Trond Strømme

6

Kan ein teolog forstå Bibelen?

Jesus refsa ekspertisen for ikkje å skjønne seg på skriftene. Stolte og harde hjarte vil aldri forstå Bibelen og kjem aldri inn i Guds rike, uansett kor belest ein måtte vere.

Publisert: 7. sep 2014

Frå lekmannshald bør vi halde fram at Bibelen er altfor viktig til å overlate til dei lærde. Porten inn til Guds ord er nemleg så låg at vi må bøye oss for å komme inn (Augustin).  Det er den viktigaste kompetansen. I samme stund jublet han i Den Hellige Ånd og sa: Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for kloke og forstandige, men åpenbart det for enfoldige (Luk 10, 21). Kanskje dei som ikkje er så «utdanna» har lettare for å bøye seg? Guds rike kan ikkje sansast, er usynleg og dermed utanfor vitskapleg kontroll og analyse. Eit mirakel (noko overnaturleg) må først skje, sa Jesus til den lærde Nikodemus (Joh 3). Det er berre tru som kan aktivere det umogelege. Derfor må rett valuta brukast.  Blir du født på nytt, då først kan du «sjå» Guds rike. Dere gransker skriftene, men dere vil ikke komme til meg slik at dere kan ha liv (Joh. 5, 39f). Dei «utdanna»  vil heller bruke tida på det som gir status og kred i akademia. Men Guds ord må ut av fakultetet og ned på gølvet – til folket, slik at Kari og Ola sjøl kan granske skriftene daglig for å se om det stemmer det som blir forkynt (Ap. 17). For Gud er artikulert nok til å kunne uttrykke seg forståeleg. For Boka er vel eigentleg hans «greie»?Utfordringa vår er heller at vi forstår Bibelen meir enn godt nok, men er ulydige og uvillige til å bøye oss og «tru det som det står».Gud står dei stolte imot. Boka gir vel heller ikkje noko hint om at vi skal ta det som står «med ei klype salt».

Eit anna, lett sarkastisk  perspektiv: Kva skal vi med Paulus når vi har MF og TF? Kanskje fordi Paulus er til å forstå og ikkje kalibrerer teologien etter «ver og vind»? Har desse institusjonane nokon annan legitimitet enn som prestefabrikk og karriereplattform? Skriveria frå fakulteta siste mannsalder sprikjer i alle retningar og er derfor ubrukelege som sjøkart. Eit fartøy utan ror blir utan retning. Frosken har utan å merke det gradvis blitt kokt til døde. Hadde han det for greitt til å ville hoppe ut av gryta? Når ein stryk tidsånda medhårs vert det uinteressant om det framleis går til helvete utan Jesus. Hvordan kan dere tro, dere som gjerne vil ha ære av hverandre og ikke søker ære hos den eneste Gud? (Joh. 5,44). Finst det eit kristenmenneske  i dag som er i stand til å jobbe med «vitenskapeleg teologi» som ikkje er basert på ateistiske premiss? Bør ikkje ein «vitenskapeleg teolog» bli så betatt av skaparverket (det du kan måle og vege) at alt må bli doksologi og lovprising? Ja, kvar har det forresten blitt av Fortellinga, denne narrativen som er så absurd at det einaste «fornuftige» er å tru det, utan å forstå det eller å bevise det? Om livet før byrjinga begynte, utanfor tid og rom. The greatest story (n)ever told.  Han som vil ha nærkontakt, jublar over deg med fryderop og omgir deg på alle kantar! Han som kjente deg før (sic!) han forma deg i mors liv. Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen sølvpengen som jeg hadde mistet.  Dei gode nyhetene om Guds kjærleik, evangeliet, må forkynnast. Paulus sat med unik kunnskap om kva dette «mysteriet» og dramaet på Golgata innebar. Det var Herren sjølv som hadde gitt han dette oppdraget å «fullføre Guds ord» (Kol. 1,25). Tida er kort. Gud vil at alle skal bli frelst. Men dei fleste takkar nei. Bør vi ikkje derfor fokusere meir på å plyndre helvete og befolke himmelen? For hvis du med din munn bekjenner at Jesus er Herre og i ditt hjerte tror at Gud oppreiste ham fra de døde, da skal du bli frelst.

Vi må ikkje ringeakte den fullmakt Paulus hadde fått.  Kierkegaard skriv ein stad at Platon sine skrift vitnar om grundig refleksjon og at filosofen er ein djupsindig tenkjar. Som geni kan ikkje Paulus konkurrere med Platon. Men stakkars Platon har ingen fullmakt, hevdar Kierkegaard. Geni og apostel er to ulike kategoriar. Geniet opptrer i kraft av eigen autoritet, men apostelen i kraft av si fullmakt, dvs på vegne av ein autoritet som ligg utanfor. Ikkje lytt til Paulus fordi han er åndfull og genial, hevdar Kierkegaard, men bøy deg for Paulus fordi han representerer guddommeleg fullmakt. «En Apostel er hvad han er ved at have guddommelig Myndighed. Den guddommelige Myndighed er det qualitative Afgjørende». (Frå den vesle avhandlinga «Om Forskjellen mellem et Genie og en Apostel».)  Paulus sitt «bidrag» i Boka er avgjerande, og vi skal ikkje vurdere det som menneske-ord, men som det Guds ord det i sannhet er (1. Tess. 2, 13).

Det teologiske akademia sitt knefall for materialistisk «vitenskapelighet» har strippa kjerka for åndeleg pondus og bibelsk ryggdekning. Teologien har gjort Gud irrelevant. Etsi Deus non daretur. Guds eksistens blir uviktig, og Heilaganden, som skal lære dere alt, er parkert.

Dere dyrker meg forgjeves, for det dere lærer, er menneskebud. (…) Slik setter dere Guds ord ut av kraft av hensyn til tradisjonene dere har overtatt og gir videre (Mk. 7,7-13). Guds ord er reint. Det er vi som er «uklare». Vi fyller vårt sinn med tvil, vantru og religiøst spindelvev. Vi har late oss dupere av denne verdens visdom.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Per Søetorp

101 innlegg  2029 kommentarer

Bibellesning for dummies

Publisert rundt 5 år siden
Trond Strømme. Gå til den siterte teksten.
For Gud er artikulert nok til å kunne uttrykke seg forståeleg. For Boka er vel eigentleg hans «greie»?Utfordringa vår er heller at vi forstår Bibelen meir enn godt nok, men er ulydige og uvillige til å bøye oss og «tru det som det står».Gud står dei stolte imot. Boka gir vel heller ikkje noko hint om at vi skal ta det som står «med ei klype salt».

Takk for et lesverdig og interessant innlegg over et komplisert tema.  For bare enkelt vil vel ingen oppegående bibelleser med litt livserfaring seriøst påstå at det er...

Jeg kan ikke si at jeg følger deg på det ovenfor siterte:  Ikke forstår vi Bibelen "mer enn godt nok", og verken bibellesning eller teologi kan akkurat sies å være noen eksakt vitenskap.  I samfunnet trenger vi for eksempel også jurister med faglig ekspertise på lovverkets mange snirkler - nettopp fordi Norges Lover daglig tolkes ulikt, revideres og anvendes i henhold til situasjonen.  Lovverket er ikke alle gitt å forstå på egen hånd, langt mindre å ta den i egne hender.  Da oppstår lett Vill-Vest-tilstander i landet. 

På samme måte tenker jeg vi trenger vi teologer og bibellærere som etter beste evne kan hjelpe oss å se tekstmaterialet i rett sammenheng.  Allmenn bibelbruk er ikke en udelt problemfri velsignelse.   Den kan også faktisk føre til mang en løs kanon på dekk..

Faktisk er jeg tilbøyelig til å fraråde hardcore bibellesning på frihånd for legfolk med svakt hjerte og dårlige nerver.  Bibeltolkning er slettes ikke en sport for nybegynnere og folk med tunnelsyn.  Som våpen og fyrstikker er i hendene på ukyndige personer, har også Bibelen dessverre vist seg å være en potensielt farlig bok med høyrisiko for misforståelser og misbruk.  Kyndig veiledning og bruksanvisning er derfor høyst påkrevet før man tar på seg lesebrillene og tenner lunta.  Ellers kan den ene "openberringa" verre enn den andre lett komme trillende ut som erter av en sekk.  Og å gi "heilaganden" æren for alle selvkonstruerte rariteter blant alskens selvgestaltede bibeleksperter som vandrer fritt omkring, synes jeg blir å rette baker for smed.

Til slutt:  Hva vil du si til alle de som har vært både "lydige" og villige til å "bøye seg" og "tro det som det står", men likevel ikke opplevd at det skrevne ord har gitt dem noe entydig og konsistent svar på livets mange gåter og utfordringer?  Blir man da ikke uvilkårlig nødt til å ta det som står "med ei klype salt", ta av seg skylappene og forholde seg til livet slik det faktisk er?

Kommentar #2

Oddvar Johan Jensen

8 innlegg  22 kommentarer

Paulus, Augustin, Kierkegaard eller ...?

Publisert rundt 5 år siden
Det kan være en nyttig øvelse for både den ene og den andre å konkretisere sin kritikk mot dem man er uenig med og så sette den inn i et større perspektiv. Lærde folk som Paulus, Augustin og Kierkegaard er det alltid nyttig å lese, ikke minst gjelder dette apostelen Paulus selv. Ofte er det krevende nok bare å følge hans tanker. Og så finnes det vel noen det går an å høste kunnskap fra også i vår egen tid, kanskje til og med en teolog? Jeg må stille spørsmålet: Hva er det som motiverer denne harselasen med teologene? Jeg er teolog, jeg er kristen, jeg tror at jeg gjennom troens under er satt inn i et fellesskap med Kristus som omfatter både død og oppstandelse. Jeg har mer på hjertet, men dette er kjernen i min tro. Så langt jeg vet har jeg dette til felles med teologer flest. Det er mitt håp at Strømme kan ta utgangspunkt i dette når han med bred pensel maler på sitt bilde av teologene. Jeg har en begrunnet misstanke om at han i så fall må male litt anderledes.
Kommentar #3

Trond Strømme

6 innlegg  23 kommentarer

Kompetanse i Guds rike

Publisert rundt 5 år siden

Du har utvilsomt rett i, Per Søetorp, at mange som har «sett lyset» og har hatt «openberringar» og opplevd Guds «direkte tiltale» også har hatt ein skjult agenda, der manipulering og lureri ligg snublande nær. Er også samd med deg i at vegleiing og «bruksanvisning» ikkje er å forakte. Men eg vil likevel halde fast på at berøa-metoden (Ap. 17,11) er ein nokså trygg framgangsmåte når ein skal vekte det «ekspertane» hevdar. Iallfall må vel dette vere langt å foretrekke framfor ein eller annan sjølbestalta guru som i «Akademias navn» (i staden for i Herrens navn) skal vise oss vei .

Kva så med dei som har snudd ryggen til «kristendommen» og har fått Herrens bakkemannskap og spekulative tolkingar langt opp i halsen (Vi er nok mange som er aspirantar til å bli plassert i den kategorien)? Viser ikkje det at det er tryggast å lese Bibelen med forbehold for å unngå skuffelse og nok eit nederlag? Eit avsnitt som eg synest kan kaste litt lys over dette, er Joh. 6, 60-69, der mange blir forarga over det Jesus forkynner. Dette er harde ord! Hvem kan høre på slikt? Kven kan ta slike ord på alvor? Ein del av Jesu ord var nemleg «anstøtelige», men så sa han noko som eg synest i vår samanheng er gullbelagt: Det er Ånden som gjør levende; her kan mennesket intet utrette. De ord jeg har talt til dere, er ånd og liv. Etter dette var det fleire av disiplane som hadde fått nok og sa takk og farvel. Kven veit, kanskje meisteren hadde litt svak vibrato i stemma då han spurde dei attverande disiplane: Vil også dere gå bort? Då svarte Peter: Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord. Bingo! Det et jo poenget. Han som står ved døra og bankar forsiktig og høflig, vil inn og vere sammen med oss. Han er rik nok for alle som kallar på han. Kom til han, alle som slit og har vonde erfaringar å dra på. Finst det eigentleg noko som er heftigare enn å ha sitt namn skrive i Livets bok? For det evige liv er å kjenne deg, den evige sanne Gud og Ham du utsendte, Jesus Kristus. Med ein slik kapital blir vel det meste av det vi opplever her i Jammerdalen som ubetydelege krusningar.

Jesus lærte disiplane å be «Fader Vår». Men Paulus ber ei bønn (Ef. 1, 17) som for oss vel må vere minst like viktig: Gi oss, Far, den Ånd som gir visdom og åpenbaring, så vi lærer deg å kjenne. Menneskeleg visdom og imponerande rulleblad er null og niks verdt som kvalifikasjon i Guds rike. Paulus såg på sin eigen CV som «søppel». Å bruke tid og krefter på å diskutere «bibelsyn», er for meg meiningslaust og ufatteleg avsporande, iallfall når Bibelen sjølv ikkje får komme til orde. Det trur eg representerer ein teologiske diskurs som er regissert av denne verdens fyrste. For tida er knapp! Posten skal fram! Det pågår ein usynlig åndskamp i himmelrommet. Den som har øyre, han høyre!  Evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme. Dei gode nyhetene er heldigvis også for oss som ikkje får allting til, ikkje er spesielt flinke og vellykka, men enkle nok til å tru at Boka er lett forståeleg for den som er villig til å la seg overbevise. Men uten meg kan dere ingenting (sic) gjøre. (Joh. 15, 5)

Kommentar #4

Mads Tore Tengesdal

41 innlegg  2421 kommentarer

Et høyaktuelt innlegg

Publisert rundt 5 år siden

Takk for et knallgodt innlegg med oppfølgende kommentar. Sikkert/forhåpentligvis litt provoserende for de som blir berørt.

Du spør; "kan ein teolog forstå Bibelen?" og svaret er nok heldigvis ja for de aller fleste.

Men til tider ser det slett ikke slik ut for oss vanlige kristne på grunnplanet. Dette skyldes nok ikke minst de enkelte tildels tåpelige og meningsløse diskusjonene relatert til MF og TF. Da er det lett å tenke at disse profilerte teologene er en sann kopi av de skriftlærde på Jesu tid.

Hvem sin skyld er det at teologer fremstår slik? Selvsagt teologene selv.

Hva bør disse da gjøre? Være sitt publikum bevisst og fokusere mer på evangeliet enn sin egen teologiske visdom og fortreffelighet.

Kommentar #5

Mads Tore Tengesdal

41 innlegg  2421 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Oddvar Johan Jensen. Gå til den siterte teksten.
Jeg må stille spørsmålet: Hva er det som motiverer denne harselasen med teologene? Jeg er teolog, jeg er kristen, jeg tror at jeg gjennom troens under er satt inn i et fellesskap med Kristus som omfatter både død og oppstandelse. Jeg har mer på hjertet, men dette er kjernen i min tro. Så langt jeg vet har jeg dette til felles med teologer flest.

Ja jeg tror deg fullt og helt i det du sier om din egen tro Oddvar Johan. Men dette er ikke poenget.

I dagens åpne mediesamfunn har den vanlige "mann i gata" mulighet for å si sin hjertens mening. Dette gjelder kristne på samme måte som andre. Når da offentlige personer som har stor organisatorisk og læremessig makt blir konfrontert med ting som tidligere ikke var vanlig å si direkte til vedkommende, blir det lett litt frustrasjon ut av det. Og det bør det jo bli, så lenge man bør lytte til andre kristne som tross alt er del av Kristi kropp, pr Bibelens definisjon.

Personlig skulle jeg ønske litt mer forkynnelse i både innlegg og kommentarer fra teologer, så lenge de selv mener at de har noe å gi oss andre.

Og kanske teologer også bør huske at de aller fleste kristne (som er kristne) selv er fullt og helt i stand til å lese Bibelen. Og at der dermed er mye Bibelkunnskap hos folket.

Kommentar #6

Mads Tore Tengesdal

41 innlegg  2421 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Per Søetorp. Gå til den siterte teksten.
Faktisk er jeg tilbøyelig til å fraråde hardcore bibellesning på frihånd for legfolk med svakt hjerte og dårlige nerver. Bibeltolkning er slettes ikke en sport for nybegynnere og folk med tunnelsyn. Som våpen og fyrstikker er i hendene på ukyndige personer, har også Bibelen dessverre vist seg å være en potensielt farlig bok med høyrisiko for misforståelser og misbruk.

Dette er noe av det mest tåpelige jeg har lest på lenge. Men kanskje innlegget var ironisk ment ...

Det er svært sjeldent at individuell Bibellesning medfører høyrisiko for misforståelser og misbruk. Slik "høyrisiko" oppstår mer i sekteriske miljøer og menigheter med sterke og manipulerende ledere.

Allmenn og individuell Bibelbruk er en helt problemfri velsignelse!

Kommentar #7

Trond Strømme

6 innlegg  23 kommentarer

Pauli ord er Guds ord!

Publisert nesten 5 år siden
Oddvar Johan Jensen. Gå til den siterte teksten.
Lærde folk som Paulus, Augustin og Kierkegaard er det alltid nyttig å lese, ikke minst gjelder dette apostelen Paulus selv. Ofte er det krevende nok bare å følge hans tanker.

Det er langt unna min intensjon å harselere med teologane. Heller ikkje har eg noko som helst  med å setje spørsmålsteikn ved den teologifaglege og trusmessige integriteten til andre. Det verken vil eller kan eg seie noko kvalifisert om. Ingen skal her rose seg og framheve seg sjølv. For kva har vi som vi ikkje har fått? Alt vi gjer, kva det så måtte vere, lite eller stort, så gjer vi det for Herren og ikkje for noko menneske. Har vi ein porsjon vett og forstand og gudsfrykt, så bruker vi det for Herren, anten vi er faglærde eller novisar.Truleg er vi samde i at det grunnleggande i heile vår eksistens, sjølve cruxet, det evige liv, det er å kjenne deg, den eneste sanne Gud og Ham du utsendte, Jesus Kristus. Alle andre ytringar blir vel, djupast sett, slik eg ser det, ein kommentar eller ei avsporing. I verste fall anti-kristeleg.

Ta til dømes dei jødiske lærde sin reaksjon på at Jesus gjorde krøplingen ved Betesda dam frisk etter å ha vore sjuk i trettiåtte år (Joh. 5).  Underet skjedde etter kontortid (på sabbaten). Den helbreda mannen var ei enkel sjel som i pur glede sprang rundt og fortalde at det var Jesus som hadde gjort han frisk. Fordi han hadde gjort dette mirakelet på ein sabbat (v16), begynte jødene å forfølge ham (Jesus). Ingen tvil om at desse folka «kunne» sin bibel og namnet på «alle byer i Belgia». Men nidkjærhet på avvegar er skumle greier.  Min Fars røst har dere aldri hørt (v37), insinuerte Meistaren. Det er ramsalt kritikk. Kva for stemmer lyttar vi til? Hans ord har ingen plass i dere, for dere tror ikke på den han har sendt (v38). Det er som det ligg både sinne og sorg mellom linjene når Jesus refsar dei som burde vite betre. Skriftene vitner om meg! Men dere VIL IKKE komme til meg slik at dere kan ha liv (v40). Kanskje vi også må passe oss for ikkje å knele for Betlehemsstjerna? Skatten er viktigare enn kartet.

Alt teologisk arbeid må ha denne sanninga som «nav» som «spilene» må forankrast i for at «hjulet skal rulle» (Oi, her vart det ei viss opphopning av metaforar).  Den lett tendensiøse tittelen i innlegget mitt er meir som eit hjartesukk over all den (til fånyttes?) kompetansen i dagens teologiske akademia, og som i verste fall er irrelevant for «Guds rike».  Dette meiner eg kan representere djevelens lumske angrep (Ef. 6, 11), effektiv tåkelegging frå motstandaren vår, slik at evangeliet, The greatest story (n)ever told, ikkje blir generøst og utfordrande kunngjort frå alle tilgjengelege plattformer. Viss eg skal måle meir med «brei pensel», så gjeld det etterlysing av evangeliet. Denne «gledelige overraskelsen» er skjult for kloke og forstandige, men tydeleg for «sjuke», som treng lege, og andre som er avhengig av dråpane frå Golgata. Jesus synest å sprudle sammen med horer og homsar og andre utanfor A4-formatet, barn og teologisk ufaglærte, men vart arg når dei lærde frå «møblerte hjem» ikkje kom til Han for å drikke. Mitt poeng: Den som klarer seg utan Jesus, går det til slutt ille. Dette er det alvorlege bakteppet som gjer dei gode nyhetene så livsviktige. 

 Det eg skulle ynskje, var at fleire kloke hovud og brennande hjarte kunne vurdere samfunnet vårt i eit åndskampperspektiv. Jesus har blitt redusert til ein museal moralinspirator og er lagt på sprit som ein annan reptil.  Lever Jesus i dag? Eller er dette berre eit religiøst rykte, utan gehalt og kraft? Men takk og lov! Han er i dag den samme!

Kva med den pondus og åndskraft dei første disiplane hadde? Dei var jesusnerdar som fekk i oppdrag å fortelle dei uhørte (!)  nyhetene, vekke opp døde, helbrede sjuke, drive ut vonde ånder, setje fangar fri, plyndre helvete og befolke himmelen. Kva skal vi med ein «teologi» som ikkje har dette perspektivet som sitt pulsslag? For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det. Då Filip kom ned til hovudstaden i Samaria, forkynte han Kristus (Apgj. 8, 5). Folk flest syntest det var stas med det han fortalde, men også å sjå dei teikna han gjorde. Mange lamme og halte ble helbredet. Ikkje rart dette skapte jubel i byen (v8). Det er eit kvantesprang mellom denne bibelske virkeligheten og dagens norske kirkevirkelighet. Det konstantinske fangenskap har nøytralisert Bibelen.

Det er ikkje berre «nyttig» å lese Paulus. Han er heilt avgjerande for å forstå evangeliet. Paulus hadde eit unikt oppdrag i å fullføre Guds ord  (Kol. 1, 25). Det er ikkje arrogant av oss i dag å hevde at vi har (bør ha) betre kjennskap til kva innhaldet i evangeliet er, enn dei første disiplane. Dei fatta ikkje det vi har betre føresetnader for å forstå.  Golgata-mysteriet var det Paulus som «pakka ut» for oss. Jesu forsoningsverk og død for våre synder er det vårt privilegium å kunne forstå og leve i. Er det krevande å følge Paulus’ tankar? Han skreiv mange brev som av ulike grunnar ikkje kom med i Boka. Det er noen ting der som er vanskelige å forstå, og de ukyndige og usikre fordreier dette, skriv Peter i sitt andre brev (3, 16). Men å bruke dette avsnittet som belegg for å hevde at Paulus generelt er «uklar» og at Paulus og Peter stod for litt ulike «teologiar», meiner eg blir vrang lære. Dessutan skriv jo Peter i same verset at denne tåkelegginga av Paulus som desse ukyndige bedriv, blir til deres egen undergang. Viser ikkje dette heller at Peter var ein varm forsvarar av Paulus’ unike oppdrag?

Kan det vere at teologien i dag i praksis er ateistisk og så infisert av bibelkritisk (naturalistisk) tankegods at vi les mange av dagens sekulære idear «inn i» Bibelen i staden for med Heilagandens hjelp og openberring å lese Guds vilje for oss «ut av» Bibelen? Kva for eit verdensbilde orienterer ein seg ut ifrå om Gud ikkje er «nyttig» som arbeidshypotese i vitskapleg arbeid? Eg er redd mange er fanga av visdomslære og tomt bedrag som stammer fra menneskelige overleveringer og grunnkreftene i verden og ikke fra Kristus (Kol. 2, 8). Har «The Matrix» kontrollen på oss? Utan å vite om det har vi blitt slavar av usynlege makter og myndigheter, ondskapens åndehær i himmelrommet (Ef. 6, 12). Eller er dette ein spekulativ virkelighetsforståelse og ei uthenging av fromt teologisk håndtverk?

 

Kommentar #8

Christian de Jong Øien

0 innlegg  96 kommentarer

Publisert nesten 5 år siden

Jeg studerer teologi ved Det teologisk fakultet, Universitetet i Oslo. Mitt håp er å bli prest og min motivasjon for å starte studiet var ikke for å få karriere eller liknande. Håpet med å bli prest var jo å hjelpe folk, både til å komme til tro, men også med mer verdslige problem en av menighetsbarna måtte ha. Det er ikke bare lekmannskristne som forstår hva slags ensomhet det moderne samfunnet har avlet frem og hvilken umoral som stjeler oppmerksomheten fremfor de viktige tingene i livet. 

Dette er dessverre ofte min erfaring. At istedenfor å diskutere f.eks hva som er rett i en gitt situasjon (etikk), eller hva Bibelen sier, så stilles min motivasjon i tvil (åpenbart må jeg være full av meg selv og ha et ønske om å heve meg over andre, fordi jeg søker kunnskap og visdom). Paulus, Augustin og Luther var alle lærde. De mente ikke at visdom ikke var noenting verd. De mente at den ikke er kvalifiserende for frelse eller mer etisk fortreffelig, og ja den er ofte en grobunn for stolthet og arroganse, men slike laster er ikke forbeholdt akademia, dessverre. Vår tilbøyelighet til å falle i slike laster kan man lett kalle arvesynden. 

Det er ikke riktig at teologisk akademia går i knefall for "vitenskapelighet". I hvertfall ikke noen materialistisk vitenskap. Teologi og filosofi understreker ofte hvordan materialismen ikke er relevant for mennesket og menneskelige relasjoner/samfunn og hvordan empirisme ikke er tilstrekkelig. Men det eksisterer tross alt en observerbar fysisk verden. For at vi skal kumulere kunnskap (vi arver jo ikke kunnskap genetisk), så må vi samle den og organisere den med prinsipper vi alle kan være enige om. Vitenskap er ikke noe mer enn det. Dens prinsipper er minste felles multiplum med prinsipper som kan deles gjennom observasjon. 

Jeg leser i utgangspunktet Bibelen med oppfatning om sannhet. Men det er i menneskelig forstand. Bibelen er først og fremst 66 bøker om Gud og mennesker og deres/våre relasjoner og samhandling. Det er ikke en lærebok i historie eller naturfag. Den har ikke vært oppfattet slik heller i tidligere tider. 

Heldigvis godtar de fleste uansett leir at det f.eks. er irrelevant for mennesker imellom eller mellom Gud og mennesker om syndeflommen var global eller lokal og liknende. 

Diskusjonene jeg har inntrykk av at kommer oftest mellom teologer og lekfolk er etiske diskusjoner. Vi kan lett enes om det doble kjærlighetsbudet, og at Jesus kunne stilt seg bak et prinsipp om at man må gripe inn mot urett, når man observerer det. Men når det kommer til enkelte folk/situasjoner avviker resultatet av etisk refleksjon. Det er ofte når en av Bibelens tekster skriver om en gitt handling og kaller det synd. Det er her bibelsynet blir veldig relevant, fordi tolkningen har betydning for mennesker og deres livsglede og utfoldelse. Hvorfor mener du at det ikke er relevant? Mener du at du ikke tolker? Fakta er at alle tolker. Bare bibelens oversettelse i seg selv er tolkning, tradisjon bærer mange tolkninger, alle bærer egne forutsetninger inn i tolkningen. Luther trodde at hvis man fjernet tradisjonen og leste Bibelen uten tradisjon leste alle den likt. Det viste seg å være feil og de fleste kirkesamfunn i dag (utenom den katolske og ortodokse) vokste fra hans protestantiske bevegelse. 

Gud er større enn oss, og ingen av oss er i stand til å ta på oss hans kappe og utnevne oss til dommer over andre (Nei, ikke paven heller :P). Jeg har inntrykk av at teologer oftere lar være å komme med bombastiske utsagn, enkelt sagt fordi tekstene ofte er nyanserte, og vi vet ikke til hvem i hvilken situasjon (noen ganger ikke engang hva) Paulus sier. Og det er bedre å være føre var, og ikke dømme noen urettferdig, enn å bare dømme i hytt og gevær fordi vi tror vi har forstått alt. 

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
25 dager siden / 1878 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
16 dager siden / 1614 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
25 dager siden / 1579 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
23 dager siden / 1559 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
16 dager siden / 1423 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1356 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
14 dager siden / 1320 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
28 dager siden / 1175 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere