Tro og vantro, tvil eller fortvilelse ?

Dette blir ikke nådig tatt opp i et senere innlegg. Trådstarteren der er svært indignert og frustrert over at kristne kan komme i tvil om sin tro. Kommentarene der er heller ikke nådige i sine uttalelser.

Kan en troende kristen komme i tvil ?  Og særlig kristne ledere, – «at det er mulig» - bemerkes det, med en tydelig ironisk snert.

Hva skal en si til slikt?   For min egen del er svaret klart, (og her er jeg ikke i tvil-) : Bedre med en kristenleder som har evnen til ærlig tvil, enn ti fanatiske kristenledere som aldri tviler.

Nå mener jeg absolutt ikke at disse som her har uttalt seg, er fanatikere. Men dersom en ikke har evnen til å komme i tvil av og til på troens vei, ja, da er det overhengende fare for å havne i fanatismens iskalde klør. Og vi vet hva det fører til. Det er kristenfanatikere og maktmennesker som har ødelagt for kristendommen gjennom historien, ikke de vantro ateistene.

Vantro og tvil er ikke det samme. Og det er ofte her en trår feil. Vantroen vil ikke tro. Det er enkelt og greit. Tvileren vil tro, men leter ofte etter svar som ikke bare tilfredsstiller emosjonelt, men også intellektuelt. Det er mange og sterke eksempler på at Jesus søkte å tilfredsstille også dette behovet hos tilhørerne sine, når han forkynte Guds rike. Derfor skjønner vi at intellekt og følelser hører nøye sammen i den kristne tro.

Imotsetning til vantro, er tvilen et nøytralt begrep. Tvilen har mange ansikter, og varierer i styrke. Det finnes eksistensiell tvil, intellektuell tvil, og det vi kanskje kan kalle åndelig tvil, som tidligere ble kalt anfektelser. Tvilen i seg selv er ikke farlig for troen, selv om den enten kan føre til vantro, eller til en mer styrket og avklaret tro. Det er tvilerens valg som er avgjørende. Dersom tvileren har en vilje og et ønske om å utforske og bevare sin tro, vil han alltid komme i mål, og mer styrket i troen. Motsatt kan tvilen også føre til en styrket vantro, alt beror på valget som blir tatt.

Den ærlige trostvilen kan være smertefull for den troende, men den er ingen sykdom eller lidelse som noen synes å mene. Den tvinger nemlig den troende til mer å, granske i skriftene etter svar. Dette er helt i tråd med Åndens ledelse.

Nøyaktig dette gjorde Døp. Johannes, da han led ondt i fengselet, og kom i tvil. Han sendte bud til Jesus med spørsmålet: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen». Han fikk hjelp i sin tvil, av Mesteren selv.                    Det er alltid noe troverdig og menneskelig hos hele det bibelske persongalleri. En finner tvilende mennesker, vantro, feilende, gode og onde, og vi kjenner igjen hele det menneskelige spekter på godt og vondt. Selv Døp. Johannes med sin kraftfulle og tros-sterke forkynnelse blir nedbrutt og tvilende når han sitter ensom og lidende i fangehullet.

Ateisten og den vantro sier: «Jeg vil ikke tro, uten bevis» Tomas, en av Jesu disipler, og blir ofte kalt for «tvileren». Men han var egentlig vantro i den situasjonen det er fortalt om.

Uten bevis, ville han ikke tro at Jesus var oppstanden. « Uten at jeg får se  naglemerkene, se og kjenne såret i siden hans, vil jeg ikke tro.» sa han.                          Han fikk se og kjenne, og han trodde. Det er altså håp, også for den vantro. Men den kristne troens vesen er ikke beviskrevende i seg selv;   «Salig er den som ikke ser, (krever bevis) men likevel tror». Sa  Jesus                                                                                                                                                      Vantroen søker ikke Jesus, men spør etter bevis. Den ærlige tvilen søker først og fremt Jesus, og hans Ord.                                                                                                           Det er den levende troen som blir anfektet. En død tro tviler aldri.