imponerende med slike mennesker og jeg bare undrer over hvor roen og fatningen kommer i en slik stund. Slike som han står vel ikke først i køen for å nå frem til traumeteamet heller. 

Kommentar #2

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Agarskål med gule stafylococcer

Publisert over 5 år siden

En dyrkningskultur i helsevesenet kan typisk være en agar skål med gule stafylococcer. Den setter standarden for en kultur som må bekjempes.

I hver bransje har man et kulturbegrep.

Tro snakkes ikke om i helsevesenet. Det er privat og ikke eksisterende.

Sykepleien har ansvar for hele mennesket, allikevel trekker de fleste seg raskt unna når det kommer til tro.

Presten er derfor en viktig samarbeidspartner.

Det etiske nedtones kraftig når krisene og eksistensen truer oss. Prosedyrer og standarder styrer løpet.

Det blir et gap mellom teorien i sykepleie og den kliniske virkeligheten.

Tidsbegrepet avgjør også hva man snakker om.

Det er derfor ikke så uvanlig at organisasjonskulturen ikke har rutiner for hjernetrim og faglig påfyll.

Ved å samle opp tid for å ta tak i viktige saker, kan man forhindre utbrenthet og turn over.

Det er pasientene som er fokus for helsetjenesten. Hvis ikke ledelsen utfordrer seg selv og er lydhøre for de ansatte skjer slike tragiske ting som mord og traumer.

Ressursmangel er et viktig poeng i turnover og sykemeldinger.

Selv om det er de enkelte individene som må ta ansvar i eget liv, kommer man fra forskjellige hjem og utdanninger. Det er arbeidsstedet som må skape gode kulturer og lærerike dager sammen med medarbeiderne. 

Hvis gapet mellom teori og erfaring blir for stort, kommer avmakten/negativt stress sigende.

Det tenker/føler jeg er tilfelle med alvorlige katastrofer i samfunnet/verden forøvrig.

Det meldes  sent og vagt.

I helsevesenet er det klare regler for melding av liten eller stor katastrofe, hastesituasjon og kan vente.

Det er en god ting som man kan utnytte maksimalt.

Ta f.eks Ebola tragedien.

Hvis man hadde reagert da tilfellene eskalerte for et halv år siden, ville situajonen tidligere vært stoppet og kontrollert.

Nå må man brannslukke med personale fra Norge som trengs der de er.

På vestlandet og i trøndelag har det brent og regnet i flere omganger.  Flommen og raset startet i Gudbrandsdalen for noen år siden.

Å forutse konsekvenser trenger trening.

Det er forferdelig trist å miste hus og hjem med alle minner og gjenstander.

Hvis man sørger for å agere tidlig, kan traumene reduseres, slik at man kan redde viktige ting for fremtiden.

Liv og helse er mer enn fysisk unnslippelse.

Utdanning handler om hele mennesket, ikke det enkelte fagområdet. Det tar yrkesfaget seg av.

Spørsmålet er; hvordan kan man unngå brannslokking i fremtiden?

 

 

Kommentar #3

Elisabeth Hoen

52 innlegg  2972 kommentarer

Publisert over 5 år siden

Bra innlegg!!

Jaa, alle en har en kultur på arbeidsplassen - det er bare å begynne å snakke om det :) Ikke noe farlig det !

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
15 dager siden / 1455 visninger
Morna, Facebook!
av
Heidi Terese Vangen
30 dager siden / 1282 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
25 dager siden / 1280 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
2 dager siden / 814 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
6 dager siden / 795 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
24 dager siden / 551 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere