«Jævla jøde»

Ifølge Aftenposten den 20.10.2014 skal jævla jøde nå være det vanligste skjellsordet i norske skolegårder. Det til tross for at det kun befinner seg 160 jødiske skolebarn i hele Norge, fordelt på alle skoletrinn. Trenden knyttes til (økende) antisemittisme. Norge anses for å være det mest antisemittistiske land i Skandinavia - med sine ca 15 prosent antisemittister (kilde: Aftenposten).

Selv ville jeg være forsiktig med å trekke altfor bastante konklusjoner, basert på skolegårdsretorikk. Særlig fordig homo og hore også ble trukket frem som vanlige skjellsord. Men hva er fellesnevneren for jøde, homo og hore, hva angår norske skolegårder? De er omtrent like fraværende alle sammen. Hadde jøder, homoer eller horer derimot vært i majoritet, hadde muligens saken stilt seg en smule annerledes.

Det er likevel ingen grunn til å kimse av saken, hvilket norske lærere, igjen ifølge Aftenposten, synes å gjøre. De sammenligner det å bli kalt for jævla jøde med å bli kalt for jævla vestlending - og ønsker tydeligvis ikke fokus på akkurat dette. Det kan jeg for så vidt være enig med dem i, forutsatt at uttrykket er brukt på ubetenksom ungdommelig vis. Men det er det jo ikke, så lenge man stempler jenter som horer og gutter som homoer. Eller kaller dem man ønsker død og begravet for jævla jøde. Det er holdninger som oser av manglende respekt - og som sådanne bør skolen jobbe for å komme dem til livs.

Som oppvokst i Norge på 1960-tallet, med Anne Franks dagbok på nattbordet og innpodningen om at Adolf Hitlers massemord på jødene var et bestialsk folkemord, kan jeg vanskelig forså at barn og barnebarn av mine medborgere blir mer og mer antisemittiske. Jeg forutsetter at man evner å skjelne mellom israelsk utenrikspolitikk og norske jøder. Men, som en (anonym) sier til Aftenposten: Hvis du går på en skole med et stort muslimsk miljø, tror jeg ikke at det første du gjør er å rekke opp hånden og fortelle om din jødiske avstamning. Jeg for min del tror at det kan være her hunden ligger begravet, hvilket også er med på å forklare norske læreres uvilje mot å stikke hånden ned i hvepsebolet. Hvem ønsker vel å bli beskyldt for å være rasist?

Rasismebeskyldningene kommer tettere enn hagl, hver gang noen prøver å stille kritiske spørsmål ved oppførselen til mennesker med unorsk bakgrunn. I stedet for å fokusere på den eller de gruppene det gjelder, går man bredt ut til alle, sannsynligvis av frykt for å bli beskyldt for diskriminering eller regelrett rasisme. Et godt eksempel på dette er omskjæring av pikebarn, en tradisjon (uskikk) knyttet til enkelte somaliske miljøer. For å komme kjønnslemlestelse til livs, ønsket man å foreta en fysisk undersøkelse av småjenter. Men ikke bare de somaliske jentene som kunne være i faresonen, men alle jenter i en viss alder.

Aftenpostens (anonyme) kilde peker på muslimske miljøer. Det burde ikke komme som noen bombe på noen at enkelte muslimske miljøer, også i Norge, ønsker død over jøder og Israel jevnet med jorden. Det er bare å gå inn på Facebook, YouTube eller andre nettsider og lese hva som står skrevet der. I en tid hvor vi ser tendensen til en økende radikalisering av enkeltindivider med muslimsk bakgrunn, er det viktigere enn noensinne å drive holdningsskapende arbeid, for å få ungdommene inn i (tilbake til) folden og holde dem der. Her har skolen et enormt ansvar. Det fordi flere av disse ungdommenes foreldre vil ha samme oppfatning av jøder som sine barn - høyst sannsynlig knyttet til konflikten mellom Israel og palestinerne. Det nytter derfor ikke bare å be lærere være ekstra oppmerksom i forhold til mobbing. Skolen må tørre å snakke om pågående konflikter og snakke om dem i lys av humanisme og menneskeverd; alt hva den skandinaviske modellen står for, nemlig grunnleggende likhet for alle, uavhengig av kjønn og politisk, religiøs eller seksuell tilhørighet. Og ikke bare snakke om det, men kanskje la elevene selv få føle på kroppen hvordan det er å bli hånet, tråkket på og ønsket død?

marita.synnestvedt@gmail.com