Den snakkende samtidskunsten

Generalsekretæren for Norske kirkeakademier, Kristin Gunleiksrud Raaum, sier til Vårt Land (14. oktober) at hun mener det bør være mer samtidskunst i kirken. Hun hevder at «all kunst som snakker med rommet, passer inn». Nå er jo ikke kirkerommet et hvilket som helst rom. Det er et vigslet rom, og hva som helst er ikke passende i slike rom.

Til forskjell fra Den katolske kirke har den protestantiske i århundrer vært skeptisk til bruk av bilder. Det sentrale var skriften, troen og nåden alene. Dette handler om fokusering, om det å være rettet mot troens innhold og sjelens fromme forventning.

Derfor undrer det meg at Kristin Gunleiksrud Raaum ønsker at kirken skal bli en arena for kultur, og at det bør være mer samtidskunst i lokalene. For «hvis du setter et kunstverk fra Astrup Fearnley-museet i et kirkerom», hevder hun, «så kan du se hvordan konteksten forandrer det». Her er det naturlig å spørre, hvordan og til hva?

Ren overtro. Min erfaring i slike situasjoner er at kunstverkene ikke forandrer seg det minste. Derimot virker verkene inn på omgivelsene, enten det dreier seg om mennesker eller den romlige karakteren. At kunstverk skulle endre seg fordi konteksten skifter, er ren overtro. En rusten radiator fra Astrup Fearnley-museets samlinger er og blir en rusten radiator, uansett lokaler. Slik også med et pornografisk maleri av Jeff ­Koons fra samme museum. I et kirkerom vil det ikke endre seg en tøddel. Det er og blir et stykke­ ekkel pornografi, uansett hvor mye det «snakker med rommet».

I dag vrimler samtidskunsten av voldspornografiske bilder­ og blasfemiske gjenstander, som langt fra lar seg endre i et kirke­rom, bare krenke troen og den religiøse dimensjonen. Slike kunstverk finnes det mange av i Astrup Fearnley-museet. Det finnes flere av Jeff Koons, men også perverse godbiter av Damien Hirst og Bjarne Melgaard.

Frastøtende. Sistnevnte er tydeligvis en favoritt hos generalsekretæren. Hun sier i det nevnte intervjuet at hun «ville ikke hatt noe imot å se for eksempel Bjarne Melgaards kunst i en kirke».

Det ville selvsagt bli uro og friksjon i menigheten, og neppe noen god samtale med kirkerommet, om hun fikk installert denne typen blasfemiske og frastøtende verker i den kirkelige konteksten.

Forestillingen om at konteksten endrer kunstverket, er en vrangforestilling. For enhver ville det da være umulig å tolke kunstverk hvis de skulle skifte betydning alt etter romlig plassering. Kunsthistorien som fag ville også kollapse om objektet endret seg fra sted til sted. Det finnes da heller ikke noe historisk, eller empirisk belegg for en slik vrangforestilling. Berømte kunstverk er stadig på vandring til museer rundt omkring i verden. Og de blir beundret for sine kunstneriske kvaliteter og sin historiske stabilitet gjennom hundreder av år.

Ikke fruktbart. Slike verker trenger ikke å snakke med rommet, heller ikke lar de seg påvirke av konteksten. Derimot utstråler de umiddelbart en iboende skjønnhet og mening som innvirker på omgivelsene, uavhengig av tid og rom.

Men for all del, flytt gjerne bilder av Jeff Koons og Bjarne Melgaard inn i norske kirker, og skap engasjement hos kristen­folket. Da vil de sikkert bli ­kurert for generalsekretærens visjoner om kirken som kulturell arena. Samtidskunsten er i alle fall ingen fruktbar impuls for det kristne troslivet.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 22.10.2014