Relativt velskapt

Jeg var et velskapt barn.

Vel, som nyfødt baby framsto jeg i det minste som atskillig mer velskapt enn det jeg gjør i dag, midtveis i livet. Ti fingre, alle reflekser i orden, jeg mestret alt det en liten baby skal klare: Skrike, suge, gjøre i bleia.

Men snart viste mangellappene seg: Alt før jeg ble to år oppdaget man at jeg var født med en defekt nyre. Den ble fjernet. Som tiåring viste det seg at jeg hadde arvet slektas tendens til sterk nærsynthet. Ikke engang laserteknologi kunne forhindre en tilværelse som brilleslange. Og etter vekstspurten ble det sørgelig klart at jeg aldri ville nå opp til høydekravet for musikktroppen i HM Kongens Garde (jeg prøvde å snakke det bort med at jeg var militærnekter).

Da jeg lå i mors mage, i 1969, var det fint lite mine foreldre kunne vite om barnet som var på vei. Fostervannsprøven var ennå ikke innført, man hadde ikke engang tatt i bruk ultralyd i svangerskapsomsorgen. Hadde de kastet et blikk på mine bebrillede slektninger kunne de nok forutsett dette med nærsyntheten. Men ellers var de prisgitt skjebnens luner, tilfeldighetens spill med hvilke gener jeg ville bli født med.

Noen tiår senere, da det var min tur til å bli pappa, prøvde min kone og jeg å skjerme oss for en del av kunnskapen om våre kommende barn. Vi ville ikke vite barnets kjønn før vi fikk babyen i våre armer. Vi følte det gjorde opplevelsen ekstra sterk. Men samtidig gjennomgikk vi, som mange andre foreldre, privat ultralydundersøkelse tidlig i svangerskapet. Det inkluderte nakkefoldsundersøkelse i uke 11. Vi hadde bestemt oss for abort dersom det var mistanke om Downs syndrom – slik ni av ti foreldre velger i en slik situasjon.

Først etterpå er jeg blitt klar over hvor stor usikkerheten er ved disse undersøkelsene. Særlig hos yngre kvinner er det en stor risiko for at ultralyden gir mistanke om Downs syndrom hos et foster med normalt kromosomantall. Selv om den supplerende fostervannsprøven kan gi et mer pålitelig svar, så vil en knapp prosent av friske fostre spontanaborteres under denne undersøkelsen. Det er svimlende å tenke på at en av mine døtre kunne gått til grunne dersom gynekologen hadde sett noe som måtte undersøkes nærmere.

Jeg har også tenkt mer over dette å få et barn med Downs syndrom. Hvor ille er det? Rettferdiggjør det å abortere fosteret? Jeg mener ikke at de som har gjort et slikt valg skal måtte rettferdiggjøre det overfor meg. Men jeg må spørre meg selv: Hva ville jeg egentlig valgt, dersom jeg fikk kunnskap om at barnet mitt hadde Downs syndrom? Ville jeg kunne forsvare overfor meg selv det valget jeg landet på?

Som lege vet jeg tilstrekkelig om Downs syndrom til ikke å skjønnmale. Men heller ikke svartmalingen er berettiget. Vitnesbyrdene fra foreldre og søsken til personer med Downs syndrom begynner å bli mange. Bildet er mer sammensatt enn det skremmebildet som lett kommer opp for vårt indre øye.

I min forrige artikkel var jeg nok litt for snill mot Richard Dawkins. Det er nok slik at han ble oppfattet som krassere enn hensikten var, da han slengte i vei en kort og unyansert twittermelding. Men det han egentlig ville si var ille nok: Dawkins mente det ville være umoralsk å sette et barn med Downs syndrom til verden – så fremt man hadde et valg.

Dette blir å snu opp ned på det som egentlig burde være foreldrenes dilemma: Kan jeg forsvare, ut fra min egen etikk, å abortere et barn fordi det har Downs syndrom?

Jeg klandrer ikke de som svarer ja. Men jeg er glad jeg selv aldri ble tvunget til å avgi et svar.

Morten Horn (45)

overlege og humanetiker

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 27.9.2014