Tar sitt liv mens vi diskuterer muslimer

Lene Marlin har fortalt om en hendelse i sitt liv som lett kunne ha endt det. En hemmelighet hun har båret på men som hun nå velger å dele med offentligheten. Ikke for å skape blest om egen person men for å belyse at livene til de rundt oss ikke alltid er slik vi mener å tro at de er.

Den omgjengelige og blider personen man opplever ved middagbordet kan neste dag vise seg å ikke lenger være der. Satt på spissen kan en vi har kjær finne på å ta livet av seg mens vi tror alt er såre vel og sitter med nesen begravet over tastaturet mes vi kjegler om muslimer på Verdidebatt.

Det er ikke gitt at man ser på noen at de sliter i sine liv. Tegn og antydninger når ikke alltid frem til oss selv om de i etterkant kan fremstå som de var ment, et rop om hjelp. Hvor trivielt må ikke mye av det vi gjør i vår hverdag fremstå om vi i vår travelhet ikke klarer å se de vi har kjær. Hjelpe dem og støtte dem og være der for dem når de trenger oss.

Slik vi lett diskuterer mennesker her inne i generelle vendinger eller rett og slett bare diskuterer dem fordi vi kan og fordi vi ikke har noe forhold til dem, like lett kan andre diskuter oss og de tragediene som rammer oss. Det som er ubeskrivelige hendelser for oss selv kan vi oppleve at andre på nett nærmest fnyser av eller mener er til pass for oss.

Det skal styrke til for å stå der i det dypeste mørke når de rundt oss påpeker at det bare er å ta seg sammen, at andre har det mye vanskeligere eller at det alltid er lys i tunellen. Det å snu seg rundt 360 grader og oppelve at lyset man gikk fra er borte og intent lys er i syne lengere freme heller. Bare mørke, fortvilelse, følelse av ensomhet og handlingslammelse.

På toppen av det hele kommer kan hende tanken på hva de rundt oss forventer av oss, hvordan de vil reagere og se på oss om vi slipper våre forsvarsverk og åpent viser at vi ikke er så sterke som maskene våre antyder.  Vil de forakte oss, vil de feie våre problemer bort som de lett i diskusjoner ellers mener at andre bare må tåle det de blir tildelt.

Vi får inderlig håpe at ingen av oss her inne opplever at vi mister våre kjære mens vi debatterer på Verdidebatt. For det er bak ryggene våre det virkelige liv leves, her forran oss er det bare en dataskjerm som hverken kan gi oss trøst eller varme.

Lene Marlins historie fortjener den oppmerksomheten den nå får. Ikke minst fortjener den at vi som ikke sliter med våre liv funderer litt over hvordan vi lever dem. Er vi der for de rundt oss, ser vi dem, lytter vi, observerer vi dem eller er de som alle de vi debatterer her inne, bare noen vi har noen meninger om.

Hvor trivielt må det ikke fortone seg om vi vant debatten men gikk glipp av livet.