Paul Leer-Salvesen

13

Tilgivelse - og å legge stein til byrden

Selv helgener, som Desmond Tutu, kan ta feil. Hvem skal tilgi Anders Behring Breivik? Ikke jeg.

Publisert: 25. sep 2014

Så kom Desmond Tutu til Norge og bad oss tenke over om vi kan tilgi Anders Behring Breivik det han gjorde 22. juli 2011. Jeg har den dypeste respekt for Tutu, hans praksis og mye av det han skriver.

Men selv helgener kan ta feil. Hvem skal tilgi? Ikke jeg. Det første jeg lærte da jeg begynte å arbeide med disse temaene, var at «ofrene eier tilgivelsen». Det fortalte både de drapsdømte mennene jeg intervjuet og de voldtatte kvinnene som skrev brev til meg. Ingen kan tilgi i offerets sted.

Forsone. Dermed er det i første rekke de 77 familiene som mistet sine, dette spørsmålet angår, samt flere hundre andre som overlevde med store skader og traumer. 

Jeg vil bruke et annet språk. Alle disse hardt rammede trenger den støtte de kan få for å forsone seg med det som har skjedd, og det tar tid, det viser all erfaring fra sorgarbeid. Må de også forsone seg med Anders Behring Breivik i denne prosessen? Nei, det tror jeg de skal få slippe å tenke på. Han må søke forsoning for seg selv i andre retninger og relasjoner.

Erkjenne skyld. Det andre jeg lærte, er at det er svært vanskelig å tilgi en som er uskyldig i egne øyne. Språket butter: Det gir ikke mening å tilgi en uskyldig. Hva fremtiden rommer, vet ingen. Kanskje den også rommer en Anders Behring Breivik som erkjenner skyld og ikke lenger ser sine handlinger som nødvendige midler i et større millenialistisk regnskap. Kanskje den også rommer ofre som opplever at det beste er å møte gjerningspersonen ansikt til ansikt. Og dit er det en lang vei. I mellomtiden må ingen - og heller ikke kirken eller biskop Desmond Tutu - tale normativt om tilgivelsen på en slik måte at det legges stein til byrden for ofrene.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 25.9.2014

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert over 5 år siden

Jeg tror det kan slå negativt ut å tilgi dersom en ikke er klar til å tilgi. Tutu ser ut til å fremme tanken om at det å ikke tilgi bygger deg ned, mens å tilgi bygger deg opp. Det tror jeg er et svært forenkelt syn på virkeligheten.

Som hovedinnlegger mener jeg at de er opp til hvert enkelt "offer" å eie de følelser de har ovenfor Breivik. Det finnes ingen fasit på hva som er riktig, og hver enkelt må kjenne etter hva som er riktig for seg. Det blir uheldig dersom en opplever at det en føler "ikke er riktig" og at en burde følt noe annet en det man gjør.

Kommentar #2

Solveig Jørgensborg Egebakke

1 innlegg  4 kommentarer

Tilgivelse

Publisert over 5 år siden
Hva legger vi i ordet tilgivelse? Å elske sin fiende, må det nødvendigvis føre til at en må tilgi sin fiende?? Hva betyr/ hvilke mening legger vi i begrepet "elske"?? Hva mente/ hvilken betydning/hvordan tenkte Jesus når han snakket om tilgivelse??? Tror ikke det er mulig å få et fullgodt svar på disse spørsmålene. Det jeg er temmelig sikker på,nesten sikker på, er at prester, pastorer og kristne ledere som sier at dersom vi ikke tilgir, vil heller ikke Jesus tilgi oss, de tar feil.
Kommentar #3

Solfrid Brekke

5 innlegg  35 kommentarer

Tilgivelse er radikalt

Publisert over 5 år siden

Tilgivelse slik det er beskrevet i Bibelen er svært radikalt.

Jesus tilga de som hadde torturert ham og var i ferd med å drepe ham.

I verdenssammenheng blir Anders Behring Breivik en liten pingle når det gjelder ondskap. Mange har gjort langt grovere, ondere handlinger enn ham. Det eneste spesielle med Breivik var at han utførte terrorhandlingen i lille søvnige Norge.

Hva med andre terrorister som tiljubles av nordmenn? - Yassir Arafat for eksempel. Han utdannet terrorister, men fikk fredsprisen.

Jeg synes det blir dobbeltmoralsk av nordmenn å nekte å tilgi Anders Behring Breivik, men mene at HAMAS har all rett til å drive terrorisme mot Israel. AUF har i alle år støttet PLO og samarbeidet tett med PLO - en terrororganisajon.

Hvis nordmenn ikke kan tilgi Breivik, så kan ikke nordmenn kreve at det skal bli fred mellom Israelere og palestinere. Da har ikke nordmenn noe i en fredsprosess å gjøre.

Jeg er enig i at tilgivelse kan være vanskelig, og et valg den som tilgir selv tar. Samtidig er ikke tilgivelse avhengig av at den skyldige ber om tilgivelse. Vi kan tilgi uten at noen ber om tilgivelse, selv de som ikke innrømmer noen skyld.

Hva er det værste man kan gjøre mot en mann som Anders Behring Breivik?

Han ønsker å skape frykt, han ønsker å spre hat, han ønsker å bli beundret eller hatet.

Det værste man kan gjøre mot en slik mann er å tilgi ham. Det vil nulle ut den skaden/bragden han gjorde.

Kommentar #4

Lilli Spæren

172 innlegg  2067 kommentarer

Akkurat så vanskelig er det å tilgi

Publisert over 5 år siden
Solfrid Brekke. Gå til den siterte teksten.
Hvis nordmenn ikke kan tilgi Breivik, så kan ikke nordmenn kreve at det skal bli fred mellom Israelere og palestinere. Da har ikke nordmenn noe i en fredsprosess å gjøre.

Samtidig er tilgivelse og forsoning den eneste veien til frihet for sin egen del. Så lenge man ikke slipper taket og tilgir, så fortsetter traumatiseringen sin ødeleggende gang i et menneskes liv og voldsmannen har overtaket også i fremtiden. 

Vi kommer rett og slett ikke utenom tilgivelsen og forsoningen, hvis vi vil leve videre på en best mulig måte. Derfor er tilgivelse og forsoning et evangelium og ikke en lov, slik det ser ut i første omgang. Vi blir tilbudt sjelesorg av Jesus på denne måten, han som ber oss kaste alle våre sorger og bekymringer på ham. Han som gråter med de gråtende og vil gå i åk med oss og gi oss sin fred.

Kommentar #5

Kersti Zweidorff

2 innlegg  2314 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Lilli Spæren. Gå til den siterte teksten.
vil gå i åk med oss og gi oss sin fred.

Og nettopp (åket) prosessen må gå forut for tilgivelsen.

Tilgivelse er og bør ikke være billig, men noen ganger kan det synes om om det er et slags mantra. At sier man at man tilgir, så gleder alle hjerter seg.

Tror derimot, at skal en tilgivelse gagne alle parter, bør åket - prosessen, være gjennomlevd og akseptert av den som skal tilgi. Det kan ta tid og være båd hardt og tøft. Forsoning er nødvendig for tilgivelsen, og det er ingen søndagsskole, men kan gi oss ro i hverdagen og ny glede over livet.

Kommentar #6

Gunnar Lund

0 innlegg  6279 kommentarer

Tut-Tut

Publisert over 5 år siden
Paul Leer-Salvesen. Gå til den siterte teksten.
Selv helgener, som Desmond Tutu,

Meg bekjent finnes det ikke helgener.

Men vis meg gjerne ut fra bibelen at jeg tar feil.

Har aldri skjønt meg på mennesker som absolutt skal oppgradere og opphøye enkelte kristne.

Kommentar #7

Gunnar Lund

0 innlegg  6279 kommentarer

Stor og liten

Publisert over 5 år siden

Ingen har noe å rose seg av. I Guds øyne kan ingen slå seg på sitt bryst å si: ”Jeg takker deg Gud, for at jeg ikke er som naboen.” Gud avviser menneskelig visdom på grunn av dens stolthet og selvopphøyelse. Gud utvalgte ikke bare de små, men blant de små tok han de som ble foraktet og som var for ubetydelig til å bli lagt merke til. Derfor er det i mine øyne helt feil og faktisk imot skriften og bruke ord som helgener, høvdinger, general i Guds rike og store Guds menn og kvinner. Ingen har forrett fremfor noen annen. Ingen er mer hellig enn andre. Vi er alle bare syndere som er frelst av nåde.

Kommentar #8

Lilli Spæren

172 innlegg  2067 kommentarer

Misvisende om helgener

Publisert over 5 år siden

Tutu er selvfølgelig ingen helgen. Det er nok bare et slang-uttrykk brukt i denne sammenhengen. For det første er mannen i live, for det andre er han lutheraner meg bekjent, og der i gården helgenkårer man ingen.

Jeg tror forøvrig vi trenger gode eksempler på at det går an å vokse i helliggjørelse og etterfølgelse av Kristus. Og der spiller helgener en viktig rolle. De er som deg og meg, men Kristus har fått vinne skikkelse i dem så de er blitt til velsignelse. Det er ganske flott.

Kommentar #9

Gunnar Søyland

18 innlegg  2558 kommentarer

Han er nok ingen lutheraner

Publisert over 5 år siden
Lilli Spæren. Gå til den siterte teksten.
for det andre er han lutheraner

han er anglikansk erkebiskop. Ellers har du rett, for anglikanerne driver heller ikke med helgenkåring.

Kommentar #10

Robin Tande

24 innlegg  3738 kommentarer

Burde være utgått på dato

Publisert over 5 år siden

Mange av dere har i mine øyne et menneskesyn som burde være utgått på dato. 

Etter 20. juli tragedien skrev jeg på Vd:

Når et barn er født, er det utstyrt med et bestemt sett av arveanlegg. Og så begynner omverden å påvirke det, på godt og vondt. Personligheten, med evner og mangler, er til enhver tid resultatet av dette samspillet mellom arv og miljø. Og individets handlinger kan ikke frigjøres fra de kunnskaper, følelser, forståelser og evner, det er gitt – og selvfølgelig ikke selv har skapt.

Ingen vet hva vårt kjæreste, som vi holder i armene, uforskyldt kan ende opp med å bli, hvis alt går galt. Det har i disse dager vært sagt mye om ondskap og kjærlighet. For noen år siden ble en ung jente på nordvestlandet drept av en nederlandsk gutt på ferie. Under rettsaken var det to mødre som falt gråtende om halsen på hverandre. Kanskje er det håp?

Kommentar #11

Per Søetorp

101 innlegg  2029 kommentarer

Ansvarsforhold og tilgivelse

Publisert over 5 år siden
Robin Tande. Gå til den siterte teksten.
Personligheten, med evner og mangler, er til enhver tid resultatet av dette samspillet mellom arv og miljø. Og individets handlinger kan ikke frigjøres fra de kunnskaper, følelser, forståelser og evner, det er gitt – og selvfølgelig ikke selv har skapt.

Interessant problemstilling - og årsaksforklaring.

Mener Tande utfra dette å si at individet derfor heller ikke kan stilles til ansvar for sine handlinger? 

Den frie vilje eksisterer derfor heller ikke, fordi individets handlinger kun er et resultat av "de kunnskaper, følelser, forståelser og evner det er gitt - og selvfølgelig ikke selv har skapt"?

Hvor skal man da plassere ansvaret for bestialske handlinger som begås mot helt uskyldige mennesker?

Forøvrig slutter jeg meg helt til trådstarters resonnement.  Å avkreve pårørende for en uforbeholden "tilgivelse" av gjerningsmannen fra 22.juli-tragedien er i beste fall en uvettig og malplassert henstilling.

Kommentar #12

Robin Tande

24 innlegg  3738 kommentarer

Takk for interesse for mitt menneskesyn.

Publisert over 5 år siden
Per Søetorp. Gå til den siterte teksten.
Mener Tande utfra dette å si at individet derfor heller ikke kan stilles til ansvar for sine handlinger?

Ikke lett å være kort her.

La oss begynne med begynnelsen hva meg og dette angår. Jeg vokste opp i et pinsevennmiljø i Troms før krigen. Grei og problemfri oppdragelse, men opplevde fra fødselen av et sterkt møte med diverse av datidens problemer.

Men det som her er relevant er at de i tillegg til, og i en viss motsigelse mot, det vanlige om Jesus etc. lærte meg følgende: Ingen kan være annerledes enn slik de er skapt av Gud. Derfor er det stygt å erte (mobbe). Per kan ingenting for at han har fregner. Rolf kan ingenting for at han er tunglært i regning og lesing. Og Klaus, som får mye bank av sin far, som han har arvet sinne fra, kan ikke for at også han har et ustyrlig sinne. Dermed var spiren til mitt menneskesyn lagt. På søndagskolen spurte jeg: Når alle som kommer til himmelen blir gjort snille det, hvorfor kommer ikke da alle dit? Om man er "determinert" av evolusjonen/naturen og miljøet, eller av en skapende Gud blir det samme.

Senere i livet har denne forståelse av vår begrensning stadig blitt underbygget av det jeg har lest om forskning og teorier. Jeg kan nevne tre bøker blant de viktigste kilder: Det skjulte menneske av Harald Schjelderup, som jeg leste for over 50 år siden; Straffen som problem av Johs. Andenæs som jeg leste for snart 25 år siden; og Descartes feiltagelse av Antonio Damasio som jeg leste for et par år siden.

Men la meg få lov til å spare tid ved å hitsette noe jeg skrev på en tråd da jeg kom inn her på Vd for fire år siden; flere kommentarer er her forsøkt satt sammen noenlunde rimelig:

"Er det så kommet noe helt nytt inn i verden med mennesket, når det gjelder frihet? Hvis en ettårings adferd og valg kun er bestemt av arv og opplæring, når og hvordan blir han senere styrt av det selvet man snakker om uten å kunne redegjøre logisk for det. Årsak-virkning-sammenhengene i vår hjerne er like determinerte, like umulig å unnslippe som over alt ellers i naturen. Vår vilje er ganske enkelt en dynamisk trang til å tilfredsstille ønsker og tanker som er blitt en del av vårt vesen, ved påvirkning av årsak-virkning-sammenhenger både innenfor og utenfor oss. Vi har ikke fri vilje til å bare velge å se en sak annerledes enn vi faktisk ser den – når vi avslutter vår resonering. Dette er slik jeg og mange med meg, ser det. Men det er et vanskelig område, og språkbruken er kanskje ikke alltid entydig nok? " 

"Og individets handlinger er dets reaksjon på de situasjoner det stilles overfor. Reaksjonene springer ut av de kunnskaper, følelser, forståelser og evner, det er gitt – og selvfølgelig ikke selv har skapt. I den grad det på noe tidspunkt kan påvirke seg selv, er det i kraft av nettopp et slikt determinert menneske – et produkt; av det som har gått forut. Og dermed er vi like langt. Dersom arv og miljø har vært sparsomme med samvittighetsfølelse og empati, intelligens og forståelse etc., blir følgelig muligheten for positivt korrigerende selvpåvirkning deretter.
 
Hvis det for eksempel, kan bevises at hjerneskade, under fødselen eller senere, har ødelagt samvittighets- og empatisentret i voldsforbryterens hjerne, vil kanskje de aller fleste forstå det straffeproblemet vi står overfor. Men hva er forskjellen dersom ødeleggelsen har rammet det genetiske, lenge før fødselen? Det er intet som tilsier at det kan spørres og resoneres annerledes når det dreier seg om mindre dramatiske variasjoner i våre egenskaper, mangler og drifter, som vipper våre valg i den ene eller andre retningen.
 
Dette menneskesynet betyr ikke at samfunnet kan eller bør avstå fra straffereaksjoner. Frykt for konsekvenser må vi håpe og tro gir negativ motivering til lovlydighet, når det positive ikke strekker til. I fellesskap, og i gjennomsnitt må vi kunne tro at vi har positivt korrigerende samfunnsmessig/miljømessig påvirkning – på hverandre, og på samfunnet.
 
Bør man kanskje fortrenge et menneskesyn som dette – for ikke å bli deprimert? Nei, jeg trenger ikke å tro at jeg har full viljesfrihet, og lever godt med min forståelse, i god tro på at jeg er blitt et bra produkt av arv og miljø. Og jeg bidrar med meninger, som jeg håper kan være gode – selv om jeg ser meg som determinert til å ha kommet fram til akkurat disse meningene. Jeg føler at jeg har viljesfrihet, men forstår at det jeg til syvende og sist vil – og gjør, er et resultat av mine kunnskaper, tenkeevne, følelser og egenskaper."

 "To gutter Per og Pål er ulike på følgende måte: Per er meget samvittighetsfull og empatisk, og lite agresiv. Pål er det motsatte. Har de selv påført seg, og gjort seg ansvarlig for, denne forskjellen? De har fri vilje til å velge handling i en gitt situasjon. Kan vi forvente at de velger like godt, moralsk sett? Å svar nei på begge spørsmålene, er å støtte mit menneskesyn. Så enkelt er det. Og det mente jeg allerede mens jeg i oppveksten trodde på gud." 

Når vi skal snakke fornuftig om fri vilje, må vi gjøre det fra to ståsted. Det ene er filosofisk som iakttaker. Og det andre er pragmatisk som deltaker.

Når det gjelder det du skriver om pårørende etter tragedien så må jeg si meg enig i at vi ikke kan blande oss inn på denne måten. Et tilleggsspørsmål her, er om vi mennesker har et medfødt hevnbehov? Noe som i tilfelle også kan ha med overlevelsesproblematikken å gjøre. Og om det ligger terapi i å se at rimelig straff blir gitt; at det skjer "rettferdighet"? Det er også de som ser rettferdighetsargumentet som fordekt hevnargument. Men disse spørsmålene får la la ligge.

Mvh Robin Tande

Kommentar #13

Johan Rosberg

20 innlegg  442 kommentarer

Publisert over 5 år siden

Biskop Tutus forsiktige oppfordring om å vurdere tilgivelse er på sin plass, tror jeg. Likefullt et minefelt å trå inn i. Man bør neppe forsøke å være upersonlig og pragmatisk om man ønsker gehør. Baksiden av tilgivelse er sår - dype sår.

Om jeg i det hele skal bruke tid på å mene noe om noe så brutalt og tragisk, så står jeg umiddelbart i fare for å fremstå som totalt usmakelig. Og skal jeg mene noe, så får jeg værsågod være villig til å blotte min egen sårbarhet og egne sår. Det blir som et slags "kraft eller kreft".

Jeg innrømmer med en gang: Det føles litt ille å i det hele tatt å tankemessig berøre disse åpne sårene 22. juli etterlot.

Likefullt: Jeg er 40 år nå. Midt i 20-årene møtte jeg en person og vedkommede ble fort en sentral person i mitt (tros)liv. Han var litt eldre, men vi var begge på leting i troen og den religiøse sfære. Det ble noen intense år som i ettertid skapte mye trøbbel. Vi splittet lag og vei etter et par år, men det møtet ble en katalysator til en skikkelig depresjon som førte med seg hussalg, flytting og rotløshet.

Veldig kort fortalt var utfordringen å bli utfordrert til det ytterste. Det ble stillt spørsmål ved det selvsagte. Det man trodde var det sikreste. Jeg ble rokket ved grunnvollen. I denne sammenheng: Fellesskapet og de opptrukne sosiale linjer.

Mitt tap er bare av økonomisk og sosial art; men jeg kunne ikke og kan ikke holde ved disse tap uten å tape mer. Hvor bitter kan man bli i ventingen på oppreisingen man håper på? Jeg holder fortsatt fast ved at en oppreising er på sin plass, men jeg forventer den ikke lenger av mennesker.

Et menneske var svært delaktig i mitt livs nedtur, men jeg klarer ikke å klandre. Det er godt mulig at min egen vei mot fortapelsen er brolagt med gode gjerninger - eller var det omvendt?

Anyway: 40 år, ugift, ukysset og uten formue. Bitter som faen. Sint på Gud. Sint på mennesker. Jeg ser vel realiteten: Det kommer ikke noe godt ut av det.

Jeg synes Tutu har et poeng. Han har vært i skuddlinjen selv. Jeg antar det er mange som vil stille seg bak et opprop om at livet er fucked up, men vi/jeg/man skal kanskje være forsiktig(e) med følge den tanken for langt. Hver dag har nok med sin egen plage. Kraft eller kreft?

Kommentar #14

Kjell Bjarne Sandvik

19 innlegg  667 kommentarer

Tilgivelse!

Publisert over 5 år siden

I utgansponktet er det Breivik gjorde helt uakseptagelt men ved å nekte å tilgi slipper en ikke legedom til så sårene kan beynne å gro. Sorgen begynner å tære både på kropp og sjel og til slutt makter ikke mange å fungere i arbeidslivet og dagen lengre. Av egen erfaring har jeg erfart at utilgivelse kan slår seg på kropp og sinn, først da jeg lærte hva tilgivelse betydde for mitt eget velvære bestemte jeg meg bare for å tilgi.

Å tilgi er ikke noe en føler for, det er bare en bestemmelse en må ta, en velger å tilgi helt uavhengig av en hva en føler eller mener er riktig. I mitt tilfelle hadde jeg Gud som min hjelpesmann og det resulterte i at de jeg måtte tilgi fungerer jeg

godt sammen nå. En annen ting som begynte å renne av meg var de piner og plager som hadde satt seg i kroppen pga min selvmedlidenhet, da jeg valgte å tilgi begynte  livet å smile til meg igjen. Gi sorgen til Jesus så hjelper han deg å tilgi så du kan begynne å leve igjen tross savnet.

Kommentar #15

Øyvind Norderval

14 innlegg  462 kommentarer

Tilgivelse

Publisert over 5 år siden

Takk til kollega Paul Leer-Salvesen for en nødvendig etisk opprydding!

Kommentar #16

Torill Born

296 innlegg  1335 kommentarer

Tenk da på Hutsiene og Tutsiene

Publisert over 5 år siden

Jeg glemmer ikke da jeg hørte et radio-program der en pastor-frue var blitt kuttet den ene armen av og skadet på flere områder på kroppen og dette var inne i en Kirke noen hadde flyktet inn i - og at hun tilga den personen som hadde gjort det. Mannen sin hadde hun sett blitt kuttet opp og drept rett ved siden av seg. Men tilgi greide hun altså.

Når folk i SLIKE ekstreme tilfeller kan tilgi gjerningsmannen, så bør det vel kunne gis tilgivelse for ABBreivik. NEIDA, jeg skal ikke sette meg til noen dommer i dette vanskelige temaet siden jeg ikke ble berørt av dramaet på Utøya, jeg hørte bare historien om hutsiene og tutsiene den gangen i Afrika og ble dypt berørt.

Bibelen og Jesus har iallefall ingen grenser for synder som kan tilgis. Det står jo at selv den sorteste synd skal bli hvit som sne. Men det står noe interessant i forbindelse med det å tilgi i tillegg. Det står at da samler man glødende kull på vedkommende synders hode (kanskje symbolsk metafor at ved å tilgi en dyp synd vil få gjerningsmannen til å kjenne sterkt på sin synd ja, som nesten uuholdelig). Ja, hva vet vi hva gjernings-personene føler..... ja, hva vet vi.....

 

Kommentar #17

Torill Born

296 innlegg  1335 kommentarer

Har iallefall noen kristne ideal-personer

Publisert over 5 år siden
Gunnar Lund. Gå til den siterte teksten.
Har aldri skjønt meg på mennesker som absolutt skal oppgradere og opphøye enkelte kristne.

blant annet Albert Schweitzer. Jeg synes det er godt å se opp til og være glad i mange av våre kristne helter og heltinner. Jeg gleder meg over dem, beundrer dem og takker Gud (Israels Gud) for disse herlige mennesker. Jeg er glad i disse både hellige og herlige mennesker. Takk for disse idealene fra en annen og vanlig ånds-kristen som føler seg lykkelig blant kristne kvinner og menn, eller søstre og brødre som det heter...

Kommentar #18

Robin Tande

24 innlegg  3738 kommentarer

Ansvarsproblemet

Publisert over 5 år siden
Per Søetorp. Gå til den siterte teksten.
Mener Tande utfra dette å si at individet derfor heller ikke kan stilles til ansvar for sine handlinger?

Jeg svarte kanskje ikke godt nok på dette. Jeg skrev:Når vi skal snakke fornuftig om fri vilje, må vi gjøre det fra to ståsted. Det ene er filosofisk som iakttaker. Og det andre er pragmatisk som deltaker.

Siden jeg har referert Johs. Andenæs før kopierer jeg her fra hans refleksjoner:

"Albert Einstein sa i sin berømte trosbekjennelse: «Jeg tror ikke på viljens frihet. Sehopenhauers ord: Mennesket kan vel gjøre hva det vil, men det kan ikke ville hva det vil, følger meg i alle livssituasjoner og forsoner meg med menneskenes handlinger, selv når de gjør meg vondt.' Slik kan en edel og reflektert personlighet tale for sin egen del. Samfunnet kan ikke vise en slik altforstående overbærenhet overfor lovovertrederen. Men i alle praktiske overlegninger om reaksjoner mot kriminalitet har jeg i bakhodet Einsteins ord som en advarsel mot å bruke mer straff enn strengt nødvendig.

I den nyeste stortingsmelding om bekjempelse av krimi­nalitet, som ble lagt frem av regjeringen (Justisdeparte­mentet) i 1991, er spørsmålet om frihet, ansvar og straff tatt opp mer prinsipielt og eksplisitt enn det er vanlig i politiske dokumenter. Der heter i meldingen: «Bruk av straff fra samfunnets side forutsetter at individet er fritt og ansvarlig og har evnen til å velge mellom det som er rett og der som er galt... Mye kriminell atferd kan forklares og forstås. Det betyr ikke at den dermed kan forsvares... Selv om barndom og bakgrunn er vanskelig, har alle et ansvar for sin tilværelse, sin tilstand og sin oppførsel. For sterk fokusering på holdninger der de enkelte kriminelle handlinger forklares ut fra forutbestemte årsakskjeder (determinisme), vil bidra til å unnskylde den straffbare atferd og svekke straffelovgivningens almenprevenrive virkning og troen på reaksjonssystemet.»

Stortingets justiskomite erklærte seg i sin innstilling om meldingen enig i at praktisk kriminalpolitikk, som all annen samfunnspolitikk, forutsetter at individet er fritt og ansvarlig, og har evne til å velge mellom det som er rett og galt. Den enkelte må derfor stå ansvarlig for sine gjernin­ger. Dette var det tverrpolitisk enighet om i komiteen. Men samtidig hadde ulike politiske fraksjoner særmerknader, som ga uttrykk for forskjell i vektlegging. Mens Høyres representanter understreket den enkeltes frie vilje og personlige ansvar enda sterkere enn det er gjort i fellesmerkna­dene, etterlyste representanten for Sosialistisk Venstreparti en analyse av sammenhenger mellom samfunnsutvikling og kriminalitet. Denne forskjellige vinkling er i tråd med tradisjonelle politiske holdninger. Det har vært vanlig på den politiske venstreside å være opptatt av samfunnsmes­sige årsaker til kriminalitet, særlig forhold som har med sosial og økonomisk ulikhet å gjøre. Dette var et fremtre­dende trekk ved den omstridte kriminalmelding fra 1978. Den politiske høyreside har gjerne stått for en sterkere understreking av den enkeltes personlige ansvar. At enhver er sin egen lykkes smed, er et gammelt konservativt slag­ord. Den konservative britiske statsminister John Major uttalte i et intervju i februar 7993 i forbindelse med en oppsiktsvekkende forbrytelse at han ønsket at almenhetens holdning endres fra tilgivelse for forbrytelse til medfølelse med offeret «Samfunnet trenger å dømme litt mer og forstå litt mindre,."

Kommentar #19

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Kjell Bjarne Sandvik. Gå til den siterte teksten.
I utgansponktet er det Breivik gjorde helt uakseptagelt men ved å nekte å tilgi slipper en ikke legedom til så sårene kan beynne å gro.

Det er ikke min erfaring. Det går fint å akseptere hvordan ting er uten at en må tilgi den som har gjort deg vondt. Jeg ser heller ikke at det skal gjøre mer godt å tilgi enn å ikke gjøre det, at det nødvendigvis skal være et bedre alternativ. Ja, dersom du merker at du bygger deg selv ned så må du gjøre noe med det, men dersom det ikke er et problem så ser jeg ikke at noen skal kunne fortelle deg at du burde tilgi. Jeg vet at for mange så er "for tidlig" tilgivelse ut av plikt eller press skadelig. Tenker det er viktig å stole på seg selv i slike spørsmål.

Kommentar #20

Kjell Bjarne Sandvik

19 innlegg  667 kommentarer

Hei Morten!

Publisert over 5 år siden

Skriver vel ikke noe verken mere om for eller imot men hva jeg selv har erfart og av den kjennsjerning at ut ifra et kristent ståsted kan og vil utilgivelse kunne tære på både kropp og sjel. Et sort hjerte uten noe medfølelse for noen kan vel glatt leve godt uten å tilgi forde han kan finne tilfredstillese igjenom sitt hat, de som ikke har den egenskapen men hvor sorgen/tapet stenger veien isteden for rent hat kan slike situasjoner slå seg på kroppen. Alt er mulig i denne verden det fordrer bare hvilket ståsted du kommer ifra.

Kommentar #21

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert over 5 år siden
Kjell Bjarne Sandvik. Gå til den siterte teksten.
Et sort hjerte uten noe medfølelse for noen kan vel glatt leve godt uten å tilgi forde han kan finne tilfredstillese igjenom sitt hat,

Skriver du at mennesker som lever godt uten å tilgi har et sort hjerte? At de finner tilfredstillelse ved å hate? Jeg ser jo at det står det, men har vansker med å tro at det er hva du mener.

Kommentar #22

Kjell Bjarne Sandvik

19 innlegg  667 kommentarer

Nei Morten!

Publisert over 5 år siden

Skriver du at mennesker som lever godt uten å tilgi har et sort hjerte? At de finner tilfredstillelse ved å hate? Jeg ser jo at det står det, men har vansker med å tro at det er hva du mener.

Mei Morten jeg skiller i mellom hat og et sorgfult hjerte der sorgen blokkerer og de som er drevet av Hat.

Kommentar #23

Anne-Helene Ose-Johansen

10 innlegg  70 kommentarer

Paul L-S

Publisert over 5 år siden

Jeg er glad du skrev dette innlegget P.Leer-Salvesen!

For meg er tilgivelse en personlig ting, som krever en prosess i forkant. Å tilgi er ikke en enkel ting man strør om seg med. Tilgivelse er også personlig på den måten at vi legger ulike ting i det.

Jeg likte godt det du skriver om tilgivelse i Voldens Ansikter; for noen trenger vreden, den skaper energi som trengs for å komme videre, om det så er i seg selv i sin egen prosess. Andre trenger å tilgi for å komme videre i sin prosess.

Vi må ikke pålegge folk følelser de ikke har eller forvente en spesiell måte å sørge på.

Vi kan snakke og skrive om tilgivelse, men ikke kreve eller forlange det. Slik jeg ser det, er det ikke mulig å tvinge noen til å be om tilgivelse, heller ikke å gi. For meg krever tilgivelse at den andre angrer, tar et oppgjør med seg selv og egne handlinger - ikke står for det og er stolt av det, som ABB er.

Jeg tror at det er viktig at vi lar de pårørende få sin prosess og at vi husker på at de er mange forskjellige mennesker, med ulike holdninger, livserfaringer og behov. Selv om de har noe grusomt til felles, betyr ikke det at de har like behov i ettertid - foruten å bli behandlet med respekt og verdighet.

Det viktigste, slik jeg ser det, er at mennesker som har vanskelige livserfaringer blir respektert for den prosessen de er inne i. Og at vi forstår, og tar innover oss, at mange måter kan være riktig måte.

Når det er sagt, så skal en lytte til tenkende mennesker med mye livserfaring og kompetanse, men likevel vite at den som eier sannheten om en selv, det er en selv.

(forøvrig anbefaler jeg gladelig boka Voldens Ansikter!)

Kommentar #24

Oddbjørn Johannessen

191 innlegg  13478 kommentarer

Nettopp

Publisert over 5 år siden
Paul Leer-Salvesen. Gå til den siterte teksten.
Ingen kan tilgi i offerets sted.

Takk for et ryddig og godt innlegg, Paul.

Kommentar #25

Paul Leer-Salvesen

13 innlegg  6 kommentarer

Takk!

Publisert over 5 år siden

Takk for mange tankevekkende kommentarer til mitt innlegg om tilgivelse! De styrker meg i troen på at det gamle språket om skyld og tilgivelse og forsoning stadig er bærekraftig, og at det har dype røtter i hverdagsspråket. Vi skal ikke slutte med å bruke disse ordene - dertil er de for viktige. Men vi skal fortsette å utforske hvordan vi kan omgås disse fenomenene uten å legge sten til byrden for ofrene, og uten å marginasiere gjerningspersonene ytterligere. Etter mitt syn er en av bærebjelkene i det kristne menneskesynet, med viktig arv fra jødedommen, at personen ikke kan identifiseres direkte med sine gjerninger eller med de handlinger en blir utsatt for. Det er håp for gjerningspersonen, fordi gjerningen ikke forteller alt. og det er håp for offeret, fordi det som rammet offeret heller ikke fortelller alt. Det er håp! Og i håpets teologi og etikk er det alltid muligheter for endring. Disse frigjørende delene av det kristne menneskesyn bør vi dele med våre omgivelser, med samfunnet forøvrig. Jeg har lært av Hannah Arendt og Martin Buber at i talen om skyld og tilgivelse, forvalter jødiske og kristne miljøer en arv som bør deles med det sekulære. Med andre ord: Religionen ut i det offentlige rom i dette området!

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
19 dager siden / 2061 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1761 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
17 dager siden / 1753 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
5 dager siden / 1160 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
10 dager siden / 1089 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
13 dager siden / 894 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
24 dager siden / 891 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere