Komikk, hjelpeløshet og nedrighet

Innlegget er i overkant noe omstendelig og kan virke helt irrelevant i utgangspunktet,  men bygger på virkelige hendelser. Hensikten er å skissere en archetyp hvis grenser det kan smerte å overskride. Hensikten er derfor god og er ment å skulle advare debattanter om ikke å gå over streken i «kampens» hete.

I det følgende skal jeg skissere et drama hvor spillets aktører består av 5 velutdannede og skriveføre personer: A, B, C, D og F, og hvor jeg gjør meg selv til en partisk og samtidig utenforstående rolleinnehaver, i form av dette innlegget.

Den praktfulle og intense A kommer i en tråd plutselig inn og vil forsvare en debattant, den mektige B, som forsvarer en annen debattant , C, (som befinner seg på en annen tråd, hvor han selv er hovedtema, men som selv aldri kommer in på scenen i vårt lille drama her).

A tror nå at B trenger hans hjelp til å forsvare seg selv, som om han umiddelbart skulle ha rett til å føle seg denne mannen overlegen, både innsiktsmessig, evnemessig og moralsk.

A føler seg dessuten i sin fulle rett til å føle sterkt og empatisk med B, som om A selv «objektivt sett» skulle ha større følelsesmessig tyngde og rett til å forsvare C enn C selv har.

For det er jo ikke C selv som uttrykker at han føler seg utsatt for nedrektighet, av D, det er A som på B’s vegne selv finner interesse i at B føler det slik.

Sett utenfra ligner dette et slags frieri til B, en støtteerklæring hvor det forsøkes å etablere eller konservere et fremforhandlet lojalitetsbånd, via smisking, flørting eller logring.

A tydeliggjør her sin takknemlighet mot B, og sitt behov for å hjelpe mot å kunne regne med støtte av B i andre situasjoner og da mot andre aktører. De har tidligere i andre debatter støttet hverandre.

A og B har med andre ord stått sammen i «stormen» og nå tror A at B så sårt trenger ham, og at de trenger hverandre  sammen mot det spesielt A oppfatter som noen lunde nær reelle fiender eller demoner i kampens heter. Hans egensmidde ridderlighet betinger derfor umiddelbar inngripen til fordel for det han tror er i B’s interesse.

Hjelpeaksjonen synes å skje på ubehandlet harme og intuisjon alene. Man hjelper jo umiddelbart en «venn» i nøden.

I og for seg er dette helt naturlig. Men behov for støttespillere og nettvenner vil de fleste kanskje være mer avhengig av enn godt er enn man i utgangspunktet innbiller seg selv. Man foretrekker og insisterer på å få leve i sin egen uskyld, dvs egen ego-ubevisste  innbilskhet.

Det kan gå så langt at man trygler så servilt om vennskap og støtte at man mer  enn bare litt villig til gjøre seg til nyttig idiot for disse, uten at de skjønner det selv, samtidig som mange av dem nok forstår det, intuitivt, men uten å ta hensyn til dette, fordi fristelsen og ensomheten på nettet blir for stor. Og dessuten: Selvsagt kjemper man for den ene gode og ene rettferdige sak, tror man. Man kan ikke forestille seg at «fienden» har rett og en selv tar grundig feil.

Men ikke bare forsvarer A her i vårt eksempel B, A stiller også opp for C, som av A forutsettes å være hjelpetrengende, noe som i seg selv er høyst tvilsomt. A durer imidlertid i vei intetanende om at han i virkeligheten kan virke svært nedlatende overfor C. A kan ikke vite om C virkelig vil ha eller trenger en unnskyldning fra en annen aktørs side, nemlig F, som  angivelig (og uten drøfting) ifølge B har injuriert C på det groveste. (Herom fins ingen tvil: F har ingenlunde injuriert C).

I tillegg kommer person G inn i bildet her. G forsvarer F og spør B om å komme med begrunnelse for hvorfor B ber F om å be C om unnskyldning. Dette avstedkommer så at A kommer med et rasende innlegg mot F og hvor G blir karakterisert som «nedrig». Ja, selve tråden blir av A karakterisert som en «tråd for nedrigheter».

Hva skal man si?

Jeg for mitt vedkommende har vanskelig for å se noe annet enn at det er A her som initialt og på egenhånd oppfører seg nedrig.

Men i tillegg trekker han B med seg ned i sin egen nedrighet, en nedrektighet han selv altså introduserer og bringer inn i konfliktfeltet. A forventer nemlig at B i tillegg til A selv automatisk skal støtte A’s karakteristikk og en slik ordbruk, som altså A er ansvarlig for å bringe inn, ikke B.

A forutsetter da, implisitt og i forventet spann med B, og uten B's verbale samtykke eller initiativ, at den som antatt skal føle seg krenket eller injuriert,  faktisk må føle seg krenket fordi A og B i fellesskap mener at C bør  føle det slik og at det derfor ligger en forpliktelse på C til å føle slik A og B ensidig «bestemmer» eller forlanger  ensidig og på helt egne premisser.

Både A og B er imidlertid komplett utenforstående til og uvitende om hva C virkelig føler og tenker. At C hverken føler seg krenket eller injuriert på noen som helst måte, er en fjern tanke for A og B. De forutsetter frekt og freidig at C både følelsesmessig og rasjonelt har å rette seg etter  deres egenvirkelighetsoppfatning og  agenda og føye seg inn under hva deres egne lave standarder skulle tilsi.

Det er nesten ikke til å tro. Helt i samsvar med «archetypen» her.

A og B betrakter begge den utenforstående og ikkekonsulterte C ikke bare på en svært patroniserende eller nedlatende måte, men også på en direkte supremasistisk måte og med en holdning som forutsetter at C ikke kan tenke, føle og agere helt på egen hånd, ut fra fri og egen vilje, og uten bistand fra dem, og at han sett fra deres side hverken har vett, forstand og vurderingsevne i behold ti å forsvare seg selv. Dere vil tydelig «hjelpe» ham til å se og forstå, til å anta deres egen forståelse av perspektivet og saken.

Og ikke bare det, de levner jo da heller ikke C noen ære, - noe de var ute etter å forsvare - for det tilfellet at C ikke skulle ta skritt for å få fjernet den krenkelsen dere mener C bør gjøre til sin egen.

Og dette, mine herrer, er å kjøre frem sin egen prektighet og selvforherligelse på et annet menneskes bekostning – og som selvoppnevnte fullmektiger - som ikke bare er et forsøk på manipulering av C selv, men også eventuelle tilskuere og andre debattanter , som de også forsøker å dra med seg i suget og som fanger i garnet.

Spesielt A burde i denne sammenhengen for det første derfor be B – A’s ønskevenn -  om unnskyldning for at han har trukket ham inn i sitt spill uten at han på forhånd har gitt sitt samtykke eller er blitt bedt om det.

Dernest bør A og A alene be om unnskyldning generelt for å bragt inn det han personlig synes er det nedrige i denne debatten, som han har forsøkt å klebe på C, men uten på noen som helst måte å kunne begrunne det.

Men som om dette ikke skulle være nok; det kommer en nå nok en rolleinnehaver inn på skrekkscenen: Moderator. Han senker nemlig teppet før siste akt kan virkeliggjøres og før F og G får anledning til å forsvare seg og fortelle hvorfor det ikke foreligger noen ærekrenkelse og for hvorfor hele engasjementet derfor nettopp ikke har noe nedrig over seg, men tvert imot noe nobelt.

Dramaet kunne kanskje ikke få en bedre ende. Selv om publikum nok gjerne ville ha sett en bedre slutt, den siste akt, eller en mer avklarende oppfølgning der og da. Derfor terningkast 2. Ikke noe mer. Til alles skuffelse.