Verdidebatt

Da uanstendigheten ble den offisielle normen i Norge

Hele det offisielle Norge synes gå på kne og tilbe disse menneskene som foretar den moralske prestasjonen det er å ta avstand fra halshugginger av kvinner og barn.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er noen ganger informasjonsflommen må sorteres, behandles og settes i en riktig kontekst, før en forstår hva det er som er i ferd med å skje.

Fredag den 8. august var den svenske politikeren Gudrun Schyman på gjestevisitt i Oslo. Det er snart valg til Riksdagen, og det er mange svenske politikere som tar turen over for å sanke stemmer hos svensker som bor i Norge.

Gudrun Schyman er leder for det svenske partiet Feministiske Initiativ, og hun kjemper i følge avisen Vårt Land (VL 9.august) for en rosa revolusjon. Hun ønsker «å løfte hele komplekset som omhandler likestilling og frihet fra diskriminering og inn i politikken, og at det skal bli anerkjent som det viktigste samfunnsspørsmål.» Og når hun hevder at Sverige sliter med strukturell diskriminering, vet alle at løsningen på slike spørsmål ikke alltid er like hyggelige. I sitt program skriver de blant annet at:

”Det handlar om en dimension som problematiserar och utmanar könsmaktsordningen, heteronormativiteten och dess samverkan med andra maktordningar som tillsammans skapar könsordningens fundament. Målet för den feministiska politiken är ett samhällsbygge som skapar utrymme för alla människor att utveckla sin fulla potential, i ett jämlikt samspel med andra, oberoende av kön, könsidentitet, ålder, funktionsduglighet, sexualitet, trosuppfattning, hudfärg, etnicitet eller medborgarskap.”

Det hele er en klassisk konfliktteoretisk tilnærming, der mannen blir ansvarliggjort for alle kvinners problemer, og der løsningen er å forme verden gjennom en rendyrket feminisert politikk. Det er mye Marx, men klasseskillene handler nå om kjønn. Uansett er det totalitært så det holder, vi har alle med å underordne oss partiets vilje.

Men det var ingen som hev seg over mobiltelefoner eller hva det måtte være for å vise sin avsky med Gudrun Schymans besøk. Da var tonen en annen uken etter. Sverigedemokratenes leder, Jimmie Åkesson, ble buet ut av både politikere og tilhørere i hovedstaden. Du skal være hardhudet når du legger deg ut med de politisk korrekte, da sitter fy-ordene løst, og du er stemplet som rasist før du i det hele tatt har fått anledning til å forklare hva du mener.

Samme dag, den 15. august, kom avisen Dag og Tid dalende i postkassa, like velkommen som alltid. Og som vanlig er spalten til Amal Aden lesverdig, men samtidig trist, for Amal Aden klarer å beskrive det multikulturelle samfunnets iboende schizofreni, der friheten vi alltid har tatt for gitt, ikke er en selvfølge for alle.

Denne fredagen fortalte Amal Aden om sin nye hverdag på Hønefoss. Hun skriver at ”sida eg kom til Hønefoss, har eg følt eg kan gå i lag med kven eg vil. Men i sumar har ikkje dette vore lett. I år har det ikkje vore lett å vera muslimsk kvinne med kort hår og kortbukse. Ei rekkje gonger i sumar har voksne minoritetsmenn plystra og ropa ”hore” etter meg. Eg veit det er mange som mislikar måten eg kler meg på, men eg har aldri opplevd slik hets i Hønefoss som eg har i sumar.” Og hun skriver videre at hun ikke kommer til å slutte å leve som hun vil, for ”Hønefoss er like mykje min by, og vi lever i eit fritt land.”

Vi lever i et fritt land, hevder Amal Aden, men er nå det så sikkert? Det er ikke slik at det er alle som nyter godt av vår frihet, og Adens møte med muslimske menn i Hønefoss burde fått mer enn en ansvarlig politker til å stoppe opp og drøfte hva vi egentlig er iferd med å gjøre. For den dagen mennene på torget i Hønefoss er blitt mange nok, er det ingen frihet tilbake.

Det er ikke ekstremister fra IS som gjør hverdagen utrivelig for Amal Aden, det er menn som bor eller besøker noen på et asylmottak utenfor byen. Vi trenger ikke IS for å erfare hva islam betyr for utviklingen i et samfunn. Det er nok å følge Amal Aden en tur på byen. Og noen dager etter at moderate muslimer gjorde et halvhjertet forsøk i Oslos gater på å vise sin avsky for ekstremister under fjerne himmelstrøk, hadde det vært bedre om de tok tak i den undertrykkingen som skjer i vårt eget land.

Men det er åpenbart for mye for langt, hele det offisielle Norge synes gå på kne og tilbe disse menneskene som foretar den moralske prestasjonen det er å ta avstand fra halshugginger av kvinner og barn.

Ingen spør om de ikke burde gjort noe med sin egen ekstremisme, sin egen kvinneforakt.

Men det er det ingen som vil snakke høyt om, den eneste som tør gjøre det, vil vi helst kjeppjage hjem til Sverige. Rosa revolusjoner derimot...

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt