Reservasjonslegene stikker hodet i sanden

Reservasjonslegene stikker hodet i sanden. Reservasjonslegene i Norges Kristelige legeforening (NKLF) er ikke fornøyde. Etter at Høies nye forslag ble lagt frem i juni, har de nå skjønt at den nye løsningen innebærer noe som ligner på dagens ordning.

[ LES OGSÅ MIN HØRINGSUTTALELSE TIL HØIES FORSLAG ]

Det NKLF reagerer på, er at fastlegene må sende inn et brev med medisinske opplysninger om den abortsøkende til sykehuset. Medisinsk sett er ikke dette nye en henvisning, der legen finner en medisinsk indikasjon (altså god nok grunn) til et inngrep, og dermed er enig med pasienten om intensjonen.

Jeg er altså ikke enig med NKLF i at dette er en henvisning, men jeg er enig i at det er lite vesentlig som blir endret fra dagens ordning. Men hvordan skulle helseministeren ellers løse dette - uten det gamle forslaget med reservasjons- muligheten? Helseministeren har flere ganger lovet at et «nytt forslag» skal ivareta fastlegers samvittighet, men ikke sette kvinnens rettigheter i fare.

Motstanden mot reservasjons-adgangen viste at kvinners omveier om fastlegekontoret ikke var forenlig med dette; Kvinner har jo også rett til en helhetlig fastlege-tjeneste og en fortrolig samtalepartner når de havner i en livskrise. Så hvordan skulle en løse dette, i praksis? Det er legene som må undersøke og informere pasientene. Det er jo tross alt det leger gjør.

Så er det legene som må tolke funnene, og nedtegne disse i kvinnens journal. Det er det leger er utdannet til. Sykepleiere og helsesekretærer kan ikke overta arbeidet. Godt utdannet og dedikerte som de nok er, har de ikke samme utdanning som legene.

Jeg kan ikke skjønne hvorfor legene med samvittighetskvaler synes det er greit å gjøre alle disse lege-oppgavene i forkant av en abortprosess; hvorfor de synes det er greit å undersøke, informere, tolke funnene, nedtegne disse i journalen, printe ut skrivet – men ikke å postlegge brevet. Et sted mellom utprintingen av de medisinske opplysningene på legens kontor, og legesenterets ekspedisjon (der helsesekretærene postlegger brevet), slår altså reservasjonslegenes kvaler inn.

En kan nok synes at reservasjonslegenes kvaler er parodiske, på samme måte som min fremstilling kan virke latterlig forenklet. Jeg forstår det, og jeg respekterer reservasjonslegenes kvaler, selv om jeg personlig ikke skjønner dem. NKLF er bekymret på reservasjonslegenes vegne, fordi ingenting vesentlig er endret; de må fortsatt henvise. Jeg er også bekymret fordi ingenting er endret, men for pasientene sin del. Utspillet fra NKLF om at kvinnen skal postlegge brevet med henvisningen, sier alt. Holdningene abortsøkende møter i helsevesenet, forblir også de samme.

Dessverre er ikke dette så morsomt for kvinnene det gjelder. For hvordan blir det for abortsøkende nå? Hvordan må det være å være abortsøkende i møte med en lege som nærmest ikke vil ta i en med ildtang? Abortsøkende blir vår tids HIV-smittede; pasienter som pga sin seksualitet blir stigmatiserte for sin tilstand, og påført enda mer skam. Jeg lurer på hva som blir godt nok for reservasjonslegene.

Kanskje blir det ikke bra nok før de får fjernet seg tilstrekkelig bort til at de kan late som problemet abort ikke finnes? Det triste er at disse legene egentlig hadde hatt de beste forutsetningene for å fronte og jobbe med abortforebyggende tiltak. De er kristne, engasjerte, velutdannede og vet hvilke tiltak som er effektive for å få ned aborttallene. Istedet bruker de all energi på å fjerne seg fra problemstillingen og knipe øynene hardt igjen. Det hjelper ingen; verken legene, den abortsøkende, eller fosteret.

ET NÆR IDENTISK INNLEGG FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 16. SEPTEMBER 2014