Verdidebatt

Mine Israel-vennlige følelser

Jeg tar sjansen på sosialt selvmord og spør: Hvor kommer Israel-sympatien min fra?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Hvorfor har du kjøpt aloe vera-gele så tydelig merket 'fra Israel'?» spurte en gjest da hun kom ut i fra badet hjemme hos oss. Jeg kunne lettet forklare, uten å lyve, at det var for å tjene penger. At jeg kjøpte den da jeg for mange år siden sto på stand for Vårt Land under pinsevennenes sommerstevne på Hedmarktoppen, for å sikre meg provisjon fra salget.
Håpet var at hvis pinsevennene så meg kjøpe produkter fra Israel, så ville de la mistanken om at Vårt Land var Israel-fiendtlige ligge og ta abonnement på avisen.

Jeg skyldte på mammon og pustet ut. Da slapp jeg å bli beskyldt for Israel-sympati.
I dette tilfellet var det såre enkelt, men spørsmål som krever fornektelse av Israel-sympati dukker stadig opp igjen. Facebookfeeden og kommentarfeltene korer unisont mot Israel som barbarisk stat. Mediene tapetserer forsidene med grusomhetene. Jeg leser forferdet om israelske angrep med bilder fra bombede barneskoler. Er det da rart at erkjennelsen sitter så langt inne?

Jeg føler sympati med Israel.

Mine Israel-vennlige følelser kan spores tilbake til grundig søndagsskoleskolering på bedehuset i indre Agder, hvor Israel ble presentert som et hellig land, hinsides all forstand. Et sted innenfor perleporten som er ment å skulle skille Israel fra Palestina. Følelsen av sympati for Israel har en smak av bedehus i seg. Den uuttalte sympatien som ligger i bøyde hoder hos de som tror at den dag Israel faller, så faller verden med den. At jødene er Guds utvalgte folk. At de skal bli forfulgt til evig tid. Og at alt står skrevet som det har blitt.

Sånn sett er ikke den uklare angsten som kommer når verdens vrede atter vendes og vokser mot Israel, så uklar likevel.

Jeg føler noe lunt for denne Israel-sympatien som ligger mindre uttalt hos bedehusfolket enn hos den bråkete MIFF-flokken som lovsang «Hevenu shalom aleichem» under demonstrasjonen på rådhusplassen for et par uker siden. Mens jeg oppfatter MIFFs støtte til Israel mer som en lovprisning av et overjordisk charterferiested, så bygger barndommens profetier fra søndagsskolen en indre uro mens bombene flyr over Gaza. Mens jeg leser at jøder angripes i Malmö og jødehatet spirer i Europa på grunn av krigen på Gaza, så sier en stemme at nå står ikke verden til påske.

Søndagsskolelærerne burde kanskje være stolte? Frøet de sådde spirer på angstfylt kommando opp mot enhver trussel mot Israel. Israel-sympatien føles nærmest biologisk rotfestet i samvittigheten, men blir først problematisk når den blandes inn i politikken.

Kritikk mot Israel kan lett oppleves som kritikk av noe familiært – noe som må beskyttes. Denne følelsen mistenker jeg ut i fra meg selv ligger plantet i fruktbar jord hos mange med røtter i kristne samfunn og miljøer. Den farger denne krigen med en sympati som overskrider det politiske.

Jeg tviler på at et forsøk på å kutte røttene virker annet enn selvfornektende. Det mange kan ha godt av å ta et oppgjør med, er snarere den samvittighetsfulle Israel-støtten som har lekket over i politikken. Først og fremst ved å bli det bevisst.

Slik sikkert mange kan ha godt av å erkjenne at også ubetinget Palestina-sympati kan ha kommet inn med morsmelka.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND AUGUST 2014

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt