Prestens rolle i folkekirken

Magne Lerø skriver i VL mandag 27. oktober en kommentar til høringen om skillet mellom stat og kirke. Det er ikke helt enkelt å forstå hvor Lerø vil hen med kommentaren, men det er svært lett å bli opprørt over karakteristikken som særlig blir prestene til del.

Ifølge Lerø er vi prester på toppen av et medarbeiderhierarki som minner om det indiske kastesystemet. Han beskriver at Den norske kirke har vært opptatt av ”å jekke ned ”prestene og ”rive dem ut” av den gamle embetsmannstradisjonen.

Høringsnotatets forslag om lovfesting av prestetjenesten i soknet og lovfesting av prestenes uavhengighet tolkes av Lerø som fortsatte bekreftelser på prestens plass på toppen av kastesystemet.

Denne høringen handler om opprettelsen av et sentralt rettssubjekt for Den norske kirke og overføring av arbeidsgivermyndigheten for dagens ”statskirkeansatte” (dvs. prestene og de ansatte i bispedømmeråd/sentralkirkelige råd) til dette sentrale rettssubjektet. Da må nødvendigvis rammene for prestenes tjeneste være tema i høringen. Høringen handler ikke om å lage en ny lov for tros-og livssynssamfunn. Det kommer senere.

Høringen handler heller ikke om den delen av kirken som er finansiert gjennom kommunen. Den berører ikke direkte de arbeidstakergrupper som i dag er tilsatt i fellesrådene. Derfor er heller ikke en diskusjon om det som Lerø kaller ”opprydning i et system med A, B, C og D lag” berørt. Det kommer i en senere diskusjon om kirkens ordning.

Presteforeningen støtter begge de omtalte lovforslagene. Vi ønsker at soknets rett til å bli betjent av prest skal nedfelles i kirkeloven. Soknets rett til å bli betjent av prest er ikke nevnt i kirkeloven i dag, men er i praksis en forutsetning for hele kirkens grunnstruktur. Soknet (menigheten) og soknepresten hører sammen – i et samvirke mellom prestetjeneste og menighetsråd. Det er faktisk riktig at soknet bare trenger en ansatt, en prest, for å eksistere. Presten forvalter ordet og sakramentene, i soknet, og på vegne av kirken. Vi trenger bare kaste et blikk ut i verden, til andre lutherske kirker, for å se at det er slik. Selv har jeg vært prest i den evangelisk lutherske kirke i Frankrike. Der var vi prester de eneste lønnede medarbeidere. Alle andre funksjoner ble ivaretatt av frivillige. Det er på ingen måte noen ønskesituasjon, men i alle fall en nødvendig minimumsløsning.

Presteforeningen ønsker også en lovfesting av prestens profesjonsfaglige selvstendighet.

Statskirken og historien har gitt Den norske kirkes prester en sterk og tydelig offentlig rolle. Ved ordinasjonen har prestene fått et personlig kall og en livslang forpliktelse som samfunnet og kirkens medlemmer forventer at de håndterer. Forkynnelse, sakramentsforvaltning, sjelesorg og undervisning skal ikke styres av andre, men er den enkelte prests faglige ansvar.

Prestene er folkekirkens ansikt utad, på godt og vondt. Ingen andre tjenestegrupper assosieres så tydelig med kirken. Det kan enhver teste ut ved å spørre en gruppe mennesker hvem som jobber i kirken. I de aller fleste tilfeller vil svaret være ”presten”.

Det betyr ikke at prester alltid gjør en god jobb. Det betyr selvsagt heller ikke at kirken ikke trenger diakoner, kateketer eller kantorer, eller at ikke alle de andre kirkelige ansatte gjør svært viktige jobber i møte med mennesker.

I en tid hvor statskirken avvikles og folkekirken skal gjøres tydelig er det forstemmende at det å ”jekke ned” prestene og ”rive ut” gamle embetsmannstradisjoner skal være avgjørende. Når prestens rolle er viktig for tilknytningen mellom kirke og folk er dette utrolig dårlig timing. I fremtiden kommer folkekirken til å ha utfordringer som er svært mye større enn synlige prester.