Om å forkynne til omvendelse

Ordet ”omvendelse” har vi hørt så mange ganger at det er lett å glemme hva det betyr. Egentlig er det et veldig billedlig uttrykk. Å vende om er bokstavelig talt å snu seg rundt og begynne å gå i motsatt retning. Jesus sier at dersom noen vandrer på livets landevei med ryggen mot Gud, da må man gjøre nettopp dette - snu seg rundt og gå i motsatt retning. Man må omvende seg. Dette innebærer en sinnsforandring og en nyorientering som former hele livet. Det greske ordet som Det nye testamentet bruker om omvendelse, betyr nettopp dette – ”å forandre sinn”. Det handler ikke bare om tro, men om hele livet slik det leves i det daglige.

Jesus sier om seg selv at han er veien, sannheten og livet. ”Ingen kommer til Far uten ved meg.” Med dette forteller han oss at en kristen omvendelse innebærer å følge ham. Det samme skjønner vi av ordene fra Paulus og Silas til fangevokteren i Filippi: ”Tro på Herren Jesus, så skal du og dine bli frelst.”

En omvendelse skal prege livsførselen. Det er dette apostelen Paulus understreker når han sier: ”Jeg har forkynt … at de må … gjøre gjerninger som svarer til omvendelsen.”

Disse ordene om troen og omvendelsen er viktige for den kristne forkynnelsen. Både i salmeboken og liturgiene for Den norske kirke finner vi uttrykk for det samme.

Utallige prester over hele landet utfordrer sine tilhørere til å følge Jesus i tro og lydighet. Likevel kan mange av oss ha godt av en utfordring til å bli enda tydeligere. For min egen del arbeider jeg sakte og langsiktig med saken. Jeg er ikke så verst til å innby, men ikke like flink til å utfordre.

En del prester later til å ha en for svak betoning av omvendelsens nødvendighet. Noen sier endog at man uten videre har sin sak i orden bare man er døpt, men slik jeg oppfatter det og har sett det, er disse prestene i absolutt mindretall.

Når vi forkynner til omvendelse, så må vi gjøre det med kraft, kjærlighet og visdom. Har man bare kraften og ikke noe annet, kan man gjøre stor skade. Det er fort gjort å tråkke på mennesker med en svak tro. La oss huske Jesu ord om at han ikke vil slukke en rykende veke. Mange ganger skjedde det at en forkynner la utilbørlig press på mennesker som trengte tid til å komme over bekjennelsens terskel. Og verken prester eller andre predikanter er vaksinerte mot dømmesyke eller mot fristelsen til å sette seg på sine høye hester. Det er slikt som folk vil merke. Iveren etter å se resultater av forkynnelsen kan i det hele tatt føre helt galt av sted. Derfor kreves det både kjærlighet, innlevelse og klokskap når vi utfordrer folk til å følge Herren.

På den annen side kan vi fort bli for forsiktige også. Det er vel nettopp det som ofte har skjedd. Dette er en vanskelig balanse. ”La alt dere sier, være vennlig, og la det ha salt og kraft, så dere vet hvordan dere skal svare hver enkelt.” (Kol 4, 6)

Så vil jeg bare føye til en nødvendig påminnelse for oss som er forkynnere. Dere vil nok skjønne hva jeg mener med dette: Det er én ting som er viktigere enn å forkynne omvendelse til Kristus. Det er å forkynne Kristus til omvendelse.