Bønn på Høstutstillingen

Utgangspunktet for min vurdering av prosjektet er at Gunnes i denne sammenheng opptrer som kunstner og ikke primært som prest på kirkens vegne. Jeg oppfatter at Gunnes ønsker å utforske bønn som en kunstnerisk praksis for dialog. Det er spennende at én av de prester jeg som fungerende biskop har tilsyn med, har fått anledning til å delta på Høstutstillingen. Det er for øvrig interessant i seg selv at Høstutstillingen gir rom for religiøse uttrykk.

Med dette som bakgrunn ville det vært uheldig om jeg skulle prøve å styre bønnene eller innholdet i prosjektet. Å diktere eller sensurere kunsten må ikke bli noen oppgave for kirken. Når det gjelder bruk av prestekjole og stola i denne sammenheng er det min vurdering at det ikke er grunnlag for å motsette meg det. Jeg har forståelse for at dette vekker reaksjoner og er innforstått med at vurderingen beveger seg mot en grense. Her vil det være ulike oppfatninger som gir grunnlag for videre samtale i kirken. Denne samtalen vil jeg selv gå inn i med åpen holdning.

Å ønske Gunnes lykke til som kunstner inn på Kunstnernes hus, innebærer ikke nødvendigvis at jeg går god for alle hennes religionsteologiske poeng. Samtidig har jeg tillit til at Gud er så stor og barmhjertig at vi blir hørt når vi ber oppriktig, uansett hvor vi ber og hvor uavklarte våre gudsbilder måtte være.

Både selve performancen og Gunnes' uttalelser i media er materiale som kirken trenger å reflektere over i ettertid. Som majoritetskirke må vi tåle å utfordre oss selv på våre holdninger og standpunkt i et flerreligiøst samfunn. Dette ønsker Gyrid Gunnes å bidra til, og jeg håper hennes kunst vil åpne opp for slik konstruktiv refleksjon snarere enn å lukke den til.

Fungerende biskop i Oslo, Anne-May Grasaas