Jørn Lemvik

8

Tilslørende mas om resultater

Bistandens største problem er ikke resultatene, men de ambisiøse målene.

Publisert: 5. okt 2014

Stadig oftere blir vi som jobber med bistand konfrontert med påstander om at bistanden ikke virker. Noen tar kritikken enda lenger. I en kronikk på NRK Ytring, 25. september, påstår BI-professor Anne Welle-Strand at vi bistandsarbeidere holder tilbake informasjon om bistandens feilslåtthet, fordi vi er redde for å miste jobbene våre. 

For å si det slik: Politisk populisme er nok en større trussel mot våre arbeidsplasser enn at vi ikke oppnår noe med bistanden. Vi så det senest i august, da Norads evalueringsavdeling lanserte sin årsrapport. En av konklusjonene i rapporten er at resultatene av norsk bistand er for dårlig dokumentert.

Misbruk. Fremskrittspartiets Per Sandberg rykket umiddelbart ut i Vårt Land (21. august) og tok rapporten til inntekt for å kreve kutt i bistanden på grunn av manglende resultater.

Men Norad-rapporten påsto aldri at resultatene ikke finnes, kun at de er vanskelige å dokumentere! Tidligere evalueringsdirektør i Norad, Marie Moland Gaarder, gjorde oppmerksom på dette i kjølvannet av Sandbergs utspill. Hun advarte derfor mot politisk misbruk av rapporten (Vårt Land 26. august) og understreket at vi må bli flinkere til å prioritere resultatmåling, flinkere til å forstå funnene og slik bli flinkere til å hjelpe.

Slike distinksjoner er Sandberg, Welle-Strand og deres like helt uinteressert i. De vil bare se «resultater». Men hva er egentlig et resultat?

Noen resultater er enkle å måle: Barn i skolen. Reduksjon i fødselsrelaterte dødsfall. Lovendringer. Slike ting. 

Hertil hører også en av de virkelig store bistandssuksessene gjennom tidene, at kampen mot AIDS nesten er vunnet. 

Vanskeligere. Andre resultater er vanskeligere å måle: Holdningsendringer. Demokratikultur. Opplevd verdighet. Bevissthet omkring rettigheter og plikter. Oppgjør med skadelige tradisjoner. Vi kan sannsynliggjøre at kulturelle endringer har vært et viktig bidrag i kampen mot AIDS, men vi kan ikke isolere årsak og sammenheng og føre resultatene opp mot regnskapstall. Men vi vet at kondomene og medisinene har hjulpet. 

Eller ta utdanning. De langt fleste barn i verden går på skolen i dag. Tilgangen til utdanning har økt dramatisk i løpet av det siste tiåret. Mye av æren tilskrives FNs tusenårsmål, som har oppmuntret regjeringer til å styrke sine utdanningstilbud. 

Samtidig sier UNESCO at en tredjedel av de som går på skolen ikke lærer noen verdens ting. Fiasko? Vi må altså skille mellom kvantitative og kvalitative resultatmål. Kvantitative resultatmål er lette å måle og lette å jobbe for (antall vaksiner, for eksempel). Med kvalitet er det motsatt. Det er kanskje derfor kapittelet om kvalitet i den ferske stortingsmeldingen om utdanning begrenser seg til fire sider (av totalt 56 sider)?

Ambisiøse. De fleste aktører innen langsiktig bistand er opptatt av kvalitative endringer. Vi stiller spørsmålet: Hvilke samfunnsendringer ønsker vi at dette arbeidet skal føre til? 

Vårt problem er ikke resultater, men at vi setter så ambisiøse mål om hvilke samfunnsendringer vi ønsker, at det nærmest blir umulig å nå og dokumentere resultatene. Denne kritikken, som har vært fremmet av bistandsanalytiker Øyvind Eggen, er mye mer treffende enn Welle-Strands ville hofteskudd. 

Ifølge Norad-rapporten bruker bistandsfolk lite tid på å dokumentere resultater. Det kjenner vi oss ikke igjen i. 

Tvert imot brukes det så mye ressurser på resultatdokumentasjon og annen type dokumentasjon av arbeidet, at det går ut over kvaliteten på bistanden. 

Realistiske mål. Løsningen er ikke å senke kravene til resultatdokumentasjon, men å formulere mer realistiske mål for bistanden. Da kan vi jobbe mye mer effektivt både med resultatoppnåelsen og forvaltningen.

Men samme hvordan vi snur og vender på det, vil bistanden bare være er en del av et sammensatt bilde av samfunnsendringer, hvor årsaksforholdene aldri blir helt klare.

I Welle-Strands verden er kanskje dette uakseptabelt, men så virker det heller ikke som om Welle-Strand lever i den virkelige verden.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 4.10.2014

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
22 dager siden / 2167 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
20 dager siden / 1794 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
8 dager siden / 1289 visninger
Klima er viktigst!
av
Arne Danielsen
28 dager siden / 1205 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
13 dager siden / 1111 visninger
Respektløshet og bedrag i Jesu navn
av
Pål Georg Nyhagen
23 dager siden / 1053 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
16 dager siden / 911 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
27 dager siden / 896 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere