Taterne, finnes de fortsatt?

Taterne har bodd i Norge i 500 år. Flere tusen nordmenn identifiserer seg som tatere/romanifolk i dag. Likevel er de nærmest usynlige som gruppe i skolens læreplaner.
Denne uken har Vårt Land presentert en ny rapport fra Institutt for samfunnsforskning som viser at denne folkegruppen i dag er lite synlige i læreplaner og lærebøker for ungdomstrinnet og videregående skole.

Tater-/romaniutvalgets undersøkelser så langt viser at det samme gjelder for barneskolen. Men aller mest alvorlig: Temaet later til å være så å si fraværende i lærerutdanningen.
Svært lite. Noen lærebøker nevner taterne/romanifolket, men da mest som et historisk fenomen. Andre steder nevnes de kort som en av fem nasjonale minoriteter. Det finnes svært lite lærestoff om gruppen i dag. Man kan nesten få inntrykk av at de tross en fem hundre år lang historie her i landet ikke finnes lenger.

Denne høsten har Utdanningsdirektoratet sendt ut en «Veileder» om nasjonale ­minoriteter til alle grunnskoler. Der er det et par sider om taterne/romanifolkets historie. Den har også et avsnitt om gruppen i dag. Representanter for gruppen selv er tatt med på råd i arbeidet med dette, og det er positivt.

Jeg har i litt over ett år vært leder av det regjeringsoppnevnte utvalget som gransker norsk politikk overfor denne folkegruppen det siste århundret. Utvalgets arbeid viser at det er rikelig med historie å fortelle – både om gruppens bidrag til norsk kulturarv og om myndighetenes overgrep og forsømmelser. Det var særlig livsstilen som omreisende som ble forsøkt bekjempet.

Grundigere. Med vår økte forståelse for at Norge er et flerkulturelt samfunn, er det viktig at denne delen av norsk historie blir grundigere fortalt i norsk skole. Da må først lærerne få opplæring om emnet. Det må utvikles tydeligere kompetansemål for undervisning om dette på alle trinn i norsk skole. Og ikke minst: Det må utvikles godt læremateriell for alle trinn.
Men like viktig er det at skolen formidler kunnskap om at gruppen fortsatt finnes. De er en del av dagens mangfoldige norske samfunn.

De omtales gjerne som en gruppe som levde av å reise rundt og drive håndverk og selge varer på bygdene i gamle dager. Når jeg forteller hva jeg jobber med for tiden, hender det folk spør: Taterne – finnes de fortsatt, da?

Høyst levende. Jeg har som utvalgsleder møtt mange tatere/romanifolk. Og jeg kan bekrefte: De er en høyst levende og svært mangfoldig gruppe.

En stor del av den yngre generasjonen har vokst opp som bofaste og flere har familie som har vært bofaste i generasjoner. Likevel har en del av dem en sterk identitet som tatere/romanifolk, «reisende» eller «vandriar» som noen kaller seg.

I 1951 vedtok Stortinget en endring i dyrevernloven som forbød «omstreiferne» å reise rundt med hest. Selv om mange alt hadde gått over til å bruke bil, satte dette forbudet en sluttstrek for den tradisjonelle reisemåten med hest og vogn. Men fortsatt reiser en del av familiene mye i sommerhalvåret. Enkelte drar allerede i mai og bor på ulike campingplasser i sommerhalvåret.

Noen av mennene jobber da med håndverk, handel og andre yrker som har kobling til deres tradisjonelle levevei. De har gjerne lært håndverket som taktekker eller blikkenslager av sine fedre eller andre menn i familien. Nå jobber de med salg og montering av takrenner og brannstiger, maler og snekrer og utfører annet håndverk.

Sammensatt. Gruppen er svært sammensatt. Det varierer for eksempel hvor mye språket deres – romani – brukes i hverdagen i tillegg til norsk. Noen snakker fortsatt en del romani hjemme, noen bruker enkelte ord og uttrykk mens andre knapt kan språket lenger.
Mange forteller at de fortsatt møtes med fordommer. Disse fordommene later til å ha sammenheng med tidligere tiders stigmatisering av gruppen. I et av utvalgets prosjekter kartlegger vi mellom- og etterkrigstidens medieomtale av «omstreiferne». Vi finner svært mange nedsettende fremstillinger av gruppen.

Stigmatisering. Stigmatisering både før og nå bidrar til at mange ikke tør å fortelle om sin identitet selv i dag. Fortsatt opplever mange barn og unge å bli mobbet i skolen hvis de står frem med sin tilhørighet.

En annen utfordring består i at svært mange jeg møter ikke vet forskjell på taterne/romanifolket og sigøynerne/romfolk. Det viser også behov for bedre undervisning på dette området i skolen. Begge gruppene er blant våre fem nasjonale minoriteter, som i tillegg omfatter jøder, kvener og skogfinner.

De første taterslektene kom til Norge for fem hundre år siden, og de har for det meste reist i Norden. Andre familier sluttet seg etter hvert til de eldre slektene.

Både stat og kirke har offentlig erkjent at politikken overfor taterne/romanifolket har vært feilslått på mange områder med alvorlige konsekvenser både for mange enkeltmennesker og gruppen som helhet. Som en følge av denne erkjennelsen har medlemmer av gruppen fått erstatning både fra stat og kommune. Staten har sett et behov for å gå grundigere inn i situasjonen for folkegruppen. Derfor er det nedsatt et granskningsutvalg som skal gi en bredere fremstilling av denne politikken, og fremme tiltak som kan bidra til rettferd og forsoning, som det heter i mandatet vårt.

Sterilisering. Utvalget skal legge frem sin rapport 1. juni 2015. Vi vil da presentere våre funn når det gjelder politikken overfor gruppen de siste hundre år, blant annet om barnevern og sterilisering. Og vi skal legge frem forslag til tiltak for å bedre gruppens situasjon og plass i samfunnet i dag. Men alt nå kan vi slå fast: Det er nødvendig å styrke skolens og lærer­utdanningens undervisning om denne nasjonale minoritetens egenart og mangfold som del av dagens samfunn. For taterne – romanifolket – lever fortsatt.

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 25.10.2014