Åsta Årøen

14

Prekestol-perspektivet i folkekirkedebatten

Jeg er uenig i fokuset på høymesser og seremonier i debatten om folkekirken.

Publisert: 8. sep 2014

I Vårt Land har det over tid foregått en debatt om folkekirken sin eksistensberettigelse. Trenger vi Folkekirken? Er den levende? Og kan vi forvente at skattebetalerne skal betale for å holde døra inn til de (på mange steder) tomme kirkebenker åpen? Hvordan finansieringen skal skje i fremtiden, er en stor debatt. Frivillige lag og organisasjoner opplever en stor nedgang mange steder, og det er ingen grunn til å tro at denne tendensen også vil ramme trossamfunnene, når det kommer til betalingsvilje. Kanskje bør man i stedet belønne trossamfunn som bidrar med aktiviteter fremfor de som har mange medlemmer?

Gale premisser. Jeg er ansatt i kirken. Jeg er ikke prest eller forkynner, men planlegger og koordinerer aktiviteter. Og jeg mener premissene for folkekirkedebatten er helt feil, der utgangspunktet blir lagt på deltakelse på gudstjenester og seremonier, for eksempel Hagemann og Solberg 22.8 på verdidebatt.no, eller eksempel Wirgenes (20.3. i VL) som bekymrer seg over synkende dåpstall: «Dette er en av kirkens største utfordringer.» Jeg er uenig i fokuset på høymesser og seremonier.

I løpet av 2013 gjennomførte vi i vår menighet, sammen med alle de andre menighetene i Bergen kirkelig Fellesråd en besøksmåling. 21.400 personer var innom dørene i løpet av uken målingen ble foretatt, 17.744 deltok på andre aktiviteter enn gudstjeneste. Kirkeaktiviteter er altså både småbarnstreff, barneklubber, ungdomsgrupper, kor, vegetarmiddag, små samtalegrupper, eldre treff, aktiviteter for flerkulturelle, gudstjenester, kulturarrangement, rett og slett mye forskjellig for både barn og unge, voksne og eldre. Alle våre aktiviteter blir planlagt ved hjelp av teamarbeid mellom stab, MR, frivillige lag og dedikerte ildsjeler. Noe gjør vi i samarbeid med offentlige aktører.

Et hjem. Er en liten samtalegruppe mindre verdt enn det å delta på en gudstjeneste? Det er faktisk mange andre ting enn dåp og monologer fra prekestolen som er interessant. Historisk sett har begrepet kirke sitt utspring i private hjem, som etter hvert har utviklet seg til fellesskap knyttet til tro. Det er mange steder en lang vei fra dette til dagens seremonier og høymesser.

På mitt arbeidssted er mottoet «Et hjem for deg» - noe som i alle fall jeg føler er en fin linje til den første kirke sin opprinnelse. Vårt arbeid har sitt utgangspunkt i mennesket og menneskets behov, men drar selvsagt en linje mot tro og verdier. Kirken sitt største problem er at mange i dag føler seg fremmede, og nettopp dette gjør at mange velger vekk seremonier og høymesser. Jeg tenker at fremmedfølelsen er en større og mer grunnleggende utfordring enn lavt gudstjenestebesøk. Dagens kirke bør ta utgangspunkt i mennesket og mennesket sitt behov, og planlegge aktiviteter og innhold som skaper gjenkjennelse og utfordring. Skap debatt og deltakelse i stedet for monolog! Kun da skapes ekte engasjement rundt viktige tros- og verdispørsmål. Velkommen inn til folkekirken!

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 8.9.2014

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Mads Tore Tengesdal

41 innlegg  2421 kommentarer

Publisert nesten 5 år siden
Åsta Årøen. Gå til den siterte teksten.
Kirkeaktiviteter er altså både småbarnstreff, barneklubber, ungdomsgrupper, kor, vegetarmiddag, små samtalegrupper, eldre treff, aktiviteter for flerkulturelle, gudstjenester, kulturarrangement, rett og slett mye forskjellig for både barn og unge, voksne og eldre. Alle våre aktiviteter blir planlagt ved hjelp av teamarbeid mellom stab, MR, frivillige lag og dedikerte ildsjeler. Noe gjør vi i samarbeid med offentlige aktører.

Et hjem. Er en liten samtalegruppe mindre verdt enn det å delta på en gudstjeneste? Det er faktisk mange andre ting enn dåp og monologer fra prekestolen som er interessant. Historisk sett har begrepet kirke sitt utspring i private hjem, som etter hvert har utviklet seg til fellesskap knyttet til tro. Det er mange steder en lang vei fra dette til dagens seremonier og høymesser.

Endelig noen fra kirken som kan tale imot "teologene og de skriftlærde". :-)

Jeg er helt enig, de store regulære samlingers tid kan godt være på vei ut, uten at det nødvendigvis betyr en negang i kristenlivet.

Flere burde lese Rom 12 litt mer.

Kommentar #2

Ellen Hageman

77 innlegg  1075 kommentarer

Gudstjeneste som prekenmonolog eller fellesskap?

Publisert nesten 5 år siden
Åsta Årøen. Gå til den siterte teksten.
Er en liten samtalegruppe mindre verdt enn det å delta på en gudstjeneste? Det er faktisk mange andre ting enn dåp og monologer fra prekestolen som er interessant. Historisk sett har begrepet kirke sitt utspring i private hjem, som etter hvert har utviklet seg til fellesskap knyttet til tro. Det er mange steder en lang vei fra dette til dagens seremonier og høymesser.

Når Årøen sammelikner gudstjenester som prekenmonologer, så lurer jeg jo litt på hva slags gudstjenester man har i Bergen... 

Dessuten lurer jeg på hva Årøen mener med begrepet kirke. Og hva betyr fellesskap i en slik kirketenkning som Årøen står for? Fellesskap av likesinnede? Folk man liker? Folk på samme alder med samme interesser? Folk i samme livssituasjon? Barnefamilier for seg?  Speidere for seg? Tenåringer på fredag kveld? Pensjonister onsdag formiddag? Miljøforkjempere tirsdag klokken seks? Slik som i resten av samfunnet med andre ord?

Jeg tenker at noe av det som gjør kirken til kirke er at vi møtes på tvers av de grensene resten av samfunnet skaper mellom mennesker, bl.a alderssegresjon. Og jeg både tror og mener at at gudstjenesen og nattverdsfellesskapet (prekestolen kan vi gjerne bytte på å bruke for min del) er et sted hvor det er mulig å skape slike fellesskap. Om man gjerne vil ha en aktivitetskirke, så kan det jo være en ide å knytte de ulike gruppene til gudstjenesten og la dem få ansvar for gjennomføring av hele eller deler av  gudstjenesten. Men da må vi slutte å tenke (og der har jeg vært og har masse grunn til selvkritikk!) at gudstjenester må være for mye preget av prestasjon og perfeksjon. Bedre at noen som har lyst får prøve seg og synger falskt og spiller surt. Det får heller minne oss om hva Gud elsker i oss. Neppe vårt forsøk på å være perfekte...

Men ved å gjøre gudstjenesten til et fellesskapsprosjekt og ikke et sted der profesjonelle aktører lager kirke for et mer elller mindre passifisert publikum, ja, da har man i det minste et sted der man møtes på tvers av de skillelinjene som ellers alt for lett oppstår mellom oss.  Og som nettopp må kunne kalles ukristelige grenser. For hvordan skal vi ellers vise mennesker at her er ikke jøde eller greker, mann eller kvinne... 

Når det gjelder husfellesskap, så tenker jeg at det er glimrende. Bibelgrupper, samtalegrupper, ekteskapsgrupper, alfagrupper osv er viktige. Og det er jo ikke mange steder utenfor kirker og menigheter at mennesker kommer sammen i realtivt tette og forpliktende fellesskap der de ofte tar sjansen på å fortelle åpent og ærlig om livet sitt og troen sin! I alle fal er det det som ofte er idealet. Så er vi selvfølgelig mennesker og får ikke alltid det der til. Men likevel! At vi som kirke legger tilrette for slike fellesskap, det tror jeg også er uvurderlig. 

Min erfaring, og her snakker jeg som kirkegjenger og ikke prest eller teolog, det er at menigheter der man har aktive bibelgrupper (el andre typer husfellesskap), også har et gudstjenestefellesskap der mennesker føler seg velkommen. Men jeg vet at det også kan slå ut på en måte der mennesker som ikke finner seg tilrette i smågrupper, føler seg tilovers eller utenfor i det store gudstjenestefellesskapet. Dette er en utfordring. Men utfordringen løses i alle fall ikke ved at vi ikke har felles møtepunkter for mennesker i kirken.

Til slutt nok et spørsmål til Årøen: Hva tenker hun om nattverdsfellesskapet? Hva tenker hun om den tradisjonen som jo også går helt tilbake til de første kristne? Skal vi gjeninnføre den som en del av husfellesskapene eller bør vi forbeholde den til gudstjenestene der menigheten møtes i det "store" fellesskapet?

Kommentar #3

Åsta Årøen

14 innlegg  24 kommentarer

Publisert nesten 5 år siden
Gudstjenester kan være så mangt, men er i sin form preget av monolog. Dette forsvinner ikke selv om mange frivillige medvirker. På den andre siden, jeg mener selvsagt at gudstjenester er verdifulle møtesteder. Men besøkstallene sier lite om størrelsen og livskraften på menigheten, det er helheten som betyr noe. Når det gjelder nattverd (jfr spørsmålet over)er jeg tilhenger av at dette kan tilbys i flere sammenhenger enn gudstjenester, feks husfellesskap. Men her er det nok en veg å gå.
Kommentar #4

Ellen Hageman

77 innlegg  1075 kommentarer

Hva er det å være kirke?

Publisert nesten 5 år siden
Åsta Årøen. Gå til den siterte teksten.
Gudstjenester kan være så mangt, men er i sin form preget av monolog.

Hvis du sikter til liturgien, så er dette feil. Liturgi er dialog. Der krever dog at menigheten er kjent med og deltar i liturgien. Da nytter det lite å gå på baby-sang. Det er jo faktisk på gudstjenesten det skjer. Det nytter heller ikke om de ansatte er de eneste som eier gudstjenesten. Da har du rett, da blir det mer en forestilling.

Men hva tenker du at kirke er? Hva betyr det å være kirke? Og har din kirketenkning kobling til gudstjenesten? Eller kan vi egentlig slutte med gudstjenester siden det viktigste synes å være at menigheten ellers har et høyt aktivitetsnivå?

Forøvrig interessant at jeg fikk respons nettopp fra et menighetsmedlem i Bergen sentrum etter en av mine siste innlegg i Vårt Land. Vedkommende påpekte nettopp segregeringen i menigheten som et stort problem. Det var tilbud til bestemte aldergrupper og mennesker i ulike livssituasjoner og med ulike interesser hver for seg, men i praksis ingen felles møtesteder. Til og med gudstjenestene opplevdes som innrettet mot ulike målgrupper i de ulike kirkene. 

Kommentar #5

Jan Bording

57 innlegg  2503 kommentarer

Publisert nesten 5 år siden
Ellen Hageman. Gå til den siterte teksten.
Når Årøen sammelikner gudstjenester som prekenmonologer, så lurer jeg jo litt på hva slags gudstjenester man har i Bergen...

Jeg må si jeg stusser litt på denne kommentaren. Jeg har erfaring fra gudstjenester i Trondheim, Lørenskog, Rælingen, Skedsmo og Mandal og over alt har gudstjenestene vært gudstjenestene prekenmonologer. Så det er ikke bare Bergen. Jeg vil trekke det litt lenger å kalle det one-man-show. Etter 40 år gikk jeg til presten og spurte hvorfor det var slik og hans svar gjorde at alt falt på plass. Han sa at gudstjenesten skulle være et sted hvor folk slapp å prestere, de skulle bare komme inn, sette seg ned, og ta imot". Alt falt på plass for meg og jeg sluttet å gå i kirken. For meg må kirken være "de helliges forsamling" der Åndens gaver til den enkelte kan utveksles (1.Kor14). Det høres fint ut å bare ta imot, men i og med at vi har Den hellige ånd, må vi alle kunne bidra.

Det er veldig mye fint i det du ellers skriver, som jeg er helt enig i. Men Paulus har en distinksjon som han bruker på nådegavene. Han sier:" Når menigheten er samlet vil jeg heller si fem ord med forstanden enn tale tusenvis av ord i tunger".  Hvis man deler inn gudstjeneste etter ord med forstand og annen aktivitet, er det tydelig selv i gudstjenester med stor deltakelse fra menigheten, at det bare er presten som ansees å ha forstand. Presten taler, menigheten synger, presten velsigner, menigheten tenner lys, presten ber, menigheten spiller trompet. 

Da forhenget falt i tempelet, opphørte behovet for prester. Da Den hellige ånd falt på oss, opphørte behovet for tempelet. Vi er guds kirke og vi er ikke kalt til å sitte på en kirkebenk og ta imot. En kirke som ikke tar konsekvensen av at Gud bor i hver kristen, er ikke en kirke i mine øyne.

Kommentar #6

Ellen Hageman

77 innlegg  1075 kommentarer

Dessverre

Publisert nesten 5 år siden
Jan Bording. Gå til den siterte teksten.
Jeg må si jeg stusser litt på denne kommentaren. Jeg har erfaring fra gudstjenester i Trondheim, Lørenskog, Rælingen, Skedsmo og Mandal og over alt har gudstjenestene vært gudstjenestene prekenmonologer. Så det er ikke bare Bergen. Jeg vil trekke det litt lenger å kalle det one-man-show.

For all del! Jeg har den erfaringen selv, både som prest og som kirkegjenger. Men siden Årøen henviser til en aktiv mengihet, så virker det jo som den aktiviteten er organisert utenfor gudstjenestene nesten med vilje. Og det er ikke bra. Da blir jo gudstjenester nettopp det du beskriver. Det er alt for mye av det. Nettopp derfor tenker jeg det er viktig at man kanaliserer mengihetens aktivitet inn mot selve gudstjenesten.

Her jeg bor nå bruker menigheten mye tid og krefter på å organisere gudstjenester på menighetshuset en ca 7-8 ganger i året. Der har de band, kor, ulike tekstlesere, og det er en gudstjeneste der folk bor (kirkene ligger langt herfra) og som samler mennesker i ulike aldre på tvers av det meste annet. Og det er nattverd. Etterpå er det kveldsmat. Jeg tenker at slike initiativ fra folk selv, er det viktigste vi har å bygge på. Det er ikke de ansatte som er kirka. Kirka er fellesskap. 

Kommentar #7

Kjetil Kringlebotten

17 innlegg  699 kommentarer

Publisert nesten 5 år siden

Problemet med dette innlegget er det nettopp er ‘messene og seremoniane’ som er konstituerande for kyrkja som kyrkje. Gudstenesta er det heilt sentrale i det kristne livet, og ikkje berre “verdifulle møtesteder.” I Confessio Augustana, art. VII står det at det er “éi heilag kyrkje,” og at kyrkja er “forsamlinga av dei heilage, der evangeliet vert lært reint og sakramenta forvalta rett.” Utan ‘messene og seremoniane’ – utan forkynninga av ordet (om det skjer dialogisk eller monologisk) og forvaltinga av sakramenta – har vi inga kyrkje etter luthersk tenking.

Kyrkja er ikkje ein ‘fritidsklubb,’ og vi vil råtne på rot om vi trur vi er det. Vi vil uansett aldri klare å konkurrere med andre, som ‘fritidstilbod.’ Og gjer vi det, så mister vi perspektivet på kva vi er som kyrkje.

Mest leste siste måned

Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
21 dager siden / 2250 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
28 dager siden / 2002 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
21 dager siden / 1618 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1396 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
8 dager siden / 1365 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
21 dager siden / 1273 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
24 dager siden / 1195 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
28 dager siden / 1128 visninger
Gut eller jente?
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
11 dager siden / 1120 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere