Verdidebatt

DANSEN RUNDT GULLKALVEN

Jonas Gar Støre har i løpet av et par måneders tid skiftet fra et relativt radikalt syn på norsk oljepolitikk med fokus på en ny klima- og miljøpolitikk, til å danse smilende rundt gullkalven sammen med LO leder Gerd Kritiansen.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

DANSEN RUNDT GULLKALVEN Som en stor del av Norges befolkningen, har jeg stor sans for Jonas Gar Støre. Han er blant de relativt få politikere som gang på gang har vist sin evne til å gi relativt nyanserte svar på kritiske spørsmål i ulike media. Etter at det i sommer ble klart at Støre skulle overta som partileder i AP, holdt han en svært lovende og viktig tale til ungdommen i AUF på Utøya. Talen dreide seg stort sett om alvoret i verdens klimasituasjon, og Støre tenkte høyt og godt om Norges muligheter til å komme med konstruktive bidrag til bekjempelse av de urovekkende klimatendensene, - tendenser som tyder på at vi allerede er i ferd med å overskride verdens målsettinge om å holde temperaturøkningen innenfor 2 grader. I sin visjonære tale til ungdommen berørte Jonas Gar Støre en rekke tabubelagte områder innen den norsk oljepolitikken: Vi trenger ikke nødvendigvis i fremtiden å utvinne alle våre oljeressurser, men kan la en god del bli ligge igjen ubrukt på havbunnen. Norge burde tenke kreativt innen fornybare energikilder og dempe noe av våre investeringer innen oljeindustrien til fordel for oppbyggingen av alternative energiformer. Ungdommene på Utøya var tydeligvis begeistret for Støres visjoner, og et par aktive AUF'ere skrev i etterkant av talen en glimrende, kritisk kronikk i Klassekampen om hva Støres uttalelser om norsk oljepolitikk faktisk kunne innebære. Å pirke borti tabuer, er ingen spøk, selv ikke for Jonas Gar Støre. Hva mente han egentlig? Ville AP med Støre ved roret radikalt legge om vår energipolitikk, trappe ned søket etter nye oljefelter og samtidig radikalt redusere utvinningstempoet av olje og gass? Uroen bredte seg raskt langt inn i LO-kretsene og ut til hele oljebransjen. Røster innen media krevde at Jonas Gar Støre skulle komme på banen og klart og tydelig dementere det han hadde tenkt høyt om på Utøya. Resultatet lot ikke vente på seg. Den tidligere så reflekterte og argumenterende Jonas Gar Støre ble plutselig over natten rene 'tungetaleren' som benektet hva han frimodig hadde sagt til AUF forsamlingen på Utøya tidligere i sommer. Han hadde ’selvfølgelig’ blitt feilsitert og sterkt misforstått i aviser og andre media, hevdet han. Støre måtte deretter sluke den ene kamelen etter den andre og ble ganske tungpustet etterhvert. Nei, norsk oljepolitikk skal fortsette fullstendig som før, våre ressurser på havbunnen tas opp og nye felt åpnes etterhvert. Med andre ord:'Business as usual'. I lørdagens(20.09) Klassekampen vises et stort fotografi av LO-lederen Gerd Kristiansen og Jonas Gar Støre på forsiden der de smilende omfavner et stort oljeboringsrør på en av Statoilplattformene i Nordsjøen. For å gjøre budskapet klinkende klart har de to lederne hendene flettet i hverandre: Freden og roen skal atter senket seg over landet: Kapitalen, oljeindustrien, Ap og LO i demonstrativ dans rundt gullkalven. Og taperne i denne omfavnelsen er som alltid verdens fattigste land, miljø, klima og fremtidens generasjoner. Det er trist så tydelig å være vitne til hvordan selv de visjonære, verdibaserte og ærlige politikerne i Norge (som i verden forøvrig), må gi opp for jordens tyngdekrefter. Den globale kapitalismen fungerer som et 'svart hull' der alt som kommer i dens nærhet, kontinuerlig blir oppslukt og fortært: Det gjelder 'kreti og pleti' jordens begrensede ressurser, miljø og klima, mangfold av dyrearter , kulturer og mennesket selv. 'Carpe diem' ser ut til å råde grunnen alene. Mottoet for dagens politikere er fortsatt å 'gripe sjansen mens den er der, i morgen kan det være for sent'! Samtidig som vi opplever Jonas Gar Støres knefall for gullkalven, trer Jens Stoltenberg ut på scenen, denne gangen som FN-ambassadør for klima og miljø. Det han før ikke kunne si tydelig hverken som statsminister eller AP leder, tør han nå å uttale i sin FN-rolle: 'Vi har kun 15 år på oss til å redde miljøet og klimaet på jorda'. Stoltenbergs uttalelse synes jeg er spesielt interessant fordi han samtidig fortsetter den utbredte tankegangen om at vi må ha økonomisk vekst hvis vi skal kunne løse de enorme miljø- og klimaproblemene vi står overfor. Mantraet fra Gro Harlem Brundtland Rapporten, 'bærekraftig utvikling', fortsetter å lyde ut i eteren, til tross for at de aller fleste allerede vet at kapitalistisk økonomisk vekst ikke lar seg forene med en bærekraftig natur og et levedyktig miljø. Jens Stoltenberg sier at han dessuten er optimistisk med tanken på at muligheten av å nå våre mål innen 15 år. Stadig økte CO2 avgifter, gjenvinning av CO2, høyere klimakvoter og forskning på alternative energikilder vil etterhvert gjøre kull og oljeindustrien mindre lønnsom og tvinge verdens energiproduksjon i mer miljøvennlig retning: Mindre kull og olje, og mer gass. Det Stoltenberg her sier, er selvfølgelig viktige tiltak i miljøvennlig retning. Likevel nevner Stoltenberg med entusiasme hvordan USA på kort tid har blitt mer eller mindre selvforsynt på energi på grunn av deres omlegging til utvinning av landets skiferolje og skifergass! Jens Stoltenberg nevner i denne konteksten intet ord om hvilke enorme problemer denne nye formen for energiutvinning i USA og andre deler av verden har for grunnvannet, for vannressursene og forgiftning av vann, miljø og menneskene som bor i utvinningsområdene! Store mengder kjemikalier og et enormt vannforbruk, samt store landarialer må til for å tvinge frem olje og gass-ressursene og få dem opp til overflaten. Det som virkelig uroer meg, er at Stoltenberg høyst sannsynlig vet hvilke enorme problemer denne skiferproduksjonen allerede har utløst og som i økende grad vil påføre mennesker, vann og miljø uopprettelig skade rundt omkring i verden der slik produksjon igangsettes. Hvorfor nevnes kun den éne siden av argumentet om skifergass og oljeproduksjonen uten at den andre siden av saksforholdet berøres med et eneste ord? Jeg har fremdeles et lite håp om at Jonas Gar Støre, som AP's nye leder, vil velge fortsatt å stå fast og trygt på sitt egentlige, grunnleggende verdisyn, og at han i nær fremtid vil kjempe for miljøet sammen med hele venstresiden i norsk politikk. Mitt håp er at en stor venstre-koalisjon med SV, Rødt,Grønt og Ap samlet kan være med på å endre kurs og forme fremtidens miljø- og klimpolitikk på en radikalt ny måte som kommer oss alle til del. Carl Christian Glosemeyer Andersen Mag.Art. Pensjonert lektor i filosofi og idéhistorie på Nansenskolen - Norsk Humanistisk Akademi-

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt