Surrogati og etikk

Ole Martin Moen uttaler seg i dagens Vårt Land om surrogati i artikkelen "Autoritært å nekte kvinner å være surrogatmødre"  Moen har selv benyttet seg av surrogatmødre for å oppfylle sitt og samboerens ønske om å få barn.

Moen er postdoktor i filosofi ved Universitet i Oslo, og burde av den grunn være en kvalifisert "tenker". Han uttaler at han kom frem til at han ikke hadde store, etiske kvaler ved å benytte seg av surrogati. Begrunnelsen hans var at han brukte et seriøst firma, og at kvinnen selv hadde skrevet under sine kontrakter. Om underskriften var frivillig sier teksten ingenting om.

Moen trekker fram fattigdomsargumentet som en grunn til å opprettholde surrogatitilbudet. En kvinne som tilbyr sin kropp til fremmede menn (og kvinner) kan få betalt opptil 3 årslønner.

I andre sammenhenger kaller vi gjerne denne formen for transaksjoner, der kroppslige tjenester byttes mot penger, for prostitusjon. En form for handel som anses som lite gunstig for tilbyderen, og som er ulovlig i mange vestlige land.

Moens tankegang bidrar ikke til å løfte kvinner ut av fattigdom, men derimot til å holde dem der. Surrogati er også en måte å tjene penger på kvinnens kropp. I noen få, rosenrøde tilfeller, vil et surrogatisvangerskap kunne gi en familie det løftet de trenger for å komme seg opp av fattigdommen. I langt flere tilfeller vil pengene som kommer inn brukes til helt andre ting enn det nødvendige, og vil ikke vare i de tre årene de tilsvarer i lønn. I noen tilfeller - sannsynligvis flere enn vi får lese om i media - vil surrogatien medføre et ummeneskelig tap for familien, nemlig døden for kvinnen som tilbød sin livmor i bytte mot penger.

Mange surrogatiklinikker tilbyr oppfølging og helsetjenester til "sine" kvinner så lenge de er gravide. Ikke alle tilbyr oppfølging i etterkant. Vi vet fra vestlige land at mellom 5 og 10% av nybakte mødre får barseldepresjon, og  at 1-2 promille for en alvorlig psykose. Hvilken hjelp tilbys disse familiene og kvinnene? Er det riktig å utsette fattige kvinner for forhøyet risiko for psyiske problemer, når barnet de føder ikke er ønsket av mor selv, men av (relativt sett) rike mennesker som allerede har "alt"?

Jeg har ingen grad i filosofi, men det trenger man heldigvis ikke for å tenke seg fram til at det er etiske kvaler med det å bruke andre mennesker til å oppnå egne ønskedrømmer.