Ensom kamp mot sortering

 «Den teknologiske utviklingen har løpt fra refleksjonen», skriver Trude Trønnes-Christensen i boken Jeg rekker opp hånden for deg. Hun gir et ærlig innblikk i hvordan det er å vokse opp med en storebror som har Downs syndrom, og utfordrer til debatt om menneskeverd, likeverd og sortering.

Det kan synes håpløst å reise en slik debatt i Norge i dag. Så fort spørsmål om gradering av menneskeverd og sortering av ufødt liv kommer opp, krabber debattantene på hver sin side ned i skyttergravene. Trønnes-Christensen har rett i at debatten er polarisert. Hun peker på at kirken står på den ene siden og argumenterer med at livet er hellig i seg selv, og at all form for svangerskapsavbrudd dermed er galt. På den andre siden står liberalister og feminister, som argumenterer med at hver enkelt kvinne må få bestemme over sin egen kropp. Det store verdispørsmålet om sortering, blir skutt ned i kryssilden mellom disse to gruppene.

Selv tilhører jeg den gruppen som i utgangspunktet mener at all form for abort er etisk problematisk. Slik jeg ser det, er det ufødte barnet i magen et selvstendig individ. Jeg er ikke bare opptatt av morens rettigheter, men også det ufødte barnets rettigheter. Det er bred politisk enighet i Norge om at antallet aborter må ned, og jeg skulle ønske at flere ville slutte opp om konkrete forslag som kunne bidratt til færre uønskede graviditeter. Jeg er også enig med Trønnes-Christensen i at vi trenger en debatt om når livet starter.

Men jeg ønsker samtidig å ta en debatt om sortering. Sortering av ufødt liv er et aspekt ved abortlovgivningen, men samtidig et spørsmål om hva slags samfunn vi ønsker å ha. Vil vi ha et samfunn der kun mennesker som lever opp til en definert standard har livets rett? Vil vi ha et samfunn der menneskets verdi måles i hvilken økonomisk merverdi eller kostnad man representerer for samfunnet? Vil vi ha et samfunn der vi for enkelhets skyld luker bort barn som kan medføre utfordringer for samfunnet rundt dem?

Jeg ønsker meg ikke et slikt samfunn. Jeg ønsker meg et samfunn der alle har samme verdi. Et samfunn der menneskeverdet ikke graderes med utgangspunkt i funksjonsnivå eller kostnad for samfunnet. Et samfunn der vi har rom for mangfold og plass til ulike mennesker.

Det er begrenset i hvilken grad dette samfunnet kan skapes politisk, men noe er det mulig å gjøre. For KrF var det et viktig gjennomslag i samarbeidsavtalen med regjeringen at tidlig ultralyd ikke skal innføres som et rutinemessig tilbud til alle gravide. Vi ønsker ingen systematisk jakt på fostre med Downs syndrom. For vi vet at tidlig ultralyd ikke har noen helsegevinst, men at det er en treffsikker metode for å finne ut hvorvidt et foster har Downs syndrom eller ikke.

Dette var en viktig seier for KrF, men den er i høyeste grad ferskvare. Ny teknologi og nye metoder for fosterdiagnostikk er allerede i bruk. Igjen er det behov for å reise en større verdidebatt om hvordan teknologiske fremskritt skal benyttes.

Det andre vi kan gjøre, er å fjerne paragraf 2c i abortloven. Det er denne paragrafen som åpner for at en kvinne kan få innvilget abort etter uke 12 dersom det er sannsynlig at fosteret har et avvik – som for eksempel Downs syndrom. Det er altså slik at et foster gis et livsvern i lovverket fra uke 12 i svangerskapet. Men hvis fosteret har Downs syndrom eller et annet avvik, så er det ikke så farlig. Da er det greit å ta abort også senere i svangerskapet. Jeg kan ikke forstå at dette kan tolkes som noe annet enn gradering av menneskeverdet. Det er trist at KrF nå er det eneste partiet på Stortinget som ønsker å fjerne paragraf 2c fra abortloven.

Det tredje vi kan gjøre, handler om informasjon og tilrettelegging. Jeg har snakket med flere foreldre som har fått vite at barnet de venter har en funksjonshemming. De har møtt et helsevesen som har uttrykt en tydelig forventning om at de skal velge å ta abort. De har fått god informasjon om når, hvor og hvordan dette kan gjennomføres – men de har fått forsvinnende lite informasjon om alternativet. De har fått lite informasjon om hvordan kommunen vil hjelpe dem og legge til rette for dem dersom de ønsker å beholde barnet. De har fått lite informasjon om hvilke støtteordninger som finnes, og hvilken hjelp de har krav på. Og de har møtt lite forståelse for at de ønsker å beholde et barn som avviker fra normalen.

Dette er trist. Jeg blir opprørt når jeg hører at helsevesenet advarer mot å bære fram et barn med en funksjonshemming. Jeg blir opprørt når jeg hører at informasjonen mange steder er så mangelfull. Og jeg blir opprørt når jeg hører at mange foreldre til barn med funksjonshemminger opplever at systemet motarbeider dem istedenfor å legge til rette for dem.

Jeg mener at alle som får et funksjonshemmet barn må bli satt i kontakt med en kommunal koordinator så tidlig som mulig. Denne koordinatoren må gjerne på banen allerede før barnet blir født, og bidra til å veilede foreldrene i den jungelen av byråkrati og systemer som møter dem den dagen de flytter ut fra fødeavdelingen. Hvis dette hadde fungert bedre, ville det vært lettere og mindre skremmende å bære fram et barn som avviker fra den definerte samfunnsstandarden. Vi må ha et samfunn der vi legger til rette for disse barna og ønsker dem velkommen, og ikke et samfunn der vi av bekvemmelighetshensyn foreslår abort.

Dette er noe av det vi kan gjøre politisk. Men det aller viktigste, handler om holdninger og verdier. Det er ikke noe vi kan vedta på Stortinget. Holdninger og verdier er noe som skapes, blant annet gjennom den typen vitnesbyrd som Trude Trønnes-Christensen serverer i sin bok. Det er trist at slike bøker er nødvendig, men slik er det dessverre i et samfunn der mennesker med ulike avvik i praksis er usynlige.

Jeg vet at det er politikere i flere partier som har et personlig engasjement i kampen mot sortering av ufødt liv og gradering av menneskeverd, men disse har alle tapt kampen internt i eget parti. Vi husker vel alle landsmøtet i Høyre, da partiets kvinnenettverk gjennom kraftig mobilisering klarte å samle flertall mot programkomiteen og partiledelsen. Resultatet ble at også Høyre droppet kampen mot sorteringssamfunnet. De ønsker ikke lenger å fjerne paragraf 2c i abortloven.

Som KrF-politiker føler jeg på en viss ensomhet i denne debatten og i kampen mot sortering. Det er ikke noe som vil glede meg mer enn at noen blir provosert av en slik påstand, og forteller meg at jeg tar grundig feil. Jeg håper i så fall at dere vil tre fram, løfte fanen og bidra til å reise debatten sammen med meg!