Verdidebatt

Om å være "fargeblind"

Svenskenes forhold (eller ikke-forhold) til konsekvensene av innvandring blir debattert for tiden. Jeg har lenge brygget på et innspill basert på min erfaring som «Third Culture Kid».

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Da jeg var tretten år ble jeg motvillig rykket opp fra en trygg Bærumstilværelse til et liv som utlending i den Botswanske hovedstaden Gaborone. Min far var bistandsarbeider. I påvente av plass på ungdomsskolen fikk jeg hjemmeundervisning et halvt år. Så døde faren til en elev, de måtte flytte og jeg var den neste på ventelisten. Jeg begynte på Maru-a Pula Secondary school høsten 1979.

På denne tiden var det raseskillepolitikk i alle Botswanas naboland; apartheid i Sør-Afrika i sør (vi bodde to mil fra grensen) det var apartheid i Sørvest-Afrika/Namibia i vest og nord og rasekillepolitikk og borgerkrig i Rhodesia i øst. Midt i dette politiske landskapet lå det relativt nye demokratiet Botswana, der den første presidenten Sir Seretse Khama til overmål hadde giftet seg med en hvit engelsk pike han traff under studier i Oxford.

Khama ønsket politisk stabilitet og visste at skulle det kunne skje, måtte de ulike folkegruppene leve i fred med hverandre. Han ba Deane Yates, den daværende rektoren på den prestisjefulle hvite gutte-skolen i Johannesburg, St John’s, om å etablere en skole i Gaborone. Hensikten med skolen var, i tillegg til å fremme kunnskap og utdanne ledere, å vise at barn av ulike etniske opprinnelser kunne gå på skole sammen og eksellere. Den rådende ideologien i alle nabolandene hevdet det motsatte.

Deane Yates, og hans kone Dorothy, tok utfordringen. De fikk med seg ett annet par, ble tildelt et landområde litt utenfor hovedstaden, og startet i 1972 med to telt og 14 elever. Etter hvert vokste skolen og da jeg begynte 1979, var vi 260 elever, fordelt på dagelever og internatelever. For å sikre seg mot at skolen skulle bli dominert av barn av utlendinger fantes det tre ulike ventelister: en for lokale Botswanere, en for indere/hvite og en for fargede. Og elevfordelingen var henholdsvis 60:20:20 på de ulike gruppene. Vi var to hvite jenter i klassen.

Skolen hadde høye akademiske ambisjoner, men var også opptatt av at barna ikke skulle bli redd for å bli skitten under neglene. Hvert semester måtte vi gjøre 10 timer praktisk arbeid, som f.eks luking, i tillegg til at vi vasket hele skolen hver fredag. Skolens elever hadde også obligatorisk samfunnstjeneste i form av undervisning på en landsbyskole en dag i uken.

Vi som gikk der på sytti- og åttitallet var med på et gedigent eksperiment uten å være klar over det. Ved skolens 40-års jubileum i 2012 var det tid for tilbakeblikk og evaluering. Hadde skolen lykkes?

Skolen har i dag over 600 elever. Elever fra Maru-a Pula studerer ved noen av verdens mest prestisjefylte universiteter. Kunst og kultur spiller en viktig rolle. Skolens aula brukes av byen til konserter og teateroppsetninger. HIV/AIDS epidemien har rammet Botswana hardt. Skolen har et stipendprogram for foreldreløse barn.

Men viktigst av alt er at skolens elever har fått og får stadig med seg en grunnleggende erfaring av at hudfarge egentlig ikke betyr noen ting. Vi fikk venner med forskjellig farge, religion og sosioøkonomisk bakgrunn. Mange av oss holder kontakt med venner verden over. Og det er fantastisk å oppleve at også neste generasjon knytter vennskap på tvers av farge og kontinenter, takket være noen visjonære personer for mange tiår siden.

Vi trenger noen slike visjonære personer i dag og. Personer som har ideer og makter å gjøre kontakten mellom ulike etniske grupper til noe som oppleves positivt og ikke noe som bare pålegges som en plikt. Vi trenger kunnskap og kjennskap. Da vil flere få oppleve hvor fint det er å være «fargeblind».

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt