Verdidebatt

Kirkens arbeid må organiseres

Et systematisk arbeid i kirken står ikke i motsetning til lokalt engasjement.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Ellen Hageman har i Vårt Land 13.08. et innlegg der hun fortsetter sin kritikk av folkekirken og rapporteringssystemet i denne kirken. I tillegg anklager hun ansatte for å skape et skille i kirken mellom de som jobber der og de som «egentlig» utgjør kirken, nemlig den gudstjenestefeirende menighet. Flere av utsagnene er av en slik karakter at de ikke bør bli stående uimotsagt.

Hageman liker ikke den åpne folkekirken, der dåpen er eneste medlemskriterium, men foretrekker en kirke kun av de «aktive». De som bare kommer en gang i blant, kan i grunnen holde seg vekk.

Hageman er ikke helt alene om å målbære slike synspunkter, men jeg forstår egentlig ikke at man kan være aktiv i kirken og ha et slikt standpunkt. Kirken må med glede ta mot alle som kommer dit, både de som kommer hver søndag, og de som kommer en sjelden gang. Skal vi ta visjonen om å være en åpen og tjenende folkekirke, kan vi ikke opptre på en måte som gjør at folk føler seg utelukket.

Og det å være åpen står ikke i motsetning til å være bekjennende og misjonerende. Jeg synes diakon Silje Sjøtveit får dette godt frem i sitt innlegg, der hun trekker frem hvor godt hun blir mottatt som kirkens representant i mange ulike sammenhenger.

Ikke fritt fall. Et lite eksempel fra mitt nærmiljø: Det kom 180 personer på høymesse i Hærland kirke midt i juli. Det var 4 ganger det normale, og årsaken var nok først og fremst at prosten og organisten hadde skrevet i lokalavisen at man skulle synge noen av Alf Prøysens sanger under gudstjenesten. Noen vil kanskje kalle dette «servicekirke»: Jeg synes det er folkekirken på sitt beste. Den er nemlig ikke i fritt fall, selv om Magne Lerø stadig hevder det.

Hageman er også kritisk til at kirken har rapporteringsrutiner og et visst byråkrati. Slik jeg leser henne, mener hun at en levende menighet er noe som oppstår og lever i små fellesskap der man deler ord og sakrament, der man (sannsynligvis) sprer evangeliet til alle som vil høre. Organisering er noe herk, virker det som.

Organisert i 2000 år. Nå er det for det første ikke slik at kirken bare eksisterer i lokalmenighetene. Lokalmenigheten er viktig, men kirken er mer enn den lokale menighet. Den norske kirke er ikke en kongresjonalistisk kirke, men en nasjonal kirke, som er en del av den verdensvide kirke.

Videre er det slik at kirkens arbeid også må organiseres. Slik har det vært i 2000 år, og det vil nok være nødvendig så lenge vi eksisterer som kirke her på jorden. Omfanget av organiseringen, planene og rapporteringen må selvsagt drøftes kontinuerlig. Det gjøres da også i de valgte organene, men å avskaffe dette er utopi. Og selv om begrepet «målstyring» er et skjellsord for noen, skal ikke kirken la være å sette seg mål.

Et systematisk arbeid står ikke i motsetning til lokalt engasjement og lokale initiativ, men vil tvert imot kunne styrke dette, og bidra til samarbeid mellom menigheter. Menigheten er jo, som nevnt, del av et større fellesskap.

Er ikke kirken. Hageman avslutter innlegget sitt med en bemerkning om at diakoner og kirkerådsdirektør ikke «er kirka». Det er et utsagn hun burde holdt seg for god til å komme med. Diakon Silje Sjøtveit er glad for at hun som ansatt i kirken, blir godt mottatt i mange sammenhenger, mens Paul Erik Wirgenes i Kirkerådet på en grei måte forklarer hvorfor det er behov for en viss rapportering i kirken (Vårt Land 11. august). Ingen av dem gir uttrykk for at de tror at de «er» kirken. Og ingen av dem understreker noe skille mellom ansatte i kirken og oss andre, slik Hageman insinuerer.

Vi skal være glad for alle som ønsker å gjøre tjeneste i kirken, som prest, trosopplærer, kirketjener eller i annen tjeneste. Så skal vi være glad for alle som bruker av sin fritid til å utføre oppgaver. Men de ansatte er nødvendige, ikke minst fordi utviklingen i samfunnet har gjort at færre mennesker har tid og krefter til å påta seg lederoppgaver.

Så får vi som er med i råd og utvalg, hjelpe de ansatte til å prioritere oppgavene som skal løses, og så får vi hjelpe til med å utføre de oppgavene som det ikke er nødvendig å ha særskilt kompetanse for å utføre.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 19. AUGUST 2014

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt