Eivor Andersen Oftestad

37

Den gode lidelsen – et glemt perspektiv

En debatt om eutanasi som kun føres ut fra prinsipper om rett og galt, favner ikke de kulturelle endringene som ligger bak argumentene.

Publisert: 28. okt 2014

Har lidelse noen mening? I den offentlige debatten knyttes spørsmålet til diskusjonen om eutanasi, og ordet lidelse uttales i samme åndedrag som «meningsløs». Jeg tror ikke nødvendigvis det er rett. Imidlertid er legalisering av eutanasi bare en ende av skalaen. Det er utallige små steg som fører dit - steg som går tvers gjennom våre egne vellykkede liv og som legitimerer en tankegang hvor eutanasi er ytterste konsekvens.

 Jeg ble minnet om dette da jeg i sommer leste klassikeren Onkel Toms hytte for barna. Det føltes som å gjøre noe litt ulovlig. Fortellingen er skrevet av Harriet Beecher Stowe i 1852 og målbærer idealer og forestillinger som er helt borte i vår egen tid. Jeg tror faktisk det ikke ville vært lov å lese boken på norske skoler i dag. Ikke bare omtales alle svarte som negere med ullhår, men boken har også et syn på lidelse og tålmodighet som er mildt sagt drøyt for moderne lesere, og som sikkert kan skade dagens barnesinn. Slaven Tom finner seg i alt, han lider fromt under de mest brutale forhold og løfter ikke en finger. Han er en klassisk helgen som lider for Kristi skyld. Til sist blir han bundet til en ‘marterpæl’ og banket til døde av to forherdede slaver. Pøblene angrer, og på dødsleiet tilgir Tom dem av hele sitt hjerte.

 Onkel Tom virkeliggjør det kristne lidelsesidealet. Man skal ikke bare lide tappert når det røyner, men lidelsen har også en aktiv betydning. Jesus led og døde for at det nye livet skulle bryte frem, og den klassiske kristne fromheten vektlegger at menneskenes egen lidelse kan forenes med Jesu lidelse. 

Utenkelig. Selv om lidelse har hatt og har en religiøs funksjon i den kristne kulturen, vil det fremstå som ren lidelsesromantikk å tenke at mennesker med uutholdelig smerter eller sterkt reduserte liv plutselig skulle se en mening og «lide med Kristus». Dette idealet er helt fjernt for moderne mennesker. 

 Idealet i dag er derimot å lykkes på alle måter. Det gjelder ikke bare kroppens lidelser, som bekjempes medisinsk.Lidelse blitt et privat anliggende, og stadig flere velger antidepressiva og medisinering når de er i sorg eller må håndtere motgang.Det er svært få som tar imot motgang som en anledning til å lide med Kristus eller som kilde til fordypning eller vekst på annet vis.

Slagsiden. Den alvorlige kritikken mot lidelsens religiøse funksjon, er at den har vært brukt til å undertrykke mennesker. Kvinner tåler voldelige menn, og fattige arbeidere utholder en utbyttende hersker fordi de bærer sitt kors i tålmodighet. Den samme kritikken rammet fortellingen om onkel Tom. Selv om boken fikk historisk betydning for avskaffelsen av slaveriet, ble den senere kritisert for å fremstille Tom som for tålmodig. Hvor var opprøret, revolusjonen? En fortelling om Tom, skrevet i vår tid, ville handlet om hans vellykkede rømning eller opprør. 

Hva ble borte? Det er viktig å spørre hvavi har mistet når lidelse – i alle former – i dag skal elimineres. Jeg tenker ikke på undertrykte folk som lider på grunn av urettferdighet, jeg tenker på lidelser og motgang i våre egne liv.

Selv om veien er lang fra Toms lidelser til oss, er lidelsens positive funksjon så overtydelig i fortellingen at den gir horisont til spørsmålet om hva vi har mistet. Toms lidelse var ikke meningsløs, tvert i mot, det er ikke måte på fruktene den bar. Mennesker omvendes, slaver får frihet, de sørgende blir glade, og minnet om Toms heltedød blir holdt hellig.

Troens betydning. Forutsetningen for Toms tålmodighet, og for å forstå meningen med lidelse i kristen forstand, er troen på at veien med Gud går gjennom døden til livet. Dette gjelder både i katolske og protestantiske tradisjoner. I karmelittordenens gamle håndbok for klosterlivet, Vademecum, for eksempel, finner vi følgende konkrete råd ved sykdom: «Vær overbevist om at sykdommens tid er en velsignelsens tid. Din fysiske og kanskje psykiske svakhet gjør ikke ditt liv mindre fruktbart.» Hvis man var syk, bar man Kristi kors, og lidelsen var knyttet til løftet om nytt liv.

Tidligere tiders forståelse av lidelse tolket dagliglivets erfaring gjennom troen. Da reformasjonen ble innført i Danmark-Norge, for eksempel, beskrev protestantene seg selv som en «korsorden». I alle områder av livet definerte de små og store kors som ble båret sammen med Jesus. Selv om livet er lettere i dag, er fremdeles lidelse og motgang uunngåelig i perioder av livet. Men dette får ikke lenger tolkning gjennom troen. Da er det kanskje ikke rart at lidelse mister betydning og meningen kun finnes i det vellykkede livet før døden. 

Ingen gjengklang. En følge av dette er at helt sentrale sider ved den kristne tro ikke lenger forstås eller finner gjenklang hos det moderne mennesket. Kristi lidelse og seier over døden blir ikke mer enn et abstrakt budskap. Vi kan holde fast ved det, og snakke om forsoning og Jesu død for våre synder, men så lenge vi holder lidelsen i vårt eget liv på avstand, får dette budskapet liten betydning i våre egne liv. 

Når det gjelder debatten om eutanasi, er lidelsens mening et viktig perspektiv. En debatt som kun føres ut fra prinsipper om rett og galt, favner ikke de kulturelle endringene som ligger bak argumentene for legalisering av aktiv dødshjelp. Kanskje er de vanskelige å se nettopp fordi dette er endringer vi selv er en del av. 

FØRST PUBLISERT I VÅRT LANDS SPALTE KLARTEKST 28. OKTOBER 2014 (noe bearbeidet)

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Morten Magelssen

15 innlegg  28 kommentarer

Et glimrende innlegg

Publisert over 5 år siden

med gammel visdom som vel utfordrer oss alle. Generelt er det viktig å forstå mest mulig av hvilke oppfatninger og tenkesett som er blitt "borte på veien" fra tidligere tiders kristne til i dag. Vi er mer påvirket av tidsånd og sekularisering enn vi er klar over. 

Kommentar #2

Atle Pedersen

9 innlegg  7651 kommentarer

Publisert over 5 år siden

Du må gjerne leve med egen lidelse, og argumentere for verdien av dette. Men når du velger lidelse for andre fordi det er din tro/ideologi at det er meningsfullt, da viser det hvor farlig det kan bli når ideologi blir viktigere enn respekt for mennesket.

Kommentar #3

Eivor Andersen Oftestad

37 innlegg  25 kommentarer

Publisert over 5 år siden

Takk for kommentar. Kanskje jeg ikke skriver klart nok, beklager det, men det er ikke min intensjon å velge lidelse for andre, da har du i såfall misforstått teksten min. Jeg forsøker å vise et kulturhistorisk perspektiv på lidelse som har relevans for å forstå debatten om eutanasi. Som historiker tenker jeg at noe av det mest interessante med fortiden er å forsøke å forstå vår egen tid. 

Kommentar #4

Atle Pedersen

9 innlegg  7651 kommentarer

Publisert over 5 år siden

Det er nettopp det at du trekker det inn i debatten om eutanasi, som handler om de som ønsker å dø, altså andres lidelse enn vår egen, som er årsaken til min kommentar.

De som ønsker å dø, men ikke tillates å få hjelp, det er disse som må leve med en lidelse vi ikke lar dem få slippe. I den sammenhengen mener jeg det er upassende og farlig å fremme et ideal eller perspektiv om at det er et gode med en slik lidelse, som om vi gjør disse menneskene noe godt når vi ikke lar dem slippe lidelsen.

Kommentar #5

Ståle Halsne

50 innlegg  1177 kommentarer

Vi styres av følelser

Publisert over 5 år siden

Jeg er enig med Magelsen; et glimrende innlegg!

Det å forstå lidelsen er viktig. Den er en del av livet. Men det er bare kristendommen som kan forklare den.

Når samfunnet vårt mer og mer styres etter følelser blir det å forstå lidelse umulig. Den må utryddes og elimineres. Men på veien mot å fjerne lidelse er vi villige til å gå over lik. Da blir det farlig!

Jeg har skrevet noe om dette i Dagen i går:
http://www.dagen.no/Meninger/27/10/2014/Den_kristne_moral_er_god-128985

"Siden kristendommen ble innført har moralen vært begrunnet i sannhet, fornuft og årsak. Nå beveger samfunnet seg mot en moral som er begrunnet i følelser. Pendelen har svinget så langt at individet selv avgjør hva som er riktig og galt. Basert på følelser der og da.

Francis Schaeffer sier det slik i sin bok «Escape from reason» (1968) «Sannhet har alltid vært basert på fornuft. Nå er hva vi føler den sanneste kilde til virkeligheten.»

Problemet med en moral begrunnet i følelser er at vi ikke er i stand til hverken å forstå eller leve med lidelse. Som Schaeffer sier, møter vi enorme eksistensielle problemer som angst, fortvilelse og meningsløshet. Derfor går vi langt for å utrydde all lidelse. Ja, vi er faktisk villige til å gå så langt at vi tar liv for å kvitte oss med lidelsen. Siden vi ikke er i stand til å leve med den er jo det egentlig naturlig.

Men lidelsen er en del av livet. Faktisk er det bare kristendommen som har svar på lidelsen. Bare kristendommen kan forklare at lidelsen er baksiden av kjærligheten. Den treenige Gud gav fra seg sin allmakt i det at han gav menneskene muligheten til å velge å elske han, eller å velge han bort.

Lidelsen av å bli valgt bort er prisen for muligheten til å bli elsket. Og for å gjenopprette relasjonen med oss mennesker var Jesus Kristus villig til å lide og dø, ved å ta den straffen vi skulle hatt. Lidelsen var uunngåelig for å gjenopprette relasjonen. Men han gjorde det. Han valgte lidelsen."

Kommentar #6

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Jesus valgte ikke korset.

Publisert over 5 år siden

Slik vi i dag kan velge livet og kjærligheten, kan Gud lindre sorgen og lidelsen. Ingen har rett til å påføre andre noe negativt som de opplever selv, bare fordi de ikke klarer å bære det alene.

De kan avlyde Gud, slik Jesus gjorde det.

Kommentar #7

Eivor Andersen Oftestad

37 innlegg  25 kommentarer

Publisert over 5 år siden

Atle Pedersen: "Det er nettopp det at du trekker det inn i debatten om eutanasi, som handler om de som ønsker å dø, altså andres lidelse enn vår egen..."

Interessant at du argumenterer som du gjør. Jeg mener at debatten om eutanasi handler om langt mer enn de menneskene som av forståelige grunner ønsker å dø. Den handler også om hvordan vår kultur forstår lidelse, og det er det mulig å si noe om. Det er viktig å si noe om dette, hvis ikke vil debatten kun styres av følelser, slik Ståle Halsne (over) også poengterer. Jeg sier ikke at det er enkelt, og jeg sier nettopp i artikkelen at det ville fremstå som lidelsesromantikk å holde disse idealene frem for mennesker med uutholdelige lidelser. Idealet er fjernt i dag - nettopp derfor er det interessant å holde det frem som et speil for vår egen tid.

Mitt poeng er dessuten ikke et for eller mot eutanasi. Mitt poeng er å vise at dette er noe vi alle er en del av - noen, men ikke mange, tolker lidelser i et større perspektiv. De fleste ønsker å eliminere lidelse. Da blir det ikke riktig å plutselig kreve at man skal oppleve lidelse som meningsfullt på et vanskelig dødsleie.

 

Kommentar #8

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Depresjon er en alvorlig sykdom som først og fremst kan avhjelpes med gode samtaler

Publisert over 5 år siden

Å kategorisk fornekte døden blir feil uansett hvilken vinkel man står i. Helsetjenesten skal, behandle,  lindre lidelse og trøste menneskene.

Kommentar #9

Atle Pedersen

9 innlegg  7651 kommentarer

Publisert over 5 år siden

Eivor, her blir det mange spørsmål.

Hvorfor vil debatten kun styres av følelser om vi ikke sier noe om hvordan vår kultur forstår lidelse? Er ikke det en litt nedlatende holdning?

På hvilken måte handler det om mer enn menneskene som ønsker å dø?

Og hvordan skal ditt innspill brukes i debatten om eutanasi, om det ikke er ment for å argumentere for ene eller andre synet i debatten?

Du sier at de fleste ønsker å eliminere lidelse, og med en slik uttalelse tar du, selv om du ønsker det eller ikke, en side i debatten. Det gjør du også allerede når du begynner å snakke om "den gode lidelsen" i samme kontekst som eutanasi. Enten du ønsker det eller ikke, så vil slike betraktninger veie inn på ene eller andre siden av debatten.

Jeg har forståelse for et bredere perspektiv på lidelse, og ikke et snevert perspektiv for lidelse som noe utelukkende problematisk. Jeg har problemer med at dette trekkes inn i debatten om eutanasi, som jo i all hovedsak handler om i hvilken grad dette skal være en del av samfunnet vårt.

Jeg er heller ikke sikker på at det er sant at eliminering av lidelse er noe de fleste ønsker. For mange handler det om å slippe en uutholdelig lidelse, som er noe annet enn å slippe unna lidelse generelt. De fleste lever godt med et liv som både har sorger og gleder. Og for meg handler debatten om eutanasi først og fremst om å respektere menneskets rett til å bestemme over seg selv, til å velge selv, til å slippe å bli overkjørt av noen som vet bedre. Jeg ser mange av farene med eutanasi også, hvordan det å ha muligheten i seg selv kan medføre en form for forventning. Hvordan det ikke er mulig å angre en gal avgjørelse. Men dette perspektivet er godt ivaretatt, og derfor synes jeg det mer oversette perspektivet med å få råde over egen kropp og eget liv  er viktig å fremme.

Kommentar #10

Eivor Andersen Oftestad

37 innlegg  25 kommentarer

Svar til Atle Pedersen

Publisert over 5 år siden

Takk for gode spørsmål!

 "På hvilken måte handler det om mer enn menneskene som ønsker å dø?"

Debatten om eutanasi handler om langt mer enn de enkeltmenneskene som ønsker å dø. Det er selvsagt mange innfallsvinkler. I et historisk perspektiv vil det alltid handle om endring - og da blir spørsmålet hva man har endret fra og hva man endrer til. Hvordan vi i vår kultur tenker om mennesket er ikke selvsagt, men bestemt av tid og kontekst. Jeg tror absolutt ikke alle er interessert i dette, men jeg er interessert i det og jeg mener det gir konstruktive og kritiske perspektiver på samtiden.

 I kronikken var jeg opptatt hvordan debatten om eutanasi setter på spissen nettopp det synet på lidelse de fleste av oss i mer eller mindre grad praktiserer. En annen ting debatten setter på spissen er, som du påpeker – spørsmålet om menneskets rett til å bestemme over seg selv. Dette er også noe som oppfattes som selvsagt i vår kultur, men det selvsagte ved det kan også problematiseres i et historisk perspektiv. Poenget er ikke å trenge seg på individer og overstyre deres avgjørelser. Poenget er å løfte perspektivet og gi innspill til å analysere en kultur.  

     "Og hvordan skal ditt innspill brukes i debatten om eutanasi, om det ikke er ment for å argumentere for ene eller andre synet i debatten?"

Jeg er mot legalisering av eutanasi, men dette innspillet er ikke et direkte argument for eller mot. I den grad det handler om eutanasi, var noe av poenget mitt å få frem at en debatt ikke bare kan handle om rett eller galt – for eksempel argumentert ved hjelp av bibeltekster – fordi det er store kulturelle endringer som ligger bak hvordan vi forholder oss til spørsmålet om lidelse – og for den saks skyld selvbestemt død.

Egentlig tenker jeg vel at debatten om legalisering av aktiv dødshjelp nesten er tapt før den har begynt. Jeg finner det igrunn vanskelig å argumentere mot legalisering av eutanasi uten å ha en hel horisont av forståelse i bakgrunnen. Jeg forsøkte å løfte frem noe av denne horisonten i innlegget mitt. Et annet premiss som jeg ikke gikk inn på, er forståelsen av individuell vs kollektiv lidelse. Det ‘å lide med Kristus’ – er egentlig ikke å forstå som en ren individuell lidelse – slik vi tenker om lidelse i dag. Men veien er veldig lang til en moderne tilnærming. Ikke desto mindre er det interessant at fortiden gir oss perspektiver. Ikke bare fortiden, men også andre kulturer kan gi oss andre perspektiver. Jeg håper innspill som dette kan bidra til en refleksjon over hva vi tenker om lidelse i dag.

Kommentar #11

Lilli Spæren

172 innlegg  2067 kommentarer

Den gode lidelsen, en fødsel

Publisert over 5 år siden

Fødsel er definitivt lidelse, både for den fødende og trolig også for den som blir født. Allikevel er den uunngåelig og absolutt grunnleggende for menneskers tilblivelse. Det sies til og med at det er fordelaktig for barnet å presses ut i verden for å forberede det til å puste på egenhånd, stimulere immunforsvaret osv.

I tillegg er lidelsen trolig et bidrag til å knytte mor og barn sammen og styrker opplevelsen av morskjærlighet.

Kommentar #12

Eivor Andersen Oftestad

37 innlegg  25 kommentarer

fødsel som metafor

Publisert over 5 år siden

Nettopp - fødsel er jo også det klassiske kristne bilde på døden, et bilde som kanskje er blitt ukjent for mange. For eksempel skriver Martin Luther i sin trøstetekst for døende om døden som en fødsel.  

Kommentar #13

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Ståle Halsne. Gå til den siterte teksten.
Det å forstå lidelsen er viktig. Den er en del av livet. Men det er bare kristendommen som kan forklare den.

De fire edle sannheter i Buddhismen er Buddhas fire læresetninger om årsakene til lidelsen i tilværelsen og hvordan denne lidelsen kan fjernes. Det fysiske liv ses på som en lidelse, hvor man er bundet i livshjulet – Samsara inntil man når fullstendig oppvåkning.

Sannheten om utilfredsheten: er en konstatering av at, «Det fins lidelse/smerte». Her definerer Buddha hva lidelsen er. Livet er den lidelse som er i fødsel, alderdom, sykdom, død, å være forenet med hva som er ukjærlig og å være skilt fra hva man har kjært. Sannheten om utilfredshetens opphav: er sannheten om lidelsens opprinnelse eller årsak. Lidelsen har en årsak som bunner i årsakskjeden. De tre rot-årsakene som fører til lidelse/smerte er uvitenhet, hat og begjær. Sannheten om utilfredshetens opphør: er sannheten om lidelsens opphør. Buddha påviser at selv lidelse/smerte kun er midlertidig. Sannheten om den åttedelte vei: er sannheten om veien som fører til lidelsens opphør. For å komme ut av lidelsen krever det at mennesket fullstendig oppgir, undertrykker og tilintetgjør de 12 ledd i årsakskjeden. Dette oppnås ved å følge den edle åtteleddede vei og denne fører deg til fullkommen erkjennelse og nirvana, som er den opplyste tilstand i sinnet. Det er altså den åttefoldige vei som kan føre mennesket ut av livshjulet og lidelsen.

Du vet at det du skriver er respektløst? Du får konkludere på vegne av deg selv, men ikke på vegne av meg.

Kommentar #14

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Eivor Andersen Oftestad. Gå til den siterte teksten.
ettopp - fødsel er jo også det klassiske kristne bilde på døden, et bilde som kanskje er blitt ukjent for mange. For eksempel skriver Martin Luther i sin trøstetekst for døende om døden som en fødsel.

Dette handler vel om det motsatte av å akseptere lidelse?

Kommentar #15

Magnus Leirgulen

66 innlegg  3964 kommentarer

Litt sent på banen her, men -

Publisert over 5 år siden
Eivor Andersen Oftestad. Gå til den siterte teksten.
Tidligere tiders forståelse av lidelse tolket dagliglivets erfaring gjennom troen. Da reformasjonen ble innført i Danmark-Norge, for eksempel, beskrev protestantene seg selv som en «korsorden». I alle områder av livet definerte de små og store kors som ble båret sammen med Jesus. Selv om livet er lettere i dag, er fremdeles lidelse og motgang uunngåelig i perioder av livet. Men dette får ikke lenger tolkning gjennom troen. Da er det kanskje ikke rart at lidelse mister betydning og meningen kun finnes i det vellykkede livet før døden.

Et modig og tankevekkende innlegg, og takk for det.  Det forundrer meg ikke at dette er "pythongresk" for dagens lykkejagende mennesker. Vi skal selvsagt ikke oppsøke motgangen og lidelsen.  Men når den kommer, i blandt til oss alle, så kan den omgjøres til velsignelse. Dette ser en nok ikke før en er kommet igjennom den, men det kan være en styrke i trengselen å vite det. 

Dette er jo et vanskelig tema å håndtere.  I vår tid er jo piller og medisiner alfa og omega for best mulig å komme seg rundt lidelsen, og ikke igjennom.  I mange tilfeller, og for mange mennesker er det den eneste utvei.  Så på den måten er selvsagt legevitenskap og medisin en velsignelse.  Men å bruke den i ett og alt, for å flykte fra en lidelse eller motgang kan på sikt ta fra oss lærdommer, viktige erfaringer om livsmestring som vi også trenger i en ond verden.

Får lyst til å sitere profeten Jesaias som også måtte gjennom tunge tider: Jes38,17   "Til fred ble meg det bitre, ja det bitre"



Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere