Idun Strøm Sefland

1

Vi møtes med hersketeknikker

Jeg har personlige erfaringer som sier at det er et stykke igjen før menn og kvinner har lik grunn å stå på som prester.

Publisert: 3. okt 2014

Den svenske erkebiskopen Antje Jackelén sier i et intervju 25.09.2014 i tidsskriftet Curie at hun mener at likestillingen har kommet lenger i kirken enn i akademia i Sverige. Det er gledelig at hun opplever at likestillingen har kommet langt i den svenske kirken.

Også i Den norske kirke finnes kvinner i alle typer stillinger. Selvfølgelig kunne det gjerne vært flere kvinnelige ledere, sokneprester, proster og biskoper. Mange av oss skulle ønske at utviklingen gikk fortere når det gjelder å fylle lederposisjoner med en mer balansert sammensetning dyktige mennesker av begge kjønn. På dette området finnes potensial for forbedring. Likevel er det mange gode og positive trender, og mye å være glad for.

Hersketeknikker. Samtidig har jeg personlige erfaringer som sier meg noe om at det dessverre fremdeles er et stykke igjen før menn og kvinner har lik grunn å stå på som prester i Den norske kirke.

Det finnes fremdeles et spekter av mer eller mindre åpenbare hersketeknikker knyttet til kjønn i kollegafellesskapene i kirken vår. Det kan gi seg uttrykk i at det forventes at den kvinnelige presten får en selvsagt rolle som den som lager kaffen, tar ansvar for «det praktiske», skriver referatet eller vasker opp etter møtet.

Det kan handle om sleivete kommentarer knyttet til utseende eller måte å være på. Det kan også komme til uttrykk gjennom at man for å sikre «kvinneandelen» får en posisjon ikke først og fremst på grunnlag av hva man faktisk kan bidra med, men fordi det er et poeng med kjønnsbalanse.

Alibi. Kjønnsbalanse er viktig og helt nødvendig. Problemet er at opplevelsen av å være et slags alibi på grunn av sitt kjønn og ikke primært på grunn av hva man faktisk kan bidra med, gjør noe med selvfølelse og identitet over tid.
I tilfeller der jeg vet at jeg har blitt kvotert inn har jeg gjort mitt beste for å bidra med faglighet og kvalitet. Jeg har tenkt at det er viktig å ikke si nei til slike muligheter, selv om det selvfølgelig er lite fristende å stille opp når jeg vet at det er kvinnealibiet jeg primært er invitert inn for å forsvare.

Gjør meg liten. Hersketeknikker kan ha mange ulike uttrykk. Det siste året har jeg ved to ulike anledninger opplevd å bli klappet på kinnet av eldre mannlige prestekollegaer. Det har muligens vært godt ment, men det kjennes på ingen måte godt.
Å bli klappet på kinnet gir for meg tydelige signaler om at vedkommende ønsker å gjøre meg liten. Når handlingen i tillegg ledsages av ord som «det var jenta si, det», blir opplevelsen av å bli umyndiggjort enda større. Ulike mennesker har ulike grenser når det gjelder fysisk berøring. For de aller fleste voksne vil jeg likevel tro at et klapp på kinnet ikke er akseptabelt i en kollegarelasjon. Ingen kollegaer eller studenter som har fortalt meg om lignende opplevelser setter særlig pris på disse erfaringene. Tvert imot.

Usikker. Som praksisleder ved Det teologiske menighetsfakultet opplever jeg at det er viktig at unge studenter er klar over at de dessverre ikke foreløpig kan forvente å møte en fullstendig likestilling i kirken vår. På Menighetsfakultetet møter studentene kvinner som professorer og lærere, ledere i råd og utvalg, studentprest, vaktmester og direktør.
Jeg håper og tror at studentene på Menighetsfakultetet er vant til å bli tatt på alvor uavhengig av kjønn. Mer usikker er jeg på om de vil møte det samme når de skal begynne å jobbe i kirken. Mest bekymret er jeg for yngre kvinnelige teologistudenter på vei til prestetjeneste, som ikke aner at dette faktisk er en helt reell problemstilling i 2014.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 3. OKTOBER 2014

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Lilli Spæren

172 innlegg  2067 kommentarer

En følge av sosialistisk politikk?

Publisert rundt 5 år siden

Sosialismens ideologi har hvilt lenge over det norske samfunnet som en grå sky. Den har sunket stadig dypere ned i alle samfunnets ulike arenaer. Vi ser det i helsevesenet, i skolene, i familiene og nå i kirkene.

Likhetstankegangen som er sosialismens hovedanliggende gjør sitt inntog over alt. Det som vi trodde skulle bli vår befrier har vist seg å bli vår svøpe.

Tanken om at alle er like, at hver og en av oss har alle muligheter i seg, har like mye å si og har lik rett til å uttale seg og virke hvor som helst er et stort bedrag. Det er et skinndemokrati som sliter oss sønder og sammen. For virkeligheten er ikke sånn. Vi er trolig av natur slik skrudd sammen at vi er ulike og skal utfylle hverandre i våre små og store samfunn.

I det tidligere så gjennom sosialistiske sovjetunionen fantes det en overklasse av ledere som levde sine luksusliv, mens de holdt folket nede i likhetstankegangen som virket så forlokkende inntil de fikk åpnet sine øyne og sett hvilken pris de betalte for å gå i takt.

I helsevesenet ser vi at hierarkiet forstyrres slik at de mest kunnskapsrike som legene, ikke får bestemme nok til pasientenes beste. Der er det økonomene og de med svak helsefaglig bakgrunn som bestemmer mest.

I skolene ser vi at likhetstankegangen holder flinke elever tilbake og at Janteloven lever i beste velgående. I virkeligheten er kampen om høyere utdanning en ubehagelig realitetsorientering.

I familiene konkurrerer ektefeller med hverandre om å være mest mulig like. Noe som også ofte skaper problemer.

Når så kirken sosialdemokratiseres så er det ikke annet å vente enn at det må bli problematisk. Kirken er i sin struktur hierarkisk.

Hierarkiet kan misbrukes til å holde folk nede. Blir det brukt på en god måte dannes det trygge rammer rundt mennesker.

Sosialismen er et godt skjult overstyrende system som gir store drømmer og ubehagelige mageplask i møte med virkeligheten. Vi prøver å definere oss selv, men rives i filler av alle de tenkte mulighetene.

Kanskje skal ikke kvinner være prester? Kanskje skal ikke fedre være mødre? Kanskje skal vi få være forskjellige uten at vi opplever oss mindreverdige av den grunn?

Kommentar #2

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Ja

Publisert rundt 5 år siden

og det er bra at du obseserver forskjeller i atferd som ikke er greit for noen.

Mange vet nok ikke at "flørting" og vold har mange av de samme trekkene. Ikke den intellektuelle flørtingen, som noen behersker, men den subtile. Forskjellen kjenner du godt. Den ene gjør deg glad.

De som lever med vold i hverdagen blir lettere  fornøyd når voldsutøveren har en "god "dag, uten at det betyr at vedkommende på noen måte er innenfor.

Det er merkelig at hver gang man skal eksemplifisere noen i helsevesenet, er det som regel de tidligere mannsyrkene som løftes frem, når det gjelder kunnskap.

Tradisjonelle kvinneyrker er fortsatt en hemsko for svært mange.

Vi får høre historier om kunnskapsløft blant lærere som går på karakterer i enkelte fag, men vi hører ingen ting om hva som faktisk foregår i klasserommene til enhver tid.

Hvem skal interessere seg for det?

Lærerne selvfølgelig. Ved å forske i egen praksis.

Alle steder i samfunnet foregår splitt og hersk.

Ved å dele opp menneskene i kjønn, blir det lettere og beholde det falske skillet mellom ekte og uekte yrker (les barn, kvinner).

Derfor sliter vi enormt med gamle fordommer om prostitusjon, renhold, matlaging, hygiene, kommunikasjon, vennskap og kjærlighet. 

Alle skulle hatt en Hagemann på arbeidsplassen.

Gamle mønstre fra fortiden sitter gjerne godt i veggene.

Jeg får heller ikke kaffe hvis jeg ikke lager den selv. 

Nei, en far kan aldri bli mor, men det er ikke på grunn av sine handlinger overfor barnet. En far kan like gjerne lære barnet sitt om verden innenfor husets, fire vegger.

Det er faktisk helt nødvendig, for verden starter nemlig der.

Kommentar #3

Magnus Leirgulen

66 innlegg  3964 kommentarer

Herr-sk

Publisert rundt 5 år siden
Idun Strøm Sefland. Gå til den siterte teksten.
Jeg har personlige erfaringer som sier at det er et stykke igjen før menn og kvinner har lik grunn å stå på som prester

Jeg blir litt matt når jeg ser slike innlegg blir hengt ut i  VD sitt øverste utstillingsvindu.  Hva slags overordnet budskap har fått forkjørsrett her ?

Selvsagt forstår jeg frustrasjonen og til tider irritasjonen som trådstarter her gir uttrykk for.  Men å kjøre det frem som "hersketeknikk" blandt norske menn og prester synes jeg er malplassert.

Jeg har alltid hevdet at kvinner har samme verdi, og rett til å være forkynnere og prester for det sanne og sunne evangeliet som menn har.  Begge kjønn har nøyaktig lik, og samme grunn å stå på i et bibelsk perspektiv. Den grunnen har alltid stått der, og står klippefast fremdeles.  Den kan ikke rokkes, hverken av dårlig skjult "kvinnekamp" eller kollegiale klapp på kinnet.

Selvsagt spissformulerer jeg meg her, og selvsagt forstår jeg frustrasjonen over slike handliger til feil sted, tid og situasjon.  Jeg forstår at det kan misoppfattes,  men er det uttrykk for hersing, og hersketeknikk ?  Jeg kan ikke se det annet enn at det er gamle inngrodde holdninger som "gamle" menn har problemer med å kvitte seg med.  Da må de få hjelp. Vil tro at dette gjelder veldig få av norske menn, og hva da, er det ikke bedre å ta det opp med vedkommende der og da, be om en samtale om det på en ordentlig prestemåte. En kan sikkert også gi foredrag om emnet i de fora dette gjelder.

Det samme gjelder kaffekokingen. Jeg har jo vert med litt i slike sammenhenger som det tales om. Men har aldri opplevd at kvinner blir kommandert til å koke kaffe, bare fordi de er kvinner. Som oftest  er det vel slik at de selv tilbyr sin kompetanse her.  (var den siste setningen her en skjult herske teknikk ?)  Ha litt bein i nasen da, og sett mennene til å ta oppvasken etterpå. Det klarer de nok, med litt undervisning.

Da slipper vi andre, heroldiske norske menn å bli kollektivt satt i skammekroken.

Kommentar #4

Eskil Dahlen

0 innlegg  694 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Idun Strøm Sefland. Gå til den siterte teksten.
Gjør meg liten. Hersketeknikker kan ha mange ulike uttrykk. Det siste året har jeg ved to ulike anledninger opplevd å bli klappet på kinnet av eldre mannlige prestekollegaer. Det har muligens vært godt ment, men det kjennes på ingen måte godt.
Å bli klappet på kinnet gir for meg tydelige signaler om at vedkommende ønsker å gjøre meg liten. Når handlingen i tillegg ledsages av ord som «det var jenta si, det», blir opplevelsen av å bli umyndiggjort enda større. Ulike mennesker har ulike grenser når det gjelder fysisk berøring. For de aller fleste voksne vil jeg likevel tro at et klapp på kinnet ikke er akseptabelt i en kollegarelasjon. Ingen kollegaer eller studenter som har fortalt meg om lignende opplevelser setter særlig pris på disse erfaringene. Tvert imot.

Høres ikke bra ut!

Det virker imidlertid som dette ikke tas opp der og da med vedkommende. Noe grunn til det?

Hersking på denne måten i dag høres det ut som det er forholdsvis lett å få aksept for å poengtere.

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
26 dager siden / 1889 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
18 dager siden / 1626 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
26 dager siden / 1585 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
25 dager siden / 1583 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
17 dager siden / 1439 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
19 dager siden / 1360 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
15 dager siden / 1343 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
30 dager siden / 1179 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere