Verdidebatt

Skjermet mot verden

Jeg blir ikke berørt av verden slik at jeg kan sanse den i noen særlig grad. For mitt syn strekker seg ikke lenger enn til en skjerm. Den er som en tynn, tynn hinne som legger seg mellom øynene mine og det som finnes bakenfor den.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«De måtte jo vite hva som skjedde», sier vi. Vi sier det om alle tyskerne som måtte vite hvilken skjebne som ble jødene til del i Hitler-Tyskland. Ganske ubesværet henter vi frem denne anklagen i møte med fortidens unnfallenhet.

Men unnfallenheten er ikke fortidig, den er ikke et vesenskjennetegn ved mennesker som hører gårsdagen til. Selv har jeg «sett» så mye menneskelig nød og elendighet de siste månedene at jeg ikke lenger kan si til meg selv at ikke visste. Øyet mitt «ser», men kroppen min sanser det likevel ikke.

Jeg har sett de utbombede byene i Syria, husene som raser sammen, menneskene som flykter. Øyet mitt «ser» og likevel er jeg er som forblindet, sanseløs, en som dypest sett ikke enser det som skjer.

Jeg blir bedratt, forført til å tro at jeg er oppdatert og involvert, engasjert og uroet. For jeg har jo sett. Jeg finner en slags trøst i å tro at jeg har sett fortvilelsen, angsten, tårene hos dem som er drevet på flukt i Nord-Irak.

Men sannheten er at jeg virkelig ikke har «sett» har sett verden. Mellom meg og verden er det en skjerm. Og gjennom den slippes noe av verden inn (eller ut?). Men ikke på en slik måte at jeg i stor grad kan si at den berører meg. Jeg blir sjelden berørt av verden slik at jeg virkelig sanser den i noen særlig grad. For mitt syn strekker seg ikke lenger enn til en skjerm.

Den er som en tynn, tynn hinne som legger seg mellom øynene mine og det som finnes bakenfor den. En gigantisk virtuell mur. Hver gang den treffer meg blir jeg mer og mer sanseløs, mer og mer nummen. I den andre enden befinner virkeligheten seg, der er luktene og skrikene, der brenner solen, der er alle de andre. Men nesten alt filtreres bort før det når meg.

Min måte å sanse verden på blir halvdimensjonal. Jeg er det tjueførsteårhundres menneske, godt informert, men nokså uberørt. Tidvis forvirres og forundres jeg over min egen måte å reagere på. Kanskje min tilstand som «seende» best kan beskrives som en form for empatisk apati forårsaket av at jeg i alt for stor grad har levd et liv skjermet mot verden.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt