Verdidebatt

Da presten røsket løs korset

Respekt for andre livssyn og religioner er en integrert del av kompetansen i kirkens katastrofehåndtering

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

For 26 år siden skjedde en tragisk bussulykke i Måbødalen. 12 barn og 4 voksne fra en forstad til Stockholm mistet livet. Foreldre og pårørende kom til Bergen. Og presten. På en konferanse året etter fortalte han: 16 kister sto på rad i et rom. Utenfor sto et ektepar og gråt: De kunne ikke gå inn til barnet sitt, for kistene var smykket med kors, og de var jøder! Resolutt gikk presten inn og røsket løs korset. Det kostet ham mer enn bare muskelkraft. Og for oss som arbeidet med å bygge opp Kirkens katastrofeberedskap, var det en viktig påminnelse: Pass på detaljene!

Da jeg på begynnelsen av 90-tallet utarbeidet en beredskaspsplan for mitt bispedømme, hadde jeg også med telefonnr. til "ansvarspersoner for øvrige tros- og livssynssamfunn, flyktninge-/ innvandrerkontor, tolketjeneste". Hvordan dette ble ordnet i andre bispedømmer, vet jeg ikke. Men det sitter i ryggmargen på alle som involveres i dette arbeidet at de her ikke først og fremst er der som evangelieforkynnere, men som tjenere for mennesker i en akutt nødssituasjon på bakgrunn av deres kompetanse og erfaring i å møte mennesker i en slik situasjon. Når ulykken treffer, er det ikke tid eller mulighet til å sette seg ned og analysere hvem som er eller kan være rammet og hva slags livssynstilknytning de har. Da er det først og fremst viktig å igangsette et effektivt apparat med adekvat kompetanse. Denne kompetansen finnes i Kirken. Derfor har samfunnet ønsket denne tjenesten fra Kirken.

Etter en ulykke ble en prest sendt med dødsbud til en familie. Han ble bryskt avvist i døren. Familien tilhørte en religiøs gruppe med et svært aggressivt forhold til Kirken. Men også med et tett nettverk hvor de tok vare på hverandre på egne premisser. Greit nok. Det er mottakernes valg. Men Kirken står til disposisjon. Og det viser seg gang på gang at åpne kirkehus med mulighet til lystenning, stillhet, samtale er et høyt verdsatt tiltak. Det er naturligvis fritt for enhver å benytte det eller la være. Jeg har venner fra ikke-kristent innvandrermiljø som etter 22. juli opplevde det godt å besøke Oslo Domkirke. Men det er jo fullt mulig også for andre grupperinger å møtes til gjensidig trøst og støtte. Her får enhver gruppering ta ansvar for sine.

I den senere tid er det stilt spørsmål ved Kirkens "monopol" på traumehåndtering etter ulykker. Et slikt monopol eksisterer naturligvis ikke. Men Kirken og dens folk står til disposisjon og flesteparten – som jo også hører den til – velger å ta imot deres tjenester; aldri er vel begrepet "folkekirke" tydeligere enn akkurat da! Men så kan jo også grupperinger som ikke vil benytte dens tjenester, organisere sin egen beredskap for å ivareta sine på en tilsvarende måte. Det vil ingen ha noen innvendinger mot!

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 29.10.2014

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt