Jostein H. Sandsmark

4

Sinne når barn blir drept

«Jeg raser innvendig, jeg fortviler utad – jeg gråter meg tørst, jeg kjefter høylytt.» Ikke engang Desmond Tutu kan bestemme reaksjonen på brå død.

Publisert: 25. okt 2014

Av Jostein H. Sandsmark, forfatter og etterlatt far, Bjørkelangen

og Espen Gamlund, førsteamanuensis i filosofi, Universitetet i Bergen

Rosetog opplevdes rett. «Har du ikke vært sint?» Det er spørsmålet den ene av oss, Jostein H. Sandsmark, får oftest når han nå er rundt og forteller om sin nye bok Pass på liten og på stor – Saras pappa om tragedien på Bjørkelangen.

«Jo,» svarer Sandsmark, mens tankene hans går tilbake til juli 2011:

Jo da, også vi ble fylt av varme over rosetogene etter 22. juli-terroren. I tillegg til en del andre tanker vi gjorde oss, føltes det rett å møte hat med varme.

Egenerfaring ga endring. Men i januar 2014 opplevde Sandsmark selv å få et barn drept. Selv om dét slett ikke skjedde med overlegg, ble det begynnelsen på en endring i ham. De allmenne reaksjonene som i 2011 opplevdes gode og riktige, fremsto for ham etter hvert som et slags overgrep. For hvilken rett har den tredje part, de ikke-pårørende, til å bestemme hvordan det skal reageres på døden til andres barn? Hvem andre enn de berørte har myndighet til å si at hat skal møtes med kjærlighet? Dette ble igjen aktuelt da Desmond Tutu nylig ba Norge tilgi 22. juli-terroristen. Men med hvilken rett kan Tutu si det? Bør ikke bare de nærmeste pårørende få bestemme reaksjonen på slik urett?

La oss ta noen forbehold: I den grad det var berørte som fikk sette dagsordenen med rosetog og lignende, var dette svaret fint og rett. Det samme hvis pårørende opplevde den myke responsen som et uttrykk for medlidenhet. Rosetogene og ordene om verdighet var åpenbart også svært godt ment.

Hva med raseriet? Det nyvakte ubehaget i Sandsmark vil likevel ikke gi seg. For hva med raseriet oppi dette? «Vi hadde et jævlig sinne,» røpte Ap-sekretær Raymond Johansen sist juni om tiden etter 2011-terroren. Og hva med etterlatte foreldre og søsken som må ha opplevd et eitrende sinne mot terroristen og hans handlinger? Kan disse menneskene ha følt det som om ikke-berørte tilranet seg retten til å reagere på deres vegne? Har noen etterspurt deres opplevelse av det? Hva om kravet om «en verdig reaksjon» la en ekstra stein til deres byrde? Fordi de ikke fikk anerkjent raseriet og fortvilelsen sin? «Vreden är vi många som har lagt band på. Den passade inte in i blomhavet,» har den svenske Utøya-overlevende Ali Esbati fortalt.

Vrede, ja – for når noen drepes, kan det skape et voldsomt sinne hos etterlatte. Og enda sterkere må reaksjonen bli når den som drepte, gjorde det med overlegg. Fortvilt raseri – en forbudt lyst til å ta igjen – alt annet enn roser og vakre ord – dét er en høyst naturlig reaksjon på barns brutale død. Men etter 22. juli 2011 ble det gitt svært liten plass til den slags. I stedet ble det sagt hvordan siviliserte mennesker må svare på ondskap – mens etterlatte foreldre og søsken sannsynligvis gråt og bannet, slo og sparket i veggen hjemme. Og kanskje følte at de måttebeherske seg utad?

Ukontrollerte utbrudd. Kravet om å opptre sivilisert kan være nøkkelen til å forstå hvorfor det ble slik. Vi nordeuropeere blir forventet å være siviliserte, og den moderne oppfatningen av sivilisasjon har liten plass for ustyrlig raseri og hevnlyst. Det som er ustyrlig, er ofte vanskelig å forholde seg til; det kan rett og slett være ubehagelig for andre. I stedet legges det lokk på disse naturlige reaksjonene, og etterlatte forventes å fremstå som «frommere» enn de er. Det er heller ikke noe nytt fenomen. Historiene er mange fra både for- og nåtid om sørgende som er «sterke» og «flinke» i sin sorg. Forventningene om det kan være svært tydelige; det har Sandsmark selv opplevd etter deres Saras død. Men her har han nok skuffet mange. I stedet for å sørge verdig har han vært rasende på Gud og hvermann. «Jeg beholder slett ikke roen, slik vårt moderne samfunn gjerne krever,» noterte han da det stormet som verst i ham. «Jeg raser innvendig, jeg fortviler utad – jeg gråter meg tørst, jeg går ut på den snødekte plenen og kjefter høylytt på meg selv, jeg setter meg i bilen og dunker hodet mot rattet, jeg tynger mine nærmeste med ukontrollerte utbrudd – jeg er alt annet enn et godt forbilde for hvordan siviliserte mennesker bør oppføre seg.» (Fra side 222 i Pass på liten og på stor.)

Verdig skokasting. Men Sandsmark er jo slett ikke den eneste som har reagert slik. Hva som virkelig ulmet blant mange etter 22. juli-terroren, fikk vi et glimt av under rettssaken året etter. Brått kastet en etterlatt storebror en sko etter massemorderen. «You killer! Go to hell!» skrek storebroren med verdens mest naturlige raseri. Reaksjonen utløste spontan applaus og bravo-rop fra enkelte tilhørere, også etterlatte foreldre. Ja,«å kaste en sko i sinne er like verdig som å gå i rosetog fylt av kjærlighet,» kommenterte Espen Gamlund, og la til: «Denne hendelsen står som et viktig korrektiv til den noe endimensjonale reaksjonen preget av rosetog og varme.» (Dagsavisen 16.5.2012) På gaten ble skokasteren, interessant nok, møtt med håndtrykk, klemmer og«bra gjort».

Så er ikke tiden nå moden for å endre vårt ideal for «siviliserte reaksjoner»? Harme er vår moralske protest på urett, og da må det være tillatt å gi uttrykk for hvor vondt urett gjør. I filosofien vektlegges harmens funksjon som beskyttelse av selvrespekt og verdighet, så – ja, å være rasende er både forståelig, rett og verdig.

Moralsk harme. Men vi synes ikke å ha lært. Ved planene om å lage et minnesmerke ved Utøya er det igjen blitt krevd at de pårørende bør reagere på en spesiell måte: Mennesker som ikke ble rammet direkte, sier de ikke vil bli minnet om tragedien, de vil heller «gå videre» – som om noen andre enn de etterlatte og overlevende kan eie sorgen og raseriet over udåden.

Jo da, rosetog og kjærlige ord kan være på sin plass. Men det kan også bli helt galt hvis ikke-pårørende kupper reaksjonen på drap. Det kan til og med gjøre vondt verre. For VG har helt rett da avisen 22.07.2014 skrev: «Overlevende og pårørende etter terroren lever videre med sorg, savn, sinne og redsel.» Også sinne, ja. Desmond Tutu har sagt: «Ingen fremtid uten tilgivelse» – men selv om tilgivelse er et viktig kristent og sekulært ideal, bør det gis større rom for andre moralske følelser som sinne, harme og endog hat.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Et lysende fokus i ondskapen

Publisert rundt 5 år siden

Jeg hadde mange av de sammen reaksjonene som pårørende da rosetoget kom. Det føltes overfladisk og maskert. Man ble en del av en prosess som man ikke visste konklusjonen på.

Som nasjon har vi ikke vært rammet av slike tragedier før, antallet sårede og døde. Metoden var grusom. Sorg, sinne og gråt veltet ut, men ingen kunne møte følelsene. De ble isolert.

Det har de pårørende fått kjenne på kroppen. Oppfølgingen var svak. Mange var sykemeldt i lang tid, og flere startet i jobb uten å kjenne på følelsene. De kom senere.

Det er en viktig årsak til at så mange fortsatt sliter med posttraumer.

Å tilgi en massemorder må i alle tilfeller skje for ens egen del, ikke på grunn av ham.

Å gå videre, legge det bak seg, er floskler som kan legge stener til byrden.

Inge kan fortsette livet før de er klar for en ny start. Det vil variere sterkt hos den enkelte. 

Jeg er helseperson med god kompetanse og lang erfaring så jeg vet hva jeg skriver om. Siviliserte samfunn tar godt hånd om de vonde og vanskelige følelsene. Det var vel en grunn til at kong Harald kom med den kommentaren på besøk i jungelen, slik jeg tolket den.

Nå kan jeg si at lysene, fellesskapet i rosetoget og sangene skulle samle oss som folk og slå ring rundt de fornærmede og deres pårørende.

Jeg tenker at fokus ville vært mer klart for alle hvis man samtidig hadde mestret følelsene som fulgte etterpå.

De levde sitt eget liv, helt uten for de profesjonelle sine rekker.

Jeg tilbød min hjelp, men fikk aldri svar.

Flinkhet krever sitt. Den setter seg i muskler og ledd, og skaper psykosomatiske plager.

Tilgivelse er egenomsorg, ikke empati for morderen.

Hvis morderen får kontrollere tilværelsen har han fått dobbel gevinst.

Det bør han absolutt ikke få.

Når uhyggen råder grunnen og livet er snudd opp ned, må man tenke på lysene, rosene og fellesskapet.

De symboliserer kjærligheten, og vi trenger hverandre.

 

 

 

 

Kommentar #2

Arne Danielsen

327 innlegg  5691 kommentarer

Sorg, sinne og sunn refleksjon

Publisert rundt 5 år siden

Jostein Sandsmark sin beretning om hans egen reaksjon, etter at hans og familiens datter brått, uventet og urettferdig ble revet bort, er sterk og oppriktig. Den er viktig. Dette gir oss andre en mulighet til å få et innblikk i en slik utenkelig og håpløs situasjon. Det gir oss en slags innsikt uten at vi naturligvis evner fullt ut å forstå.

Når forlagsmannen Sandsmark og filosofen Espen Gamlund velger å skrive om dette her på debattforumet Verdidebatt, der de utfordrer storsamfunnets reaksjon og forventinger, ja, så oppfatter jeg det som et debattinnlegg og ikke kun som en ytring.

I håp om at jeg forstår dette riktig, tillater jeg meg derfor å problematisere noen av synspunktene, men ønsker samtidig ikke å fremstå hverken som påståelig eller polemisk.

---------

S/G: «For hvilken rett har den tredje part, de ikke-pårørende, til å bestemme hvordan det skal reageres på døden til andres barn? …. Dette ble igjen aktuelt da Desmond Tutu nylig ba Norge tilgi 22. juli-terroristen. Men med hvilken rett kan Tutu si det? Bør ikke bare de nærmeste pårørende få bestemme reaksjonen på slik urett?»

Som et generelt utgangspunkt er det ikke lett for oss andre å oppfatte at noen av oss; folket, pressen, organisasjoner eller myndigheter har forsøkt å bestemme hvordan de pårørende skal reagere. Men det kan jo være at enkelte pårørende har oppfattet det slik? Det som det offisielle Norge, kongen, som selv gråt offentlig, statsministeren, organisasjoner, pressen og de aller fleste av oss andre opplevde som en betydelig utfordring var hvordan vi som nasjon skulle reagere på det som skjedde – og som altså også var en nasjonal tragedie. Norge som nasjon valgte rosetog. Det må i ettertid kunne sies å være et godt valg.

Desmond Tutu må oppfattes i samme kontekst. Norge som nasjon burde (vurdere å) tilgi drapsmannen. Med hvilken rett sier han dette? Ingen rett kanskje, men med betydelig moralsk autoritet og erfaring. Han ledet, som kjent, forsoningskommisjonen I Sør-Afrika der enkeltpersoner og et helt styringsapparat stod på tiltalebenken og hvor grusomhetene i noen tilfeller langt oversteg vår egen tragedie for vel tre år siden. Det var vilkårlige fengslinger i tusentall, bestialsk tortur, henrettelser uten lov og dom, undertrykkelse av hele den svarte befolkningen – og det var rene massakre.

Ideen og hensikten bak forsoningskommisjonen var at uten forsoning ville ikke nasjonen komme seg videre, eller det ville i alle fall ta mye lengre tid og bli vanskeligere å komme videre. Noen av de verste voldsmennene ble riktignok stilt for vanlige domstoler, men de fleste av dem som absolutt og under andre omstendigheter kunne blitt stilt for domstolene og blitt dømt, fikk mulighet til å bli konfrontert med de pårørende, beklage sine handlinger – forutsetningsvis oppriktig og med ektefølt anger. På denne måten kom faktisk Sør-Afrika seg videre – i alle fall på dette området. Og da må vi ha en forståelse for at Tutu også mener at dette kan være veien å gå også for Norge. Vi har trolig ingen rett til å tillegge ham at han at han med dette fratar de nærmeste pårørende deres rett til selv å bestemme hvordan de skal reagere?

---------

S/G: «I den grad det var berørte som fikk sette dagsordenen med rosetog og lignende, var dette svaret fint og rett. Det samme hvis pårørende opplevde den myke responsen som et uttrykk for medlidenhet.… (..) Hva med etterlatte foreldre og søsken som må ha opplevd et eitrende sinne mot terroristen og hans handlinger? Kan disse menneskene ha følt det som om ikke-berørte tilranet seg retten til å reagere på deres vegne? Har noen etterspurt deres opplevelse av det? Hva om kravet om «en verdig reaksjon» la en ekstra stein til deres byrde? … Fortvilt raseri – en forbudt lyst til å ta igjen – alt annet enn roser og vakre ord – dét er en høyst naturlig reaksjon på barns brutale død. Men etter 22. juli 2011 ble det gitt svært liten plass til den slags. I stedet ble det sagt hvordan siviliserte mennesker må svare på ondskap – mens etterlatte foreldre og søsken sannsynligvis gråt og bannet, slo og sparket i veggen hjemme. Kravet om å opptre sivilisert kan være nøkkelen til å forstå hvorfor det ble slik.»

Utenfra sett, som ikke-pårørende er dette uforståelig. Alt, absolutt alt som skjedde i timene, dagene og ukene etter at terroren rammet, var, enten det var spontant eller med regi, styrt av en oppriktig sorg over det som hadde skjedd og med en inderlig medfølelse med de hardt rammede pårørende. Vel, slik oppfattet og opplevde jeg selv det, og jeg vil tro de aller fleste av oss her ute gjorde nettopp det. Blomsterhavet foran Domkirken, lystenningen inne i kirken, alle de spontane og også etter hvert planlagte markeringene lokalt over hele landet – og spesielt i de lokalsamfunnene som hadde mistet noen av sine, var i medfølelse med de lidende. I alle landets kirker var det den påfølgende søndagen viktige og gode markeringer. Det som skjedde, grep oss alle sterkt og inderlig. Selv deltok vi på gudstjeneste, lokal minnemarkering ned i byen og vi tok med oss barnebarna til Oslo, slik at vi alle kunne legge ned blomster utenfor domkirken. Barna hadde laget tegninger med honnør til ofrene.

Det kan virke banalt å skrive om dette, som om Sandsmark og Gamlund ikke vet alt dette. De opplevde det sikkert slik selv. Mitt poeng er å vise, eller kanskje like gjerne spørre om det er noe i dette som framstår som en overstyring av de pårørendes følelser eller som legger lokk på, stiller krav til hvordan de pårørende skal vise sine følelser? Jeg kan ikke se at det hverken var ment slik eller at det kan oppfattes slik.

Når spesielt statsministeren oppfordret til at «vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet» og vi fikk rosetoget, så må dette sees i en litt annen kontekst. På den ene siden ligger sorgen og den sterke medfølelsen der som det aller sterkeste. Men her er utgangspunktet drapsmannens motiver, den opprørte stemningen og potensialet for polarisering spesielt mellom majoritetsbefolkningen og deler av minoritetsbefolkningen. Dette måtte for enhver pris unngås. Derfor den sterke oppfordringen om mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet – og derfor rosetog i stedet for alternativet som for noen kunne vært mer nærliggende; demonstrasjoner, sinne, opptøyer og, som vi kan se i andre deler av verden, lynsjing.

Det er naturligvis ikke et slik sinne og raseri Sandsmark og Gamlund mener at de pårørende ønsker eller har behov for å vise. Men det er heller ikke mulig å se at samfunnet, alle vi andre har «tilranet oss retten til å reagere på andres vegne.» Tvert imot har vi delt sorgen og altså dypt og ektefølt. Ingen av oss eller det offisielle Norge har stilt krav til hvordan de etterlatte skal reagere – etter det jeg har fått med meg. De fleste av oss har nok lett kunne forstille oss at etterlatte foreldre og søsken sannsynligvis har grått og bannet, slått og sparket i veggen hjemme – og har forståelse for at mange reagerer slik. Det er ikke mulig å se at det har vært noe som helst krav fra oss andre om at de pårørende skulle «opptre sivilisert.» Snarere tvert imot – på et vis.

---------

S/G: «Verdig skokasting (om skokastingen under terrorrettsaken). …Så er ikke tiden nå moden for å endre vårt ideal for «siviliserte reaksjoner»? Harme er vår moralske protest på urett, og da må det være tillatt å gi uttrykk for hvor vondt urett gjør. I filosofien vektlegges harmens funksjon som beskyttelse av selvrespekt og verdighet, så – ja, å være rasende er både forståelig, rett og verdig.»

Å vise harme er en av de grunnleggende egenskapene og behovene vi har. Å undertrykke den kan være skadelig. Men ukontrollert harme i det offentlige rom er ingen menneskerett. Tvert imot. Dette er noe av det samfunnet må beskytte seg og sine innbyggere imot. Uansett hvor harme vi er, kan vi ikke knuse glassruter eller enda være gyve løs på andre – selv om det er akkurat så harme vi er. Slik er det naturligvis også med skokasteren. Det er ingen ytring fra makthavernes side imot de pårørendes situasjon og deres forståelige harme at mannen resolutt ble vist ut av rettssalen. Det er flere titalls rettssaker i Norge hvert som omhandler drap på mennesker – alt fra uaktsomme og forsettlige til overlagte drap. For at retten skal ha den nødvendige troverdigheten og autoriteten, krever det en viss orden og etikette fra alle aktørene.

Det er følelser, mange følelser i norske rettsaler. Det er slik det skal være, og det er naturligvis fullt ut akseptert. Men grensen går ved fysisk utagerende opptreden. Da griper rettsbetjentene resolutt inn. Vil tro at de aller fleste av oss forstår at det må være slik og at vi respekterer det. Derfor finnes det ikke noe slikt som «verdig skokasting» i en rettssal.

---------

S/G: «Ved planene om å lage et minnesmerke ved Utøya er det igjen blitt krevd at de pårørende bør reagere på en spesiell måte: Mennesker som ikke ble rammet direkte, sier de ikke vil bli minnet om tragedien, de vil heller «gå videre» – som om noen andre enn de etterlatte og overlevende kan eie sorgen og raseriet over udåden.»

Igjen. Terroren rammet også Norge som nasjon. Når et menneske blir utsatt for et tragisk dødsfall, sørger familien selv for gravstein (minnesmerke). Det er en privatsak. Når nasjonen blir rammet av tragedier, er det nasjonenes behov som fylles. Selv om det kan høres kaldt og kynisk ut, vil jeg tro at det nøkternt og prinsipielt sett ikke er noen selvfølge at de pårørende skal styre slike prosesser og heller ikke ha vetorett – selv om storsamfunnet viser all mulig forståelse for deres situasjon og også i noen grad hensyntar slike synspunkter.

---------

S/G: «For VG har helt rett da avisen 22.07.2014 skrev: «Overlevende og pårørende etter terroren lever videre med sorg, savn, sinne og redsel.» Også sinne, ja. Desmond Tutu har sagt: «Ingen fremtid uten tilgivelse» – men selv om tilgivelse er et viktig kristent og sekulært ideal, bør det gis større rom for andre moralske følelser som sinne, harme og endog hat.»

Her er det ikke vanskelig å være enig alt det siterte.

Overlevende og pårørende etter terroren lever videre med sorg, savn, sinne og redsel. Men er det noe eller noen som har nektet dem det? Tvert imot. Er det ikke generelt en stor forståelse for dette? Selv om markeringene etter 22. juli kjennetegnes av «anstendighet og verdighet» er det ikke noe i utgangspunktet som skulle tilkjennegi en kritikk av de pårørende. Motsatt ble det parallelt med «anstendigheten og verdigheten» gitt rikelig plass til nettopp sinnet og også redsel for hva dette kan føre til – fra pårørende, men også fra politikere, kommentatorene og «folk flest». Det er, som nevnt svært vanskelig å se, i hvert fall for oss, som ikke var direkte berørt, at det kan være noe i dette som direkte eller indirekte la bånd på de som var det – direkte berørt.

Sorg uttrykkes forskjellig i forskjellige kulturer. Noen oppfører seg som det vi vil betrakte som utagerende – til det dramatiske og hysteriske. Andre som hos oss opptrer med det vi oppfatter som verdig og respektfullt. Mellom disse ytterpunktene, vil jeg tro, er det et mangfold av følelser og reaksjoner. Dette er, må vi anta, ofte mer personavhengig enn kulturbetinget. Slik er det nok også med de etterlatte etter 22. juli. Derfor er det uenighet innad i støttegruppen om f.eks. minnesmerker og andre offentlige markeringer. Og derfor er det vanskelig eller umulig for storsamfunnet å ikke skape reaksjoner hos noen av eller en del av de pårørende. Samfunnet må gjøre så godt det kan, mens de pårørende må takle sine indre følelser og kamper, gjerne med støtte fra andre, men når alt kommer til alt må de takle det selv og på sin måte.

---------

Avslutningsvis en kort betraktning om sorg som er allment kjent, men som hører med i disse betraktningene. Ingen uforstående kan eller skal bestemme hvordan andre velger å takle sin sorg. Som regel er det ikke noe valg. Det blir som det blir. Men de utenforstående, enten de er behandlere, sjelesørgere, venner og fortrolige prøver å gjøre det som de nok opplever som viktig, som sin plikt. De forsøker å hjelpe den sørgende gjennom sorg, savn, sinne og redsel. Alt dette er naturlig, og det bra å være bevisst på sine egne følelser og å akseptere dem. Faren er når dette hos noen går over i bitterhet. Det kan skape nye offer. Bitterhet kan ødelegge evnen til å fungere normalt, eventuelt kan dette bli en varig tilstand. Det er her omgivelsene kan ha en viktig og noen ganger avgjørende rolle, å hjelpe, de som sliter, i å komme videre.

Det her Desmond Tutu er inne på noe særlig viktig, når han oppfordrer til forsoning og tilgivelse, ikke for gjerningsmannens skyld, men for offerets egen skyld – for slik å komme videre.

Kommentar #3

Jostein H. Sandsmark

4 innlegg  2 kommentarer

Den som har hatt skoen på

Publisert rundt 5 år siden

Kort kommentar til Arne D. Danielsen: Jeg er i grunnen ikke spesielt uenig i noe av det han skriver her, kanskje bortsett fra det om Desmond Tutus "betydelige moralsk autoritet og erfaring" (dét kunne det sies mye om). Samtidig illustrerer Danielsen godt det som er utfordringen i en sak som denne: En tilsynelatende distansert vurdering av pro og contra i møte med at barn er drept. Jo, det er bra at noen, spesielt 'samfunnet', holder hodet kaldt i pressede situasjoner, men hva med også å akseptere og anerkjenne pårørendes ravende raseri? Selvfølgelig ville det bli et problem om alle etterlatte begynte å kaste sko etter tiltalte i drapssaker, men uverdig kom det ikke til å bli. Dét ville den skjønne som selv har hatt skoen på.

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
16 dager siden / 1382 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
18 dager siden / 1339 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
rundt 1 måned siden / 842 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
18 dager siden / 832 visninger
Disco, kirken og kreativiteten
av
Henrik Peder Govertsen
24 dager siden / 697 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere