Verdidebatt

Jeg tror ikke

Hvor fantastisk ville det ikke være om det virkelig finnes en kjærlig Gud? Ikke en som vil at vi skal bli selvmordsbombere, men som sier "jeg tar straffen for alt du noensinne har gjort galt".

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Mannen som stod foran meg responderte med et litt småsint "jeg tror ikke" da jeg en gang gikk ned Karl Johans gate i Oslo med en sandwich-plakat. På den ene siden stod det «En vei til frelse». På den andre «Jesus Kristus».

Der og da, på en kald og vindfull vinterdag hvor jeg nærmest vasset rundt i sørpe, var jeg nok mest opptatt av å komme meg fort hjem.

Jeg smilte derfor til denne lett provoserte mannen, ønsket ham en riktig god dag og gikk videre.

Hadde jeg fått spole livet tilbake ville jeg ha stoppet opp og sagt til han jeg møtte: «Jo, du tror». «Du tror på mye».

Den høsten hadde det feid en fornyelse over bibelskolen jeg gikk på, noe som hadde resultert i at vi begynte å «gå ut på gater og streder» slik Det Nye Testamente oppfordrer til. Vi lot skriften opplyse seg selv og tok Jesus på ordet. Det resulterte i at vi etterhvert hadde folk ute på gatene i Oslo seks dager i uken.

Jeg ble brennmerket for livet. Av denne merkelige mannen fra Nasaret. Jesus. Også kalt Kristus eller Messias - den salvede. Reisen med ham har slik jeg opplever det foldet ut mer og mer av det faktum at Jesus faktisk lever, at han er nærværende, at han elsker meg, at han har tilgitt meg og at han er verdens frelser.

Så tilbake til mannen jeg møtte. Hvorfor ville jeg sagt: «Jo, du tror»? Jo, fordi vi alle selvfølgelig har svært mye vi tror på.

Vi har normer og verdier med oss som vi tror på. Noe vi synes er mer rett og mer galt. Noe som er viktig for oss. Vi har en tro som vi kaller vårt livssyn. Et verdensbilde. Et menneskesyn. Vi kaller oss ateister, humanister, agnostikere og mye mer. Noen tror på det de ser i «Åndenes hus». Andre tror på alternativ medisin. Noen tror alt kan veies, måles og forstås. Andre tror virkeligheten er det vi kan se og ta på. Vi tror på mange ting samtidig. Og noe sier vi at vi ikke tror på. Svært mye handler altså om hva vi tror og ikke tror på. For alt koker til syvende og sist ned til tro. Tenk litt på det.

Hvor kommer det fra alt sammen? Jo, fra familie, fra skole, fra venner, fra filosofi, fra vitenskap, fra media og fra en hel haug med andre kilder. Vi mennesker er som elektroner eller nøytroner i et større atom. Vi svever kanskje rundt for å være litt billedlig, men i en nøye relasjon med omgivelsene rundt oss. Vi er under konstant påvirkning. Vi blir formet og preget. Vi preger også selv andre. Ofte uten at vi er helt bevisst hva som egentlig skjer. Vi tror. Og vi tror ikke. For hva vet vi egentlig?

En førsteamanuensis jeg møtte sa dette om en filosofibok som hadde preget livet hans kraftig: «Jeg blir litt skremt. Denne boken har nesten blitt som en Bibel for meg».

Når du sier du ikke tror på Jesus, så er det ganske enkelt fordi du har valgt å tro på noe annet. Men du tror på noe. Så absolutt.

En fantastisk ting med livet er at vi alle er i stadig bevegelse. Vi er dynamiske, ikke statiske. Derfor har vi også rom for både utvikling og nye retninger i våre liv. Filosofen Heraklit er berømt for sitt utsagn om at «alt flyter». Han sammenliknet livet med en elv som er i stadig bevegelse. Derfor er det aldri samme elv vi ser eller går ned i. Livet består slik han så det i evig skiftning. De aller fleste høgskoler og universitet bruker fremdeles Heraklit som utgangspunkt for å diskutere om det overhode finnes noe som kan kalles sant.

Jeg har en liten utfordring til deg i dag: Når du som likevel tror på mye og mangt sier at du ikke kan tro på Gud og Jesus, hvorfor er det egentlig slik? Kan ikke troen på en Gud utenfor oss selv være like gyldig som alt annet vi tror på? For eksempel at vi tror at et helt univers med solsystemer, stjerner og planeter bare svever rundt i uendeligheten basert på noen krefter som påvirker det. Det kan jo være noe bortenfor dette universet, noe som gjør at alt det vitenskapen tror nå en dag faller helt sammen?

Hvor fantastisk er det ikke om det finnes en god og kjærlig Gud som elsker oss og bryr seg om oss? Ikke en som vil at vi skal bli selvmordsbombere, men som ganske enkelt sier til oss: «Jeg tar straffen for alt du noensinne har gjort galt, og gir deg i stedet min nåde og evig fellesskap med meg. Fordi jeg elsker deg». Er ikke det et fantastisk tilbud? Jeg går for det.

Kanskje Gud bare venter på at du skal utforske om han er der for deg? I så fall har jeg et råd: Ikke trekk for raske slutninger. Guds røde tråd går også gjennom det vi ikke forstår og fatter i øyeblikket. Jeg ser hans finger når jeg ser meg tilbake, også i de situasjonene hvor jeg følte jeg mistet Gud av syne.

God søndag.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt