hat og identitet, svar til Gule

Min hensikt var jo verken å gi et helhetlig eller skjevt bilde av Lars Gule og artikler fra hans hånd, men å spørre om han fortsatt er like aggressivt antikristelig som han fremsto i juni 2007, eller om han nå er blitt mer forsonende overfor meningsmotstandere. Et utgangspunkt for mitt spørsmål var følgende polariserende påstander fra Lars Gule:

Mennesker med en gudstro, uansett hvilken gudstro de har, er enten uvitende eller uærlige, uten redelig evne til å forsvare troen. Ikke minst kristne skjuler egen intellektuelle bankerot gjennom prat om noe "større" (Gule, Dagbladet, 23. juni, 2007; min kursiv).

Disse påstandene er av generell sjikanøs art, rettet mot milliarder av folk med en gudstro på vår alles felles klode.

Sjikanen er forenlig med påstander i Gules artikkel Uærlighet i religionsdebatten (21. juni, 2007) [men er hentet fra et innlegg Gule hadde et par dager senere, 23. juni, 2007, i Dagbladet, på nettsiden, om jeg husker rett; innlegget er tilsynelatende blitt slettet; ved søk i dag, har jeg ikke gjenfunnet det, verken i papirutgaven eller på nettet].

Når Gule mener at jeg er unyansert og lite velvillig innstil, så skyldes vel det at han selv innbiller seg å ha gitt holdbare begrunnelser for sjikanen. Sjikane er imidlertid sjikane. At Gule ikke tror at Gud eksisterer, og argumenterer deretter, er en annen sak – som han for øvrig lykkes dårlig med å forsvare, etter min oppfatning. Men ettersom jeg har fått svar på mitt anliggende, nemlig at Lars Gule fortsatt er uforsonlig innstilt overfor all religion, ikke minst kristendom, anser jeg det spilt møye å argumentere med Gule om Guds eksistens og vesen. Skjønt noen bemerkninger om et par synspunkter i Gules ”Uærlighet i religionsdebatten”, tilføyes her.

I innlegget av 21. juni, 2007, skriver Gule blant annet: ”Unge mennesker er i stand til å oppdage det meningsløse i helt sentrale religiøse dogmer: Dersom gud er allmektig, kan han skape en stein som er så stor at han selv ikke kan løfte den”. Gule mener derfor at de kristnes allmaktsbegrep er meningsløst. ”Å påstå at et slikt begrep ligger hinsides den menneskelige fornuft er et ikke-argument. Det er å skjule egen intellektuell bankerott gjennom prat om noe «større»”.

Etter kristen tro er imidlertid Guds allmakt forenlig med Guds alle egenskaper. For eksempel: Gud kan ikke (makter ikke) å lyve, fordi løgn er mot Guds vesen, men er allikevel allmektig, altså i følge kristen forståelse av allmakt. Selvsagt kan Gud lage en så stor stein han vil, og deretter ødelegge den. Ja, uansett hvor stor stein Gud lager, så kan han ødelegge den!

For folk med en gudstro, er det intet meningsløst i en slik forståelse av Guds allmakt. Det forstår nok unge menneske flest, og kanskje Gule også, om han vil!

Kristne, påstår Gule, skjuler egen intellektuelle bankerott gjennom prat om noen ”større”.  Den kulturkristne ateisten Bjørgulf Braanen, redaktør i Klassekampen, har en mer åpen og viselig holdning til religion (se intervju med Braanen, Vårt Land, 25 okt). Han sier blant annet: ”Jeg følte at jeg hos kristne oftere og oftere gjenkjente engasjement, tanken om at det er noe større, noe viktigere enn den daglige nytten”.

Når vi kristne snakker om noe ”større” tenker vi imidlertid ikke bare på Gud, men på at mennesket og dets identitet er ”større” og mer enn dets forming gjennom biologiske arv og oppvekst/miljø: Et hvert menneske har brokker av et gudsbilde i sitt indre, uansett hvor tilsmusset og undertrykket det måtte være.  Gudsbildet er det enkelte menneskets og menneskehetens verd og verdighet, i følge kristen tro.

I et ateistisk verdensbilde forstås mennesket og dets identitet kun som et resultat gener/arv og miljøpåvirkning. I så fall, er det den kulturelle/verdslige påvirkning Gule har utsatt seg for og søkt som har ført ham intellektuelt hen til det ateistiske stadium han i dag befinner seg på. .

Etter kristen forståelse er menneskets vesen mer enn dets meninger, skriblerier og alskens gode og stundom onde gjerninger. Gule og andre likesinnede fornekter gudsbildet i seg selv og andre, men dypt der inne, finnes det allikevel, etter kristen tro. Det gir håp for enhver som vil høre, søke og erfare Guds tilgivelse og sinnets fornyelse! Troen kommer av forkynnelsen av evangeliet, for den som vil høre. Vantro er en konsekvens av antikristelig preik og gjøren. Men likegyldig er ikke Gule. Det er fortsatt  håp!

Hermed trekker jeg meg fra vider debatt.