Verdidebatt

Prester som oppfører seg som folk

Prester som ikke evner å oppføre seg som folk er ikke noe nytt fenomen, hvis vi tar forgitt at det å oppføre seg som folk er en utelukkende positiv egenskap. For er det ikke nettopp det de gjør «problemprestene» også, de oppfører seg som folk?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Dersom vi skal tro undersøkelsene som refereres i Vårt Land, så utgjør altså hver tiende prest et problem fordi han eller hun ikke har oppført seg passende (jeg vil tro at dette er et økumenisk problem, likt fordelt på de kristne kirkene uavhengig av konfesjonell forankring).

Hva det tilsynelatende dreier seg om, er altså en miks av manglende folkeskikk sammen med en krevende personlighetstype. Kort sagt et fravær av det som i stillingsannonser beskrives som «personlig egnethet». For noens del er vel adferden det er snakk om så forankret i vedkommende prests personlighet at det når det kommer til stykke er minimalt hva en overordnet er i stand til å få gjort.

Prester som ikke evner å oppføre seg som folk er ikke noe nytt fenomen, hvis vi tar forgitt at det å oppføre seg som folk er en utelukkende positiv egenskap. For er det ikke nettopp det de gjør «problemprestene» også, de oppfører seg som folk? Skrøpelige mennesker har alltid fulgt i Jesus fotspor. Strengt tatt var det vel til tider så som så med disiplenes oppførsel også.

Presten skal helst - i hvert fall på Hedemarken - være som alle andre, sånn i all hovedsak vel og merke. Gjerne innenfor kategorien ualminnelig alminnelig. At prester stort sett gjør som andre gjør, sees på blant folk flest (eller skal vi si «alminnelige mennesker»?) som et slags sunnhetstegn. Skulle det toppe seg med samlivsproblemer eller en rangel, ses det gjerne på som en bekreftelse av at presten heldigvis ikke er forskånet fra å leve et alminnelig liv.

Den slags «alminnelighet» blir noen til trøst og sees på som uttrykk for at avstanden mellom prest og alminnelige folk ikke lenger er uoverstigelig. Opplevelsen av felles menneskelig sårbarhet og tilkortkommenhet er for mange lettere å identifisere seg med enn idéen om at presten også er kalt leve et hellig liv.

Selv har jeg mistanke om at det oppstår problemer når prestene blir tatt til inntekt for en forståelse hvor kristen hellighet blir redusert til et spørsmål om å være mer moralsk eller bedre enn andre. I en slik sammenheng vil helligheten ses på som et selvbedrag, en væremåte som ikke er og blir noe annet enn overflatekrusninger som knapt nok er i stand til å bevege et menneske. Bak denne tilnærmingen ligger en århundre lang erfaring av at det praktisk talt ikke eksisterer berøringspunkter mellom det hellige og det alminnelige levde livet.

Men tilbake til folkeskikken, hovedregelen er vel dessverre den, at evnen til god folkeskikk hverken er bedre eller dårligere blant presteskapet enn den er hos andre. Og mot dårlig folkeskikk synes selv Den hellige ånd å måtte gi tapt.

Til tross for det har «vanlige mennesker» som oftest med seg en forventning om å møte et menneske med alminnelig godt utviklet folkeskikk når de skal møte presten. Så blir da også mye utholdt og tilgitt hvis bare presten er et likendes menneske og ikke som de fleste andre prestene folk har møtt. Lykkelig er den presten som blir regnet som unntaket som bekrefter reglen om at han eller hun ikke er som prester flest.

Likevel, for den som møter en prest som ikke evner oppføre seg, er det neppe beroligende å få høre at det har vært slik siden kirkens begynnelse. Visst ønsker vi oss en menneskelig kirke, men ikke nødvendigvis i form av ren og skjær menneskelig svakhet og tilkortkommenhet, skjønt det kommer an på hva slags svakhet det dreier seg om.

Når alt kommer til alt, kan det være noe befriende over å kunne erkjenne at prestene i seg selv (u)heldigvis er som alle andre – ganske alminnelige mennesker, hverken mer eller mindre. Slikt bæres over med, så lenge prestene ikke glemmer å oppføre seg som folk, vel og merke.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt