Et sted må jo pengene hentes fra.

Vi er på vei til et nytt sted. Flyet er Turkish Airlines. Vi skal først til Istanbul og deretter langt øst i Tyrkia til steder som Trebzon, Erzurum, Kars, Batman, Sanlurfa, Gaziantep, Eufrat,Tigris.

Det går litt tregt med å komme om bord. Det er også anledning til å bruke bakre inngang. Plutselig skjønner jeg hva det er som hindrer vår frie ferdsel. Tre politimenn står foran oss – de smiler og sier et øyeblikk. Jeg smiler ikke tilbake – derimot hører jeg et hyl fra en middelaldrende kvinne som bæres om bord. Politiet smiler unnskyldende og sier at det vil bare gå noen øyeblikk før vi kan gå om bord. Etter hvert ordner alt seg. Vi går forbi et fortvilet menneske, godt plassert mellom to standhaftige og smilende politifolk. Kvinnen roper og sier at dette aksepter hun ikke.

Et menneske er tydeligvis blitt tvangsreturnert.

Vi reiser av gårde til våre eksklusive destinasjoner – verdens eldste klostre, verdens eldste universiteter, Eufrat, Tigris. Vårt tema er  også folkemordet på amenerne og vår egen helt Fridtjof Nansen. På radioen hører vi at USA i samarbeid med Saud- Arabia og andre forbundsfeller bomber i Irak, Syria. Vi kjører langs grensene til disse landene. Vi hører at det siste døgnet er mer enn 140 000 mennesker kommet over grensen til Tyrkia. Vi aner i det fjerne flyktningeleirer og hører om de mer enn 1 000 000 flyktninger som allerede finnes. Vi hører om kurdere som drar over grensen for å slåss. Vi kjører gjennom kurdiske områder. Folk smiler og er vennlige.

Før hjemreise, i Gaziantep, møter jeg et ungt, hyggelig par fra Syria. Jeg hadde smilt til dem og de løfter opp barnet sitt, synlig stolt. De er unge, pene og sikkert velutdannede. De forteller at de håper å komme til Norge. Sjansene burde være gode, sier jeg.

Jeg har vært hjemme noen uker nå. I dag hører jeg at man skal redusere matpenger til voksne flykninger som har fått opphold. Pengene som genereres skal brukes til returneringer og til bosetting. Et sted må vi jo hente pengene fra. Tross alt.