Inge Eidsvåg

5

Tid for tillit

Hvis lærerens arbeidsglede og yrkesstolthet tørker inn, forsvinner også gløden og plystringen i korridorene. Da risikerer vi at læreren blir en humørløs pedant.

Publisert: 29. aug 2014

Jeg har arbeidet 41 år i norsk skole, og har i det siste spurt meg selv: Hvorfor valgte jeg en gang dette yrket  og hvorfor er jeg forblitt lærer? Jeg svarer med ett eneste ord: gleden. Gleden ved å fortelle, forklare, lytte til, være sammen med. Gleden ved å forberede meg til neste dag, finne fram nytt stoff, prøve ut nye metoder. Gleden ved å skape noe nytt ved å gi liv til noe gammelt. Gleden ved å forsøke å vekke noe i elevene, som mine beste lærere en gang vekket i meg. Gleden over noen ganger å finne elevene der de er  og så lære dem noe de ikke visste at de hadde bruk for.

Denne gleden har hatt tre forutsetninger. For det første: faglig og pedagogisk selvutvikling. En lærers kunnskaper må stadig fornyes og utvides. Forutsetningen for dette er lærelyst og erkjennelsesglede. Dette smitter også elevene, selv der hvor hettegenseren brukes som hørselvern. Og dess mer vi lærer, dess mer vokser erkjennelsesgleden.

Frihet. Den andre forutsetningen for min yrkesglede har vært pedagogisk frihet. Frihet til å forme undervisningen med all den faglighet, entusiasme og oppfinnsomhet vi besitter. John Steinbeck sa en gang: En god lærer er en stor kunstner. Å undervise kan endog være den viktigste av alle kunstarter, siden mediet er det menneskelige sinn og den menneskelige ånd.

Hvis det er et fnugg av sannhet i dette, da må kunstnerens frihet også gjelde for læreren. Ikke en frihet fra, men frihet til. Ikke frihet til å bestemme hva vi skal undervise om, men hvordan. Det som er rett å gjøre for én lærer, kan være galt for en annen. Det som fungerer i en klasse, mislykkes kanskje i en annen.

Pedagogisk frihet er ikke en luksus for forkjælte lærere, men selve det stoff som holder gleden og gløden ved like. Kveles den pedagogiske frihet, kveles også den kunstneriske og skapende impuls i læreryrket. Vi gjør nok det vi blir pålagt, men vi gjør det uten glede. Uten pedagogisk frihet forvandles læreren sakte, men sikkert til byråkrat. Ikke et vondt ord sagt om byråkrater, de trenger vi. Men læreren skal ikke være det.

Testing. Hvis mer og mer tid må brukes til testing og rapportering, reduseres til slutt undervisningen til det som bare lar seg teste og rapportere. Når vi stirrer oss blinde på PISA, mister vi lett formålsparagrafen og Den generelle læreplanen av syne. Hedersmannen Ole Briseid, tidligere ekspedisjonssjef i Kunnskapsdepartementet, leder for den norske delegasjonen til UNESCO, styreleder i FNs organisasjon for kvalitet i utdanning, formulerte dette slik i Morgenbladet i april i år (nr. 14): «Testveldet dikterer norsk skole på en helt urimelig måte. Norsk skole tar ikke engang hånd om en tredel av sitt samfunnsoppdrag.» Skarpere og mer presist kan det ikke sies.

Aller viktigst for min arbeidsglede har vært tillit. Den må være gjensidig, slik ordet selv vitner om. (Det blir det samme, enten vi leser det forlengs eller baklengs.) Tillit i forholdet til elevene, foreldrene, kollegene, rektor og politikerne. Tillit til at jeg kan det jeg skal kunne. Til at jeg anstrenger meg og gjør arbeidet mitt så godt jeg kan; til at jeg forbereder meg og fornyer meg; til at jeg føler omsorg for elevene og vil deres beste. Kort sagt: tillit til at jeg setter min ære i å være en god lærer.

Fortjent til. Tillit er ikke noe det forhandles om eller som vedtas på styremøter. Det er noe man må gjøre seg fortjent til, noe som gror og vokser i et jordsmonn som daglig gjødsles av samarbeid og respekt. I skolens formålsparagraf står det at elevene og lærlingene skal møtes med tillit og respekt. Bør ikke lærerne kunne forvente det samme av sine overordnete?

Forventninger, tillit og anerkjennelse  det er legeringen som injiserer energi både i lærere og elever. Som skaper glede.

Der tillit mangler overtar kontrollen. Og kontroll blir det sjelden nok av. Kontroll fordrer alltid mer kontroll, mer evaluering, mer rapportering, mer dokumentasjon. Og vi glemmer å stille spørsmålet: Hvem skal kontrollere kontrollørene? Jeg tror ikke Sokrates ville ha blitt en bedre lærer eller Platon en mer interessert elev om de hadde måttet fylle ut evaluerings- og rapporteringsskjema etter hver samtale de hadde på torget i Athen.

Skifte yrke. Hvis lærerens arbeidsglede og yrkesstolthet tørker inn, da forsvinner også overskuddet, gløden, humoren, plystringen i korridorene, sangen i timene. Da risikerer vi at læreren blir en humørløs pedant og skolen en snever målstyringsinstitusjon. Man trenger ikke å være spåmann for å forutse at vi da vil komme til å stå overfor en lærermangel i 2020 som er langt større enn de 11.000 vi i dag ser ut til å komme til å mangle. Da vil de 45 prosent av lærerne som de siste to årene har vurdert å skifte yrke, kanskje vokse til 50 eller 60 prosent. I så fall snakker vi ikke bare om en krise i skolen, men en nasjonal tragedie.

Mitt håp er at lærerne går ut av denne konflikten med rettere rygg og mer yrkesstolthet, innstilte på å bidra med større frimodighet i den store samtalen om skolens verdier og valg.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 29.8.2014

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Trist å bruke så mange penger på selvfølgeligheter

Publisert over 5 år siden

Substansen i et demokrati krever åpenhet, tillit og sann tale i kommunikasjonen. De som ikke er trent til dette burde være hospitanter i kriminalomsorgen en periode.

Ingen kan mer om mistillit, tvang, og lukkethet enn de kriminelle.

Vi ser stadig eksempler på tvangssituasjoner. Senest i nyhetene fikk vi høre om en gutt med posttraumatisk stress syndrom på grunn av et kvelertak i skolesammenheng.

Forut for slike hendelser danner den psykiske mishandlingen og nedbrytningen grunnlaget gjennom lang tid. Kvelertaket blir glasset som renner over.  

Årsaken til at jeg ser en sammenheng her er fokus.

Det er to verdener som aldri kan smelte sammen.

Hvis læreren ikke får tillit er det umulig å skape et åpent skolelandskap der verdier og fag går hånd i hånd med nestekjærligheten.

Jeg tenker at denne streiken bygger på inkompetanse.

Læreren må undervise både høy og lav.

 

 

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
24 dager siden / 5613 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
22 dager siden / 3746 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
23 dager siden / 1351 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1248 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
9 dager siden / 1221 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
8 dager siden / 1145 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
7 dager siden / 1135 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
18 dager siden / 1126 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere