Verdidebatt

1 - 0 til Sian - I kampen mot religion

Religion brukt som våpen har historisk sett vist seg som livsfarlig. Det holder derfor ikke med å avskrive en begrunnet frykt for islam som islamofobi, når verden vitterlig opplever gjentagne (og uforutsigbare) angrep i islams navn.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I (siste nr av ) Fri Tanke (#3 – 2012), Human-Etisk Forbunds medlemsmagasin, er det utvalgte temaet Vårt eget ekstremistpotensial. I den forbindelse er Morten Rølling, aktiv i Human-Etisk Forbund og styremedlem i Hedningsamfunnet, opptatt av å markere avstand til Sian (Stopp islamiseringen av Norge) og den brune gjørma, som han kaller det. De som burde stå samlet er på denne måten splittet. Og bruker – for alt hva vi vet – mer tid og krefter på å argumentere hverandre i hjel enn å nedkjempe den virkelige fienden; islam som en potensielt farlig religion.

Morten Rølling er opptatt av å bedrive real religionskritikk og ikke innvandrerhets og islamofobi fordekt som religionskritikk. Ikke uventet mener han at Human-Etisk Forbund og Hedningsamfunnet står for det første og Sian for det siste. Slik uttrykker han imidlertid sin egen fordomsfullhet. For både han selv og lederen for Sian, Arne Tumyr, har innehatt mangeårige verv i Human-Etisk Forbund. Lederen av Sian, Arne Tumyr, er heller ingen hvilken som helst uopplyst tulling fra utkant-Norge. Han er utdannet journalist, har også vært avisredaktør, han har skrevet flere bøker og er engasjert i politikk. Han var i sin tid med på å danne Bergensavdelingen av Human-Etisk Forbund. Og det er kanskje her hunden egentlig ligger begravd: Islam – venn eller fiende? Et norsk naivistisk oppgjør.

Første gang jeg leste om ekstrem islamisme var mens jeg studerte religionshistorie på begynnelsen av 1990-tallet. Den gang syntes det for bokforfatteren (og også for meg) utenkelig at ekstrem (eller radikal) islamisme skulle komme til å bli et (globalt) problem. Til det var de simpelthen for få. Og vi andre mange og fornuftige nok, i hvert fall tallmessig sett. Oppvåkningen skjedde imidlertid den 11. september 2001. Fulgt av regelmessige terrorhandlinger rettet mot den vestlige verden. Sist medio september 2012 i Libya, der blant annet den amerikanske ambassadøren ble felt i et bombeanslag. Begrunnelsen var (tilsynelatende) en nylig sluppet film som etter sigende skal skildre profeten Muhammed på en lite flatterende måte. I den forbindelse har det også vært opptøyer i Kairo. I Skandinavia har vi tidligere hatt anslag mot bokforlag og aviser som har trykket islamkritiske tekster og tegninger. En håndfull mennesker lever i dag i frykt for sine liv, bare fordi de (intetanende om konsekvensene?) kom til å lage noe som kunne oppfattes av mennesker på den andre siden av kloden som en fornærmelse mot profeten Muhammed.

I vår globaliserte verden spres rykter fortere enn vi selv klarer å tenke. Og til hver minste avkrok, uavhengig av om man kan lese og skrive. Selv om det kan stå andre interesser bak, makter enkelte – gjennom religion (islam) som virkemiddel – å oppildne masser til å gå amok og til å få enkeltpersoner til å melde seg som (frivillige) selvmordskandidater. Hva Morten Rølling vil avspise som islamofobi, viser seg gang på gang (dessverre) bare å være velbegrunnet frykt. En fobi kjennetegnes ved at redselen er større enn faren. Når det gjelder islam viser frontkjemperne for en global islamisme i anslag etter anslag hvor langt de er villig til å gå. Viktigere enn selve terrorhandlingen er i så måte hvilke konsekvenser den har for samfunnet som blir rammet. Tar vi Norge som eksempel, viser norske avisredaktører liten villighet til å trykke noe (tekst, tegninger, fotografier) som de mistenker at islamister kan misbillige. Vi har i de senere år fått en kultur som setter ”sikkerhet” først, i betydningen ”vi har ingen ansatte å miste”. Og herved viser de til det skamfulle hvor fort en nasjon kan bringes i kne. Av ren skjær feighet knebler myndighetspersoner sine underordnede. Glemt er de norske eventyrene om hvordan man tar livet av troll: Ved å eksponere dem for sola. Kanskje ikke så rart at Norge i sin tid lot seg invadere av Tyskland. I så måte er det ikke –ismene som er fienden, men feigheten.

Religion brukt som våpen har historisk sett vist seg som livsfarlig. Det holder derfor ikke med å avskrive en begrunnet frykt for islam som islamofobi, når verden vitterlig opplever gjentagne (og uforutsigbare) angrep i islams navn. Da snakker vi etter hvert, avhengig av angrepenes omfang og hyppighet, om en velbegrunnet redsel. Hvordan forholder vi oss så til denne? I stedet for en massiv holdning, til ære for full ytringsfrihet, mot enhver form for diktatur, opplever vi at stadig flere europeiske land, Norge inkludert, er mer interessert i å lefle med (gi etter for) krefter ingen kan ane omviddet av, fremfor å stå på sine egne sekulære prinsipper. Det er dette som er begynnelsen til en islamisering av Norge. Ikke et for eller i mot burka, hijab eller turban – men en forskyvning i tankerekken dit hen at religion i seg selv har krav på respekt, i den betydning av at andre må vike på sitt syn for å gi mer plass til islams syn på det samme. Og det er i denne sammenheng Sian spiller en rolle: nemlig å minne oss på hvilke kulturelle pilarer Norge tradisjonelt har hvilt på – samt å påminne om at demokratiske rettigheter ikke kommer rekendes på en fjel av seg selv.

Dette er hva jeg skrev på kontrovers.no 14.09.2012. Og ble (naturligvis) pelset for mine rasistiske holdninger. Det spørs om ikke de siste måneders hendelser har fått selv den norske venstreside til å få et noe mer nyansert syn på hva begrepet rasisme innebærer.

marita.synnestvedt@gmail.com

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt