Verdidebatt

Leser egne fordommer inn i Børres salmer

Merete Thomassens analyse oppleves som en innlesning av egne fordommer i Børre Knudsens salmer.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Når markante kulturpersonligheter dør, er det mange som vil speile seg i deres liv. Så også med tilfellet Børre Arnold Knudsen, som døde 17. august. Mye er sagt og kommentert om ham i media de siste ukene, kommentarer som nok gir gjenklang hos dem som kjente ham – og samtidig det helt motsatte.

I Vårt Land 23. september kan Merete Thomassen fortelle oss at Børre Knudsen ikke så på kvinner som «fullverdige subjekter». Jeg vet ikke hva Thomassen driver med her, eller hva som driver henne. Det er mulig hun bare lette etter en aktuell sak for spalten hun måtte fylle. Og den skal hun ha: Børre Knudsen er fortsatt aktuell – både som salmedikter og menneskerettighetsforkjemper.

Graverende. Likevel spørs det om ikke Thomassens tekst tilhører en sjanger som kommer noen måneder for tidlig. I hvert fall når anklagen er så pass graverende.

På den annen side kommer teksten for sent, for Thomassen kunne oppsøkt Knudsen mens han levde, og fått førstehåndsinformasjon om hvordan han ville møtt henne som kvinne. Selv skriver hun at han ikke ville ha anerkjent henne som kvinne og teolog. Jeg tror hun tar feil. Jeg tror spalteteksten hennes ville fått en annen tone etter et møte med subjektet Børre Knudsen.

Hvis Børre Knudsen ikke så på kvinner som fullverdige subjekter og personer, var han både et dårlig menneske og en dårlig teolog. For å ikke si dårlig salmedikter. Men Thomassens tekst makter å kombinere dette: hun beundrer salmene hans, og mener til og med at hun deler lidenskapen som hun finner i dette diktergeniet – og samtidig mener hun at alle kvinnene i disse salmene frakjennes subjektivitet, og dermed menneskeverd. Men da er han vel en elendig salmedikter? En salmedikter må vel i det minste tale sant om mennesket?

Dristig. Jeg tror Thomassen tar feil i sin dristige karakterisering av Knudsens person. Jeg tror knapt noen som har møtt ham, kjent ham, og ført en genuin samtale med ham, vil kjenne seg igjen i det kvinnesyn han her tildeles. Derfor oppleves Thomassens analyse som en innlesning av egne fordommer i Knudsens salmer. Hvis det er tilfellet, er vi her vitne til en objektivering av Børre Knudsen i en tekst som tar til orde for enkeltmenneskets verdi som subjekter. Det er en dårlig – men ikke uvanlig – kombinasjon i offentlig debatt. Merete Thomassen er en for god skribent til å falle ned på dette lavmålet.

Den som har sett hvordan Børre Knudsens møtte blikket – til barn og menn så vel som kvinner – oppfatter også salmene hans helt annerledes. Det samme tror jeg gjelder for dem som leser salmene mer forutsetningsløst.

Kraftig omtolking. Thomassen trekker frem en av de vakreste salmene han har skrevet: «Maria skjønn». Etter min mening skal det godt gjøres å tolke denne salmen i retning av en nedvurdering av kvinner. Det er bare mulig gjennom en kraftig omtolkning. «Maria du er himmel, du er jord», skriver dikteren. For Maria er den fremste blant de troende som bærer av Guds sønn.

Det er mulig Maria ikke er grammatisk subjekt i alle disse setningene – for de er skrevet i tiltaleform, som lovsang til Maria, Guds mor. Men hun er ikke fratatt subjektiviteten, friheten og handlekraften.

Handlekraft og mottakelse er ikke motsetninger, men forutsetninger i Børre Knudsens univers. Hun er mottaker av nåde, slik alle mennesker, uansett kjønn er det. Det er nettopp slik mennesket gis verdi som subjekter og personer i kristen teologi – som mottakere. Den enkeltes menneskeverd ligger i noe vi har mottatt, ikke som objekter men som subjekter, menneskeverdet ligger i noe vi alle er gitt: evigvarende gudbilledlikhet.

Mange kilder. Når man skal skrive i offentligheten bør man ikke velge et tema man kunne hatt forutsetninger for å skrive om dersom man tok seg tid til det, når man i virkeligheten ikke har tatt seg tid.

Skal man skrive om Børre Knudsens syn på sine medmennesker, eller hans kvinnesyn, finnes det mange kilder å gå til i tillegg til hans salmer. Og teologien i salmene bør forstås i lys av de bøker som er utgitt av hans bibeltimer, de mange kortere tekstene han har skrevet i årenes løp, og de mange lydopptakene som finnes av hans utallige foredrag og forelesninger.

I siste nummer av tidsskriftet Vagant finnes det et eksempel på hvordan disse tekstene kan appliseres i en analyse av Børre Knudsen. Når en akademiker skriver i avisen, behøver det kanskje ikke være forskningsbasert, men det man skriver bør ha en viss berøring med prinsippene som ligger til grunn for all forskning. En nærliggende kilde kunne være Knudsens bok Grunnsøylene, hvor han skriver om kjønn. Ikke minst kunne Thomassen funnet et spenstig materiale her til en analyse av de kjønnsperspektivene Knudsen anlegger på kristen treenighetslære.

Pave Frans. Det er riktig – som Thomassen fremhever – at Børre Knudsen ikke støttet ordinasjon av kvinner til bispeembetet. Men gjør det ham til kvinneforakter? I så fall må det samme sies om for eksempel pave Frans.

Thomassen trekker frem ordinasjonen av Rosemarie Køhn – og Børres reaksjoner i den sammenheng. La meg bare balansere fremstillingen med et inntrykk som trekker i en litt annen retning – fritt gjengitt etter hukommelsen.

Vårt Land ba Børre Knudsen og andre kristenkjendiser om en hilsen til Køhn på den store dagen. Han kjente henne fra studietiden, og ingenting tyder på at de to hadde noe imot hverandre fra den gang. Han diktet like godt en hilsen, hvor han blant annet skrev: «Du falt blant røvere, Rosemarie – de røver ditt verd og ditt kjønn. … Rose, Rosemarie – langt mer enn en bisp for Guds sønn».

Det gjeveste. I hans univers var ikke biskop det gjeveste man kunne bli – derfor var det ikke så viktig for ham at alle som selv ønsket det ble ordinert. Det gjeveste var heller den verdi man har som person i Guds øyne. Rosemarie var langt mer verdt enn et bispeembete og et paveembete for Børre.

Denne hilsenen kan nok leses nedlatende den også. Men ikke for den som har hørt eller lest det Børre Knudsen skriver om kvinnens verdighet og kall andre steder. Avisen la opp til at han skulle skrive kritisk om Køhn. Selv så han aldri det som sitt kall. Avisene fikk sjeldent det de ville av ham. Børres fremste kall var å forsvare alles rett til liv – enten det ufødte barnet var en gutt eller en liten jente.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 2.10.2014

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt