Tastaturpanserhjerte

bilde: Solitude@net av regissør Wytold Adamek

The time I like is the rush hour, ‘cos I like the rush
The pushing of the people - I like it all so much
Such a mass of motion - do not know where it goes
I move with the movement and ... I have the touch

Ensomhet på nett. Slik var tittelen på en polsk film som jeg fant lenker til på nett og som jeg nylig fikk tanker rundt. Jeg har hørt løse rykter om at det debatteres heftig i fagmiljøer om hvorvidt den digitale tidsalder medfører varige endringer rundt det med menneskelig interaksjon?

I'm waiting for ignition, I'm looking for a spark
Any chance collision and I light up in the dark
There you stand before me, all that fur and all that hair
Oh, do I dare ... I have the touch

Hvor ofte har man ikke lest i Aftenpostens Si;D-spalter om ungdommer som sier de har hundrevis av venner og "likes" på Facebook men likevel føler seg ensomme? Den enkle forklaringen på det er at å sitte der alene foran en skjerm er ikke en naturlig setting, vi er ikke skapte for det - evolusjonen har ikke rukket å absorbere en slik utvikling.

Wanting contact
I'm wanting contact
I'm wanting contact with you
Shake those hands, shake those hands
Give me the thing I understand

-Kom til å tenke en scene jeg leste i Hans Jægers «Fra Kristiania-bohemen»: Hans Jæger fikk besøk av kompisen Fleischer - i boka psevdonymisert til Seckmann hvis jeg husker rett. Kompisen slengte seg ned på sofaen til Hans, og de satt der der og småpratet og kjedet seg litt: «Hva skal vi finne på nå?» «Nei, vi får vel rusle ned i byen og se om vi finner litt liv noe sted?» - sikkert en universell greie, jeg mener det har alltid eksistert og vil alltid eksistere, behovet for å sosialisere seg rent fysisk, gjennom omgang - interaction – samhandling.

Any social occasion, it's hello, how do you do
All those introductions, I never miss my cue
So before a question, so before a doubt
My hand moves out and ... I have the touch

De gamle grekerne hadde Symposium. Kanskje vi kunne lært litt av dem? Jeg nevner det for jeg har vært der jeg óg - jeg gikk i meg selv og erkjente at å drikke seg full alene foran skjermen er ikke en god setting, derfor har jeg begynt å legge vekt på at når man knerter korka bør det 1. Være for å ha det hyggelig, ikke for å flykte fra noe og 2. Det er hyggeligst og smaker best i en fysisk sosial setting.

Jeg er ikke forelder selv, ikke ennå, men det hender jeg må stille som lekeonkel, og jeg biter meg merke i alle bygårdene og blokkene med store grøntarealer. Men ser man ofte barna bruker plassen? Hadde jeg vært forelder hadde jeg kanskje sagt : «Nei, nå tar vi en liten datapause, på med klærne, ut og lek!».

På voksensiden av gjerdet merker jeg den her dobbeltheten med nettet, den ensomhetsfølelsen det skaper, men samtidig den falske intimiteten. Og det slår begge veier, jeg har f.eks. fått kontakt med slektninger på nettet etter 20 år, og det er både positivt og negativt, da det hender vi ryker uklare og må ta en pause fra hverandre. Når vi møtes fysisk går det greit, men når vi sosialiseres på nett hender det at det går galt. Det kan igjen relateres til at den psykologien man finner bak tastaturet tror jeg er mye den samme psykologien man finner i trafikken.

Wanting contact
I'm wanting contact
I'm wanting contact with you

Hvor ofte ser man at folk brøler til hverandre, skjeller hverandre ut og viser fingeren andre steder enn i trafikken? I Statene hender det at det går så langt som at folk river fram pistolen og begynner å skyte på hverandre.

Det har nok med at folk føler seg trygge og beskyttet bak tastaturpanseret, de føler de kan gå til slike skritt uten at det får konsekvenser. Kom til å tenke på en episode på jobb - det her var mens jeg satt på gulvet hos IBM i Skottland. En dansk kollega hadde fått seg ny jobb i Danmark. Så han ruslet inn på kontoret til sjefen og leverte oppsigelsen. Så langt alt greit. Men så fant han på det sjakktrekket å sende en mail til sjefen sin hvor han luftet sine frustrasjoner om hvordan han følte han hadde blitt behandlet i sin tid der på bruket. Og sjefen hans. Og sjefen hans. Og hele Chain of Command. For å gjøre historien kort: Han slapp å være der resten av den dagen. Ikke lenge etter fikk vi en mail fra vedkommedes sjef om at han hadde «Confiscated his badge and escorted him out of the building».

Pull my chin, stroke my hair, scratch my nose, hug my knees
Try drink, food, cigarette, tension will not ease
I tap my fingers, fold my arms, breathe in deep, cross my legs
Shrug my shoulders, stretch my back - but nothing seems
to please

Nothing seems to please. Her var du profetisk, min kjære Peter Gabriel. For er det ikke nettopp der vi er i dag, med det evige jaget etter statusoppdateringer, epostreplies og «likes» på Facebook? Det blir omtrent som en klassekamerat en gang formulerte det : «Å ta fra folk levebrødet og gi dem brennevinsflaska som erstatning er ingen god kombinasjon!». Levebrødet her er det naturlige behovet for fysisk sosialisering. Brennevinet er den virtuelle erstatningen som vi ikke er skapte for.

I need contact….