Jostein H. Sandsmark

4

Finn et annet eksempel enn meg, Simonnes

Beklager, Helge Simonnes, jeg og mine anfektelser passer ikke inn i din formel. Derfor oppleves din sterkt forenklede «løsning» rett og slett som et bomskudd.

Publisert: 18. sep 2014

Det er ikke alle forunt å få sin troskrise kommentert offentlig av Vårt Lands sjefredaktør Helge Simonnes. Det fikk imidlertid jeg i Vårt Land 13. september, under tittelen «Tilslørende bønner til allmaktens Gud».

Simonnes’ utgangspunkt er intervjuer jeg har gitt i forbindelse med min nye bok Pass på liten og på stor, der jeg forteller om mørke og lys, tårer og smil etter at vi mistet vår Sara (13) i januar i år. Boken er først og fremst en oppfordring til å elske sine nærmeste, og vise dem det tydelig. Simonnes, åpenbart uten å ha lest boken, konsentrerer seg om min gudskamp, og bruker denne som springbrett for en analyse av bønnens mål og innhold.

Jeg ser jo at kommentaren er skrevet i den aller beste mening. Men spesielt kristne bør, når det tas utgangspunkt i en helt bestemt situasjon, betenke følgene av det de ytrer. Det som sies og skrives inn i en gitt sammenheng, blir også lest og oppfattet i den sammenhengen. Nedenfor siterer jeg derfor fra Simonnes’ kommentar og forteller etterpå hvordan jeg leser dette.

Slik leser jeg. • «Tilslørende bønner til allmaktens Gud.» Jeg leser dette slik: «Når Jostein har bedt ‘Kjære Gud, jeg har det godt – pass på liten og på stor’ med sin Sara, har det vært en tilslørende bønn.»

• «I stedet for å kritisere en mann i dyp sorg må vi stille spørsmål om hva vi har bygget opp av urealistiske forventninger til Vårherre.»  Jeg leser dette slik: «Jostein har (om enn uforskyldt?) hatt urealistiske forventninger til Vår Herre.»

• «At Gud skal verne meg mot sykdom, ulykker eller brå død, er ikke en kristendom jeg ønsker å bli assosiert med.» Jeg leser dette slik: «Josteins tro har vært at Gud skal verne ham og hans mot ulykker og brå død, men Simonnes vet bedre enn det.»

• «Gud som min personlige assistent og hjelper er ikke et gudsbilde jeg ønsker å bygge opp om, fordi jeg opplever at det ikke er sant.»  Jeg leser dette slik: «Jostein har hatt et usant bilde av Gud som hans personlige assistent og hjelper.»

• «Og det skaper en så enorm fallhøyde. Før eller siden vil det rakne.»  Jeg leser dette slik: «Jostein hadde et gudsbilde som skapte en enorm fallhøyde, og se, nå har det raknet.»

Overtolker. Jo da, nå overtolker jeg Simonnes, klart jeg gjør det – han mener jo å komme med en mer allmenn analyse. Men det er slik jeg leser kommentarartikkelen når den knyttes så tydelig opp til min situasjon. Likevel, jeg har overhodet ikke grått eller hisset meg opp over artikkelen; det er ikke på dét planet min reaksjon ligger. Dette er bare ment som en vennlig påminnelse:

Kjære kristenredaktører og andre skribenter, vær klar over hvilken effekt deres ord kan ha. At Simonnes’ skriverier også oppleves en smule paternalistisk – han har liksom skjønt noe som jeg visstnok ikke har forstått – får det til å skurre enda mer i mine ører.

Bommer. Et større problem er imidlertid at Simonnes bommer på beskrivelsen av min troskrise. Den handler slett ikke om en naiv tro på «Gud som min personlige assistent» eller en fiks idé om at troende skulle være beskyttet mot verdens elendighet.

Som journalist har jeg sett nok av både krig og sult i land som Somalia, Sør-Sudan og Etiopia til å kunne innbille meg noe sånt, så her tenker vi nok ikke så ulikt, Simonnes og jeg – når han i kommentaren også skriver om bønn og Guds rolle i krigene i Syria og Irak.

Nei, som både ung og voksen har jeg tvert imot alltid villet være en «realistisk troende», uten å tenke at bønn kan være magisk. Opp gjennom årene har jeg også sikret meg temmelig mye bibel- og teologikunnskap, og den troslæren jeg i alle år har holdt som sann og rett, har etter mitt skjønn vært av det sunne slaget, med nærkontakt til virkelighet og smerte – dette i motsetning til for eksempel herlighetsteologi, som er en lykketenkning jeg aldri har kunnet utstå (se hva jeg skriver om dette i Pass på liten og på stor).

I tillegg har jeg lest, og forstått, utallige bøker om det ondes problem sett i et kristent lys. Det er heller ikke sånn at jeg nå har mistet evighetsperspektivet.

Sjelesorgen. Så når Simonnes og andre prøver å forklare meg hvordan disse tingene egentlig henger sammen, kan jeg bare si: Beklager, det er ikke på den banen kampen pågår. Å få listet opp argumenter lindrer ikke smerten i mitt hjerte. Les heller Pass på liten og på stor, så kan kanskje også kristne skribenter begynne å ane hvor sjelesorgen må begynne.

Utfordringen min har i alle år faktisk vært det motsatte av en tro på at «Gud skal verne meg mot brå død». Når jeg i år etter år satt på Saras sengekant og sang «Kjære Gud, jeg har det godt – pass på liten og på stor», kjempet jeg ikke med overdrevne forventninger til bønnen, men heller med min tvil på den – paret med et inderlig ønske om likevel å få hvile i en barnlig forvissning om at ordene faktisk betydde det de sa.

Jeg ville så gjerne at Sara skulle kjenne seg trygg i at Gud «passer på liten og på stor»! Jeg ønsket så sterkt at dette ikke bare skulle være et pedagogisk-psykologisk virkemiddel for å få henne til å tro på tryggheten, men at ordene også skulle være sanne! For vi vil vel ikke lyve for barna våre? Vi ønsker vel ikke bare å innbille dem ting som ikke bunner i realiteter?

Passer ikke. Ved lesningen av Simonnes’ videre analyse er det tre ting som slår meg:

• Mitt utgangspunkt var mer likt hans konklusjon enn det han synes å tro; derfor kjennes det pussig å bli brukt som et eksempel på noe han er uenig i.

• Dermed er det ikke mitt mørke han kikker ned i.

• Av den grunn holder hans forslag heller ikke i møte med den slags kamp jeg står i.
Så, beklager, Simonnes, mine anfektelser passer ikke inn i din formel. Derfor oppleves ditt løsningsforslag å ha feil adresse. Selv strever jeg mer med å ta innover meg paradoksene ved bønnen og i troen på Den Allmektige/Avmektige.

Derfor ber jeg Simonnes prøve igjen, da med et annet eksempel enn meg. Eller han kan forsøke seg på en ny analyse. Forhåpentligvis etter at han har lest Pass på liten og på stor.

------------------

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 18. SEPTEMBER 2014

Ble der publisert med følgende tillegg signert Vårt Lands sjefredaktør Helge Simonnes

«Jostein H. Sandsmark og jeg har møtt hverandre til en god samtale etter at han sendte ovenstående innlegg til Vårt Land. Jeg erkjenner at jeg ved å bruke ham som eksempel i kommentaren min «Tilslørende bønn til allmaktens Gud» sist lørdag, kom i skade for å tillegge ham et annet gudsbilde enn han har. Som jeg skrev i kommentaren var ikke hensikten min å angripe ham. Sandsmark og undertegnede er enige om at denne tillleggsopplysningen skal publiseres i tilknytning til hans innlegg.»

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Torill Born

296 innlegg  1335 kommentarer

Både dypt kristne og ikke-kristne må lide

Publisert rundt 5 år siden

Det står noe i Bibelen om at solen faller både på de rettferdige og de urettferdige og at regnet faller på de rettferdige likesom de urettferdige. Her er ordet rettferdige og urettferdige brukt. Jeg antar det menes at de rettferdige er de som har tattt imot Jesus i sine hjerter og gitt sine liv til Ham.

Jeg selv kjenner mange dypt kristne som har ofret seg både for familie og andre hele livet og som har sittet lammet av sykdom og lidelse noen år etterpå. Det er masse eksempler. Børre Knudsen led også forferdelig, men han var tro mot sitt kall. Kristne rundt om i verden lider også det som kalles martyr-døden. De gir sine liv for Jesus Kristus.

Jeg skjønner at det er det verste som kan ramme mennesker å miste et barn. Kun de som opplever dette vet hvordan smertene og sorgen river. Som medmenneske kan jeg bare ønske alt godt og at tiden kan mildne sorgen. Det står jo i Bibelen at det er tid for alt, tid for sorg og tid for glede. Så det skal ikke dveles ved sorgen, selvom noen aldri greier å slippe den. Jeg ønsker deg hr Sandsmark og din familie alt godt i tiden fremover. Må du velsignes med ro og finne igjen gleden i livet etter dette sjokket. Noen verselinjer tenker jeg på fra en salme: "alle har sitt, stort eller litt, ingen i verden for sorgen er kvitt". Så sant så sant. Men alt godt fremover.

Kommentar #2

Arne Danielsen

327 innlegg  5691 kommentarer

Fra sidelinjen

Publisert rundt 5 år siden

Kjære Jostein Sandsmark,

Vi her i heimen føler med deg og din familie i det som skjedde – sterkt og inderlig. Ulykken gjorde et dypt inntrykk på alle i Norge som fulgte det som skjedde.

For mange av oss fremkaller det som skjedde, og de lidelser dere er utsatt for, gjenkjennelighet. Lidelsen og uretteferdigheten rammer åpenbart vilkårlig. Hvor er du Gud oppe i alt dette? Finnes Du!? Den sterke opplevelsen av uforståelig urettferdighet gir avmakt – også i forhold til troen.

Men så er det slik at alt slitet og strevet lutrer. Historien er full av vettuge, oppgående og rasjonelt tenkende mennesker som til tross for motgangen, eller på grunn av den kommer styrket ut av elendighet – også trosmessig. Men alt dette vet du. Dette er naturligvis ikke noe forsøk på eller ønske om å gå inn i ditt sjelsliv, men tas med som et bakteppe for det jeg egentlig ønsker å formidle.

Jeg og mange andre er takknemlige for at du har valgt å dele dine erfaringer med oss andre. Forstår at det også dreier seg om tanker om tro og tvil. Har ikke lest boken, men det skal jeg gjøre. Det ser jeg fram til. 

Når dette er sagt, mener jeg at det kan være grunn til å vurdere hva Simonnes har skrevet og hvordan dette oppfattes av tredjeperson – av oss her ute på sidelinjen. Når alt kommer til alt, er det jo egentlig oss andre som kan bedømme hvordan en tekst oppfattes, vi som ikke er direkte berørt.

Jeg kan forstå at når Simonnes refererer til deg, så leser du det i din egen kontekst. Du kjenner deg ikke igjen, og du har naturligvis behov for å korrigere. For oss andre tror jeg imidlertid dette arter seg veldig annerledes. Simonnes skriver et lengre innlegg der han i ett avsnitt viser til de opplevelser du har tilkjennegitt. Det er trolig dette som har inspirert ham til å skrive dette innlegget. Det er bra. Foruten de to korte henvisningene til deg, og det du har stått frem med, er innlegget preget av, slik jeg opplever det, Simonnes sine egne tanker om et av de mest grunnleggende og tidløse trosspørsmålene som vi alle baler med.

Som presse- og forlagsmann vet du naturligvis at det du publiserer kan skape engasjement. Ja, det er vel ofte slik at dersom det som publiseres ikke skaper engasjement og gjerne også debatt, så kan det oppleves som en skuffelse. Dersom det er slik, må det være godt å vite at du har lykkes.

Mange, som enda ikke har rukket å lese boken, har opplevd at presentasjonen av den og dine egne uttalelser om dine erfaringer berører oss. Det har skapt grunnlag for nye refleksjoner om det tidløse og grunnleggende spørsmålet om hvor nær Gud er eller hvor nær vi kan forvente at Han skal være. I ytterst konsekvens om Guds eksistens.

Dette er sunt og det er berikende for veldig mange av oss – vil jeg tro. Det er dette Simonnes drøfter i sitt innlegg her på VD, og som vi her ute på sidelinjen oppfatter som gode og betimelige refleksjoner.

Avslutningsvis må jeg få understreke at dette ikke er et ”forsvarsskrift” for Simonnes. Det greier han best selv. Jeg føler jo definitivt at jeg blander meg inn i en debatt mellom to dyktige meningsbærere. Tenkte likevel at det kan være godt å vite noe om hvordan teksten kan oppfattes av oss andre – i den grad jeg kan gjøre meg til talsperson for andre enn meg selv.

Kommentar #3

Eirik Flikke

70 innlegg  377 kommentarer

Brutal livsmaterie/plundre med paradoksene

Publisert rundt 5 år siden

(At kloke Kristiansen har blitt moderert bort for avsporing i #3 gjør meg litt betenkt med tanke på eget bidrag, men det får stå sin prøve..)

Takk til Danielsen for #2 og jeg er også av den oppfatning at innlegget til Simonnes - "Tilslørende bønner til allmaktens Gud" - har gode og betimelige refleksjoner, slik Danielsen formulerer det. Men fra omkring midten av redaktør Simonnes tekst opplever likevel jeg at teksten vipper mer over i andaktssjangeren - som etter min mening er et uheldig og litt uklokt valg - med tanke på at Sandsmark tydelig har "flagget" at han for tiden ikke er på talefot med Gud. (Blant annet i A-magasinet, 5.september 2014.)

Annen analyse. Sandsmark avslutter sitt innlegg med å invitere Simonnes til å skrive en ny analyse: "Derfor ber jeg Simonnes prøve igjen, da med et annet eksempel enn meg".

Og en slik analyse har forsåvidt Simonnes allerede skrevet da han i januar 2006 publiserte kommentaren på s.2 i Vårt Land under overskriften; "Guds mirakel som ble beksvart sorg". Dengang  tok Simonnes utgangspunkt i en gruveulykke i West Virginia der mirakelstemningen sto i kirketaket i en lokal baptistkirke i Tallmannsville fordi 12 av de 13 gruvearbeiderne visstnok hadde overlevd, noe som senere skulle vise seg å være uriktig. Den brutale sannheten var det motsatte - 13 omkom og kun ett menneske overlevde.

Likhetstrekkene og ikke minst tematikken mellom de to lederkommentarene er lett gjenkjennelige, bortsett fra at den første (fra januar 2006) etter min oppfatning beholder Uroen, skriket, ubehaget og fortvilelsen som det mest toneangivende, uten at kompassnåla nødvendigvis må dreies i favør av en Vår Herres; "got the whole world in his hand" - variant. Simonnes avslutter f.eks innlegget fra 2006 med disse ordene:

Men uansett er jeg skeptisk til å blande Gud for sterkt inn som den styrende hånd. Den dramatiske historien fra Tallmannsville viser at det ikke har vært så galt å tenke litt "uåndelig" om disse store tingene.

En slik innfallsvinkel styrker etter min mening innlegget fra 2006 - der andaktssjangeren skaper mindre plass og albuerom for det eksistensielle skriket og en slags mer eller mindre sammenhengende pipekonsert mot Gud og alt hans vesen - i den andre lederkommentaren. (Vel, det var noen refleksjoner fra min sidelinje.)

@Sandsmark! Stor takk til deg for at du har rullet i gang en folkeaksjon på facebook gjennom kronikken i VG, 17.september: "Skynd deg å elske - vis kjærlighet og omsorg før det er for seint". Eg e me;) selv uten facebook-konto! (Og en litt mer utfyllende beskrivelse på hva dette innebærer for min del; havner i PM-hylla (personlig melding) og videresendes til trådstarter Sandsmark.)

GOD HELG!

Kommentar #4

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden

Takk, men jeg tok feil på hva slags debatt redaksjonen ønsket seg her slik at mitt innlegg ikke passet, hvilket jeg støtter når jeg kjenner begrunnelsen. 

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
16 dager siden / 1382 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
18 dager siden / 1339 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
rundt 1 måned siden / 842 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
18 dager siden / 832 visninger
Disco, kirken og kreativiteten
av
Henrik Peder Govertsen
24 dager siden / 697 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere