Sinne når barn blir drept

Av Jostein H. Sandsmark, forfatter og etterlatt far, Bjørkelangen

og Espen Gamlund, førsteamanuensis i filosofi, Universitetet i Bergen

Rosetog opplevdes rett. «Har du ikke vært sint?» Det er spørsmålet den ene av oss, Jostein H. Sandsmark, får oftest når han nå er rundt og forteller om sin nye bok Pass på liten og på stor – Saras pappa om tragedien på Bjørkelangen.

«Jo,» svarer Sandsmark, mens tankene hans går tilbake til juli 2011:

Jo da, også vi ble fylt av varme over rosetogene etter 22. juli-terroren. I tillegg til en del andre tanker vi gjorde oss, føltes det rett å møte hat med varme.

Egenerfaring ga endring. Men i januar 2014 opplevde Sandsmark selv å få et barn drept. Selv om dét slett ikke skjedde med overlegg, ble det begynnelsen på en endring i ham. De allmenne reaksjonene som i 2011 opplevdes gode og riktige, fremsto for ham etter hvert som et slags overgrep. For hvilken rett har den tredje part, de ikke-pårørende, til å bestemme hvordan det skal reageres på døden til andres barn? Hvem andre enn de berørte har myndighet til å si at hat skal møtes med kjærlighet? Dette ble igjen aktuelt da Desmond Tutu nylig ba Norge tilgi 22. juli-terroristen. Men med hvilken rett kan Tutu si det? Bør ikke bare de nærmeste pårørende få bestemme reaksjonen på slik urett?

La oss ta noen forbehold: I den grad det var berørte som fikk sette dagsordenen med rosetog og lignende, var dette svaret fint og rett. Det samme hvis pårørende opplevde den myke responsen som et uttrykk for medlidenhet. Rosetogene og ordene om verdighet var åpenbart også svært godt ment.

Hva med raseriet? Det nyvakte ubehaget i Sandsmark vil likevel ikke gi seg. For hva med raseriet oppi dette? «Vi hadde et jævlig sinne,» røpte Ap-sekretær Raymond Johansen sist juni om tiden etter 2011-terroren. Og hva med etterlatte foreldre og søsken som må ha opplevd et eitrende sinne mot terroristen og hans handlinger? Kan disse menneskene ha følt det som om ikke-berørte tilranet seg retten til å reagere på deres vegne? Har noen etterspurt deres opplevelse av det? Hva om kravet om «en verdig reaksjon» la en ekstra stein til deres byrde? Fordi de ikke fikk anerkjent raseriet og fortvilelsen sin? «Vreden är vi många som har lagt band på. Den passade inte in i blomhavet,» har den svenske Utøya-overlevende Ali Esbati fortalt.

Vrede, ja – for når noen drepes, kan det skape et voldsomt sinne hos etterlatte. Og enda sterkere må reaksjonen bli når den som drepte, gjorde det med overlegg. Fortvilt raseri – en forbudt lyst til å ta igjen – alt annet enn roser og vakre ord – dét er en høyst naturlig reaksjon på barns brutale død. Men etter 22. juli 2011 ble det gitt svært liten plass til den slags. I stedet ble det sagt hvordan siviliserte mennesker må svare på ondskap – mens etterlatte foreldre og søsken sannsynligvis gråt og bannet, slo og sparket i veggen hjemme. Og kanskje følte at de måttebeherske seg utad?

Ukontrollerte utbrudd. Kravet om å opptre sivilisert kan være nøkkelen til å forstå hvorfor det ble slik. Vi nordeuropeere blir forventet å være siviliserte, og den moderne oppfatningen av sivilisasjon har liten plass for ustyrlig raseri og hevnlyst. Det som er ustyrlig, er ofte vanskelig å forholde seg til; det kan rett og slett være ubehagelig for andre. I stedet legges det lokk på disse naturlige reaksjonene, og etterlatte forventes å fremstå som «frommere» enn de er. Det er heller ikke noe nytt fenomen. Historiene er mange fra både for- og nåtid om sørgende som er «sterke» og «flinke» i sin sorg. Forventningene om det kan være svært tydelige; det har Sandsmark selv opplevd etter deres Saras død. Men her har han nok skuffet mange. I stedet for å sørge verdig har han vært rasende på Gud og hvermann. «Jeg beholder slett ikke roen, slik vårt moderne samfunn gjerne krever,» noterte han da det stormet som verst i ham. «Jeg raser innvendig, jeg fortviler utad – jeg gråter meg tørst, jeg går ut på den snødekte plenen og kjefter høylytt på meg selv, jeg setter meg i bilen og dunker hodet mot rattet, jeg tynger mine nærmeste med ukontrollerte utbrudd – jeg er alt annet enn et godt forbilde for hvordan siviliserte mennesker bør oppføre seg.» (Fra side 222 i Pass på liten og på stor.)

Verdig skokasting. Men Sandsmark er jo slett ikke den eneste som har reagert slik. Hva som virkelig ulmet blant mange etter 22. juli-terroren, fikk vi et glimt av under rettssaken året etter. Brått kastet en etterlatt storebror en sko etter massemorderen. «You killer! Go to hell!» skrek storebroren med verdens mest naturlige raseri. Reaksjonen utløste spontan applaus og bravo-rop fra enkelte tilhørere, også etterlatte foreldre. Ja,«å kaste en sko i sinne er like verdig som å gå i rosetog fylt av kjærlighet,» kommenterte Espen Gamlund, og la til: «Denne hendelsen står som et viktig korrektiv til den noe endimensjonale reaksjonen preget av rosetog og varme.» (Dagsavisen 16.5.2012) På gaten ble skokasteren, interessant nok, møtt med håndtrykk, klemmer og«bra gjort».

Så er ikke tiden nå moden for å endre vårt ideal for «siviliserte reaksjoner»? Harme er vår moralske protest på urett, og da må det være tillatt å gi uttrykk for hvor vondt urett gjør. I filosofien vektlegges harmens funksjon som beskyttelse av selvrespekt og verdighet, så – ja, å være rasende er både forståelig, rett og verdig.

Moralsk harme. Men vi synes ikke å ha lært. Ved planene om å lage et minnesmerke ved Utøya er det igjen blitt krevd at de pårørende bør reagere på en spesiell måte: Mennesker som ikke ble rammet direkte, sier de ikke vil bli minnet om tragedien, de vil heller «gå videre» – som om noen andre enn de etterlatte og overlevende kan eie sorgen og raseriet over udåden.

Jo da, rosetog og kjærlige ord kan være på sin plass. Men det kan også bli helt galt hvis ikke-pårørende kupper reaksjonen på drap. Det kan til og med gjøre vondt verre. For VG har helt rett da avisen 22.07.2014 skrev: «Overlevende og pårørende etter terroren lever videre med sorg, savn, sinne og redsel.» Også sinne, ja. Desmond Tutu har sagt: «Ingen fremtid uten tilgivelse» – men selv om tilgivelse er et viktig kristent og sekulært ideal, bør det gis større rom for andre moralske følelser som sinne, harme og endog hat.