Odd Sverre Hove

83

Tredje Gasa-krigs viktigste resultater

Når vi skal vurdere Tredje Gasa-krig, mener jeg den viktigste observasjonen må handle om den nye strategiske alliansen mellom Israel og de sunni-islamske statene, minus Qatar.

Publisert: 29. sep 2014

Tredje Gasakrig starten den 7. juli og sluttet med våpenhvile den 27. august. Forut for krigsutbruddet pågikk det et tre uker langt opptrappings-forspill, knyttet til at Hamas kidnappet og drepte tre israelske tenåringer. Selve krigsforløpet kan deles i tre faser: luftkrig-fasen, bakkekrig-fasen og nervekrig-fasen.

Den første fasen, fra 7. til 17. juli, var preget av luftkrigs-bombardement begge veier. Andre fase, fra 18. juli til 2. august, var en bakkekrig-fase inne i Gasa. Og tredje fase, fra 3. august til 27. august, var en nervekrig-fase for og imot vilkårene i de egyptiske våpenhvile-forslagene.

Det offisielle Israel brukte i forspill-fasen betegnelsen «Operasjon Brors Vokter». I denne fasen jaktet Israel på Hamas-kidnapperne og lette i Hebron-fjellene etter de tre kidnappede israelske tenåringene. De ble funnet døde den 30. juni. Og de to kidnapperne fra Hamas Hebron ble skutt og drept under arrestasjon den 22. september. Tre ekstremistiske israelske tenåringer, som på egen hånd hadde tatt privat-hevn ved å kidnappe og brenne til døde en arabisk tenåringsgutt, ble arrestert av israelsk politi den 6. juli.

Da selve Gasa-krigen brøt ut den 7. juli, lanserte Israel «Operasjon Beskyttelseskant» («Operation Protectiv Edge»). I mediene har man prøvd ut navn som «Ramadan-krigen», «femtidagers-krigen» og «syvukers-krigen». Men den betegnelsen som er blitt vanlig, er «Tredje Gasa-krig», nummerert etter Første Gasa-krig i 2006 og Andre Gasa-krig i 2012.

 

Forspill-fasen

Når det gjelder forløpet av Tredje Gasa-krig, er flere observasjoner viktige. Israel hadde helt fra kidnappingen av de tre israelske bibelskole-studentene den 14. juni en nokså klar «casus belli» (= krigsetisk berettiget grunn til forsvarskrig). Operasjon Brors Vokter avslørte nærmest fra første dag at kidnappingen var organisert og betalt av Hamas i Hebron, og ledet av en Hamas-løytnant i eksil i Istambul.

Israel nøyde seg likevel i denne fasen med å re-arrestere rundt 400 av de fangene som var blitt satt fri i 2011 i bytte mot den kidnappede israelske soldaten Gilad Sjalit. Omtrent 50 av disse re-arresterte fangene hørte til i Hamas-eliten.

Hamas påberopte seg disse re-arrestasjonene som grunn til den massive bølgen med angreps-raketter som Hamas fyrte av mot Israel på krigens første dag, den 7. juli. Det var riktignok blitt skutt raketter fra Gasa mot Israel også dagene i forveien. Men den 7. juli tok Hamas med brask og bram på seg ansvaret for rakett-regnet. Og det ble starten på selve Gasa-krigen.

Som Fatah-leder Marwan Barghouti sa fra et israelsk fengsel den 28. august: «Hamas skjøt krigens første skudd. Og Hamas skjøt krigens siste skudd.»

 

Luftkrig-fasen

En viktig observasjon fra Gasakrigens luftkrig-fase handler om en forbløffende militær moderasjon. På israelsk side ble Gasa-krigen ledet av statsminister Benjamin Netanjahu, forsvarsminister Mosje Jaalon og generalstabsjef Benny Gantz. De to første var på forhånd regnet som militært aggressive og «trigger-happy». Men det viste seg nå å være en ren fordom.

Tvert imot fant de tre seg fra 8. til 17. juli tålmodig i det daglige regnet med hundrevis av raketter over Israel – uten å svare med annet enn klassisk tilpassede gjensvar fra luften, i praksis ofte symbolske bomber mot tomme bygninger i Gasa. Pluss, naturligvis, den makeløse beskyttelsen fra det israelske rakettskjoldet «Jernkuppelen».

Rakettregnet fra Hamas viste seg derimot straks å inkludere et visst antall daglige iranske «mellomkortdistanse»-raketter – som nådde både Tel Aviv, Jerusalem, Netanja, Dimona, Beersheba, Askalon og resten av Sentral-Israel. Flertallet av Hamas-rakettene var imidlertid av Kassam- eller Grad-typen. De har 70 km som maks-rekkevidde og rammer primært småbyene nær Gasa.

Trass i rakettregnet godtok Israel den 15. juli det første egyptiske våpenhvile-forslaget, og gikk selv til ensidig stridspause for å gi Hamas anledning til å samtykke. Men Hamas svarte at det egyptiske forslaget var jevngodt med nederlag i krigen – og fortsatte å skyte raketter mot Israel.

Og det var da, den 18. juli, at Israel gikk over fra luftkrig-fase til bakkekrig-fase.

 

Bakkekrig-fasen

De israelske bakkesoldatene rykket inn i Gasa langs tre akser, en i nord, en i sør og en like øst for Gasa City. Inne i Gasa utspant det seg omtrent tre bakke-slag. Israel vant alle tre. Men slaget om bydelen Sjujaja like øst for Gasa sentrum kom til å vare over flere dager, og kostet enkelte israelske soldater livet.

Etter de tre slagene ventet de fleste, inkludert Hamas, at Israel skulle rykke videre inn mot selve Gasa City og angripe Hamas-ledelsen i tunnel-nettverket under Shifa-sykehuset. Men det skjedde aldri. Nok en gang viste Netanjahu og Jaalon en forbløffende tilbakeholdenhet og nøyde seg nå med en lang rekke lokale operasjoner for å ødelegge de 32 angreps-tunnelene som Hamas hadde bygd under bakken fra Gasa og inn i Israel.

I ettertid sa Netanjahu at han bevisst ønsket å unngå å gjøre Gasa City til «et nytt Falluja» (= en irakisk by som USA med store tap erobret fra militante islamister og deretter frivillig ga fra seg igjen til de militante islamistene).

Da tunnel-ødeleggingen var fullført, overrasket Netanjahu og Jaalon nok en gang både fienden i Hamas og alle de internasjonale observatørene – ved plutselig å trekke alle israelske bakkestyrker ut igjen fra Gasa. Det skjedde den 3. august. Og det ble begynnelsen på krigens tredje og siste fase, som var en uhyre intens nervekrig-fase, mye mer intens enn de daglige avisoverskriftene greide å gi oss sanne bilder av.

 

Nervekrig-fasen

Det som skjedde, var at statsminister Netanjahu billedlig talt begynte å stirre den øverste militære lederen i Hamas, Mohammed Deif, inn i hvitøyet uten å blunke. Deif stirret tilbake uten å blunke. Og mens de to lederne billedlig talt låste hverandre fast med blikket, flyttet de samtidig hver sine sjakkbrikker i et nådeløst og mer og mer hektisk taktisk spill for om mulig å tilføre motparten det endelige nederlaget.

Deif og Hamas hadde altså ikke greid å narre Israel og Netanjahu til å engasjere seg i underjordisk bakkekrig langt inne under Gasa City. Der kunne Hamas (takket være tunnel-nettverket) kanskje til og med ha vunnet krigen, selv om de hele tiden tapte i luften og oppe på bakken.

Deif og Hamas begynte dessuten gradvis å gå tom for nye raketter å fyre av mot Israel. De fortsatte hele tiden det daglige rakettregnet som om lagrene var u-uttømmelige. Men de israelske ekspertene kunne ikke unngå å legge merke til at det nå var en høyere andel primitive kortdistanse-raketter, og en lavere andel iranske raketter, i de daglige angrepene. Hamas måtte rasjonere.

Nervekrigens hoved-spørsmålsstilling var imidlertid hva slags vilkår som skulle gjelde for selve våpenhvile-avtalen.

 

Spillet om våpenhvile-avtalen

På dette området fikk Hamas hjelp utenfra, fra Qatar – og indirekte endog fra Obama og John Kerry i Det Hvite Hus.

Hamas hadde allerede ved krigsutbruddet i juli krevd at Egypt skulle avbryte blokkaden av Gasa og åpne grensen til Egypt ved Rafah. Men Egypts president al Sissi sa blankt nei tvers gjennom hele Gasakrigen. I slutten av juli fikk så sjeik Tamim al Thanni av Qatar Obama til å la John Kerry lansere en våpenhvile-avtale som Hamas i realiteten selv hadde skrevet kladden til. Kerry lanserte forslaget i Israel.

Dette amerikanske spillet ble uventet avslørt av den venstreorienterte og Obama-vennlige avisen Haaretz, som simpelthen lekket hele Kerry-utkastet offentlig. Avisens kommentator karakteriserte det til og med som en rystende skandale at Obama kunne la Kerry løpe Hamas' ærend på denne plumpe måten. Til og med justisminister Tsippi Livni tok avstand fra utkastet, sammen med flere andre ledende talsmenn for Israels venstre-side.

Den 30. juli ringte Obama til Netanjahu for å si at han og USA var offisielt fornærmet over behandlingen av Kerry. Obama sa også at USA nå krevde at Israel øyeblikkelig på dagen skulle godta fredsavtalen. Men Netanjahu svarte Obama med like krasse ord og ba Obama slutte med narrestreker («don't second guess me again»).

Denne krasse telefonsamtalen ble en dag eller to senere lekket i ordrett avskrift i amerikanske medier. Lekkasjen ble straks dementert av både USA og Israel. Likevel er det grunn til å tro at lekkasjen gir oss den virkelige versjonen av samtalen – og at Israels statsminister den 30. juli 2014 faktisk nektet å bøye seg for et usminket diktat fra USAs president. Det er i så fall temmelig historisk.

 

Utmanøvreringen av Qatar

Etter dette brukte både Egypt, Saudiarabia og UAE en lang rekke virkemidler for å holde Qatar (og indirekte Obama og Kerry) helt utenfor fredsforhandlinger i Kairo. UAE iverksatte til og med et militært angrep på visse Qatar-støttede opprørere i Libya – som en slags offisiell advarsel fra Saudiarabia til Qatar mot å motarbeide sunni-islams felles interesse av å la Israel få nedkjempe Hamas.

Tvers gjennom hele Gasa-krigen var sunni-arabisk presse full av fordømmelser av Hamas, sammen med tildels utilslørte anbefalinger av arabisk fred med Israel. Qatar-eide Al Jazeera TV, som støttet Hamas, ble derimot ofte hardhendt behandlet i slike sunni-land.

Nervekrig-fasen var ellers kjennetegnet av at Israel igjen og igjen samtykket i egyptiske våpenhvile-forslag, mens Hamas igjen og igjen forkastet dem, eller brøt forutsetningene med fornyede angrep.

 

Spillet rakner for Hamas

Til slutt raknet imidlertid også dette spillet for Hamas. Det skjedde så sent som den 20. august. Da hadde et lite knippe av Hamas' øverste ledere, med Mohammed Deif selv i spissen, gitt seg selv hemmelig helge-permisjon fra Hamas-hovedkvarteret for å besøke koner og barn oppe på bakken.

De mente tydeligvis at de hadde greid å snike seg uoppdaget ut av de underjordiske tunnelene. Men Israel må likevel ha oppdaget dem. Og da Hamas akkurat hadde skutt nye rakettsalver inn i Israel, svarte Israel med et lynangrep på de fire Hamas-toppenes privatboliger.

Resultatet var drap på tre av de fire Hamas-toppene. Og fra huset til den øverste generalen, Mohammed Deif, er det kjent at en kone og en datter ble drept. Men det er, så vidt jeg vet, ikke offentlig kjent hvordan det gikk med Mohammed Deif selv.

Hamas prøvde riktignok for syns skyld å fortsette angrepsbølgene mot Israel i nok en uke. Og Hamas svarte på leder-henrettelsene ved selv å henrette 18 påståtte «israelske spioner» på åpen gate foran Gasa Universitet.

Men den 27. august ga Hamas opp og aksepterte det egyptiske våpenhvile-utkastet – slik det i praksis hele tiden hadde foreligget. Lagrene av raketter og ammuniasjon var da langt på vei tomme. Og alle de tre-fire hovedstrategiene deres mot Israel hadde slått feil. Rakettene deres var daglig blitt stanset av det israelske rakettskjoldet ‹Jernkuppelen». Angreps-tunnelene inn i Israel førte ikke til noen reelt vellyket stor-massakre på israelere. Angrepene fra sjøsiden var mislykkede. Og Hamas hadde ikke greid å lokke Israel inn i underjordisk nær-krig inne i tunnel-nettverket under Shifa-sykehuset.

 

Våpenhvile-pakken

Ved våpenhvile-inngåelsen måtte Hamas akseptere hele den egyptiske pakken slik den hadde foreligget allerede tidlig i juli: Egypt og Israel opphevet ikke blokkaden av Gasa. Egypt nektet å åpne Rafah-grensepunktet. Og Hamas hadde fortsatt forbud mot import av raketter, våpen, ammunisjon, sement og andre militært relevante import-artikler.

Det eneste Hamas oppnådde, var at Gasas fiskere fikk seksmils fiskerigrense i stedenfor tremils.

Hamas hevdet (som alle arabiske krigførende til alle tider) at de var krigens suverene vinner. Men iranske generaler mente derimot at Hamas’ krig var mislykket.

 

Gasakrigens viktigste resultat

Når vi i vest skal vurdere Tredje Gasa-krig, mener jeg den viktigste observasjonen må handle om den nye strategiske alliansen mellom Israel og de sunni-islamske statene (minus Qatar).

Det er ikke slik at Egypt, Saudiarabia, UAE og de andre sunni-statene nå plutselig er blitt fulle av inderlig kjærlighet til Israel. Slett ikke. Men de ser hvordan truselen fra sjia-islams iranske atombombe vokser, samtidig som IS-okkupasjonen av Sentral-Irak truer dem med en farlig front nummer to. I denne situasjonen har sunni-landene objektiv interesse av å slutte fred med Israel. Og få på plass en strategisk allianse med Israel mot Iran og IS.

Israel kan dermed være i ferd med å erstatte USA som de arabiske olje-regimenes militære beskytter.

Tredje Gasa-krig må da forståes som en praktisk utprøving på bakken av denne nye strategiske alliansen. Og krigens hoved-konklusjon er at alliansen virket i praksis. Sannsynligvis tenker man at neste akt vil handle om et storoppgjør med IS og/eller Iran.

(Denne artikkelen har tidligere stått som kronikk i Dagen).

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Øyvind Holmstad

191 innlegg  696 kommentarer

Mesterlig

Publisert rundt 6 år siden

En mesterlig oppsummering av tredje Gaza-krig. Bra jeg ikke har kastet bort tid med å prøve å forstå krigen ved å følge med i hovedstrømsmedia, her får jeg det hele oppsummert og forklart over en liten kaffekopp på morgenkvisten.

Kommer til å følge samme strategi ved neste korsvei, blokkerer ut hovedstrømsmedia og lar deg gjøre jobben med å følge med. Mye tid og frustrasjon spart.

Fortsett for all del å poste dine glimrende analyser her på VD!

Kommentar #2

Leif Lysvik

43 innlegg  706 kommentarer

Ekstravagant dårlig analyse

Publisert rundt 6 år siden

På ny bommer Hove på sine amatørmessige forsøk på å analysere konflikten i MØ. Denne dilettantiske og banale analyse har tidligere stått på trykk i den konservative og Sionistvennlige avisen Dagen. Det her selvfølgelig ingen kvalitetsstempel, men en bekreftelse på den slagside og overfladiske analysen som både Hove og Dagen står for. Mon tro om det finnes en binding mellom Hove og Dagen?

Hoves forsøk på analysere de ulike fasene av Gaza krigen finner en igjen på den engelske utgaven av Wikipedia. Men alle som fulgte med så at Israel ført bombet Gaza, så gikk IDF inn med troppene – og etter at 3000 palestinere var drept, de fleste sivile, (… 66 IDF soldater og 5 sivile israelere ble drept i samme periode) trakk de seg ut.

Hove, i sin lange forsøk på analysere, glemmer, eller har ikke forståelse for de bakenforliggende årsakene. Hva tenker Hove om hvordan det er å leve i Gaza? I et Gaza som er overbefolket og utarmet. Der de fleste ikke har håp om at framtidens skal bringe noe godt, der en lever uten dokumenter slik at en kan reise, der en er stengt inne mellom grensen til Israel og Egypt – og havet. Dette er rammebetingelser som gir grobunn for terror og ekstreme handlinger, og massakrene sommeren 2014 bare øker dette hatet, og fratar de som bor i Gaza tro på en framtid. I så måte har krigen bare gitt grobunn for mer terror, og har ikke gitt innbyggeren i Israel trygghet for framtiden. Bre visshet om at mer av det samme er i vente.

Så tror han at drapet på de tre unge sivile på det okkuperte Vestbredden var årsaken til krigen i Gaza. Forstår ikke Hove atdet grunnleggende for konflikten er strid om rettigheter til territorium. At det er den israelsk okkupasjon som vekker avsky hos palestinere, at den illegale koloniseringen av okkupert land er mye av årsaken til at aktivister (eller terrorister om du vil…) dreper noen av de som representerer okkupanten på okkupert land. Den intense nybyggingen (og annektering av okkupert land) som er intensivert av regjeringen til Netanyahu vekker selvsagt harme og motstand hos palestinere, hva annet kan en forvente. Netanyahu og hans hauker har ødelagt alle forestillinger om en to-stats løsning.

Så svarer IDF totalt asymmetrisk på rakettene fra Gaza. De bomber den befolkningsrike stripen ved Middelhavet. De som bor der ikke har noen plasser å gjemme seg for de livstruende bombene. Ingen bomberom, ingen mulighet til å flykte til naboland. Og sivile er de som blir drept – og infrastrukturen i Gaza blir på nytt ødelagt. Mens Hove er opptatt med å analysere de ulike fasene av massakren. Derfor er han forsøk på analyseekstravagant dårlig.

Kommentar #3

Rune Holt

11 innlegg  11104 kommentarer

Nei Lysvik

Publisert rundt 6 år siden
Leif Lysvik. Gå til den siterte teksten.
De som bor der ikke har noen plasser å gjemme seg for de livstruende bombene. Ingen bomberom, ingen mulighet til å flykte til naboland.

Saken er at Hamas nekter de sivile å flytte seg fra de stedene de skyter ut raketter.Det er tilfeller der folk som har forsøkt å komme seg vekk fra utskytingsrampene til Hamas har blitt skutt av Hamassoldater...

Men det er vel sånt Lysvik ikke vil høre noe om,.

 

Kommentar #4

Gunnar Haaland

17 innlegg  137 kommentarer

"Ekstravagant dårlig analyse"

Publisert rundt 6 år siden
Leif Lysvik. Gå til den siterte teksten.
Mon tro om det finnes en binding mellom Hove og Dagen?

Er dette ironisk ment, Lysvik? Eller vet du ikke at Hove er tidligere sjefsredaktør i Dagen?

Ellers konstaterer jeg at du gjennomgående avfeier, men ikke på noe punkt tilbakeviser Hoves analyse. Derimot supplerer du med din egen analyse. Og så kan vi ha ulike meninger om hvilken analyse som fortjener betegnelsen "ekstravagant dårlig".

Ellers lurer jeg på når regjerningen Netanyahu annekterte okkupert land.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere