En ekte hottentott

Ukens VG-snakkis har vært sensuren av TV-serien om Pippi Langstrømpe. Når serien nå slippes på nytt på SR1 og NRK1 skal ikke Pippis far lenger være negerkonge, men konge, som om han nå skal ha lagt alle verdens folkeslag under seg, ikke bare negrene i Afrika. Slik er det med globalisering; i stedet for å la de tusen blomster blomstre, blir det heller mer ensretting. Av frykt for å støte noen, holder vi heller kjeft.

I den forbindelse har en norsk barnehage også måttet endre navn på klubben sin. Den het Hottentottene. Det synes som om foreldre, bl a med afrikansk bakgrunn, har funnet navnet støtende og diskriminerende. Det røper at de like lite vet om norsk barnekultur som afrikansk demografi. Vi som er vokst opp med Thorbjørn Egners viser vet at lille Hoa var en modig hottentott som reddet landsbyen fra å bli overrasket av et fiendtlig angrep. Hottentotten Hoa er derfor et forbilde, noe å se opp til, ikke en man forakter og ser ned på. I så måte er Hottentott-klubben mer å se på som en speidergruppe enn en barnegruppe med rasistisk ideologi. Nå kaller de seg Vettene.

I motsetning til vetter, som så vidt vi vet er et fantasiprodukt, eksisterer hottentottene på ramme alvor i det sørlige Afrika. Da jeg for noen år siden var på en rundreise i Sør-Afrika, fortalte lokalguiden oss, som forøvrig var sort og ikke hvit, at hottentottene (khoikoiene) er kjent for sitt språk som for oss høres ut som en rekke klikkelyder. Dessuten ble de ansett for å være stolte krigere. I Sør-Afrika er det tydeligvis ikke forbundet med noe mindreverdig å være hottentott, i hvert fall ikke blant sør-afrikanske negre. Når det gjelder forholdet mellom hvit og svart i det sørlige Afrika, er det en annen historie.

En av mine slektninger er for øvrig gift med en namibier. Han er like sort som vesle Hoa. Selv i mitt hode dukker forestillingen opp at hun er gift med en neger. Det samme hadde ikke skjedd om han hadde vært hvit. Da hadde han bare vært en namibier. Det samme gjelder for afro-amerikanere og andre sorte mennesker; de oppfattes først og fremst som negre, ikke som borgere av en bestemt stat. I samme gate ligger en for en tid siden avisoverskrift: Er Oslo moden for en muslimsk ordfører? Jegvil anta at noen og enhver satte kaffen i halsen og så for seg en snarlig islamisering av hovedstaden. Saken var imidlertid den at MDG (Miljøpartiet De Grønne) har innstilt Shoaib Sultan som sin motkandidat til Høyres Fabian Stang ved neste kommunevalg. Selv om Shoaib Sultan kan spore sine aner tilbake til Pakistan, opptrer han offentlig først og fremst politiker. Kanskje er han ateist eller agnostiker, for alt vi vet. Som representant for MDG er det imidlertid større fare for at han vil gå inn for restriksjoner hva angår privatbilisme inn og ut av Oslo enn innføring av lokale sharialover. Enn videre; hva med følgende avisoverskrift: Er Oslo moden for en jødisk ordfører? Setter vi kaffen like fort i halsen?

Selv er jeg motstander av å sensurere publisert litteratur. Det utgis stadig ny litteratur, også barnelitteratur, som er mer tilpasset dagens barn. Det er med andre ord ikke verre enn at vi lar være å lese bøker - eller se filmer - som opplagt kan virke støtende. Vi behøver ikke «oppgradere» det som allerede skrevet, slik vi pusser opp en lite tidsriktig bolig. Vi skal heller ikke fornærme noen ved å presentere dem som negre, særlig ikke når vi ville ha presentert hvite mennesker med nasjonalitet eller yrkestittel. Det er likevel ingen grunn til å la ordet neger gå ut av språket. Det kan finnes situasjoner der det er naturlig å bruke betegnelsen, slik som f eks i denne artikkelen. For øvrig synes jeg det er synd at Hottentottene måtte vike for Vettene. Vette er nemlig en nordisk fellesbetegnelse på overnaturlige og underjordiske vesener. En vette er ikke nødvendigvis god eller snill. Den finnes også onde vetter. Jeg tror jeg foretrekker vesle Hoa, hvis sunne fornuft, snarrådighet og modighet reddet livene til landsbyens beboere.

[ marita.synnestvedt@gmail.com ]