Nytt bibelsyn på Menighetsfakultetet

"Det er ikke MF som har forandret seg, men bibelkonservative som har blitt mer aggressive", sier kirkehistorieprofessor Jensen ved NLA mot Ottosen ifølge VL 15. aug. Den første påstanden stemmer ikke. Til hans andre påstand: Om de "bibelkonservative" er kommet mer på banen, så er det på høy tid.

(Følgende stykket er kronikk som har stått i Dagen 19. aug).

Når Vårt Land og Dagen de siste dagene intervjuer tre kirkehistorieprofessorer om forhold på ulik måte relatert til Ottosen og MFs historie (Haanes, Hegstad, Jensen), så kreves det av journalistene å ha kritisk distanse. Disse tre er ikke bare kirkehistorikere, de er ansatt på de institusjonene de direkte eller indirekte skal forsvare. Disse tre aktørene skal enten formelt eller reelt legitimere det bibelsynet som de selv, institusjonen og kollegene har. Det dreier seg om økonomi, studenter, og anerkjennelse i forskningsmiljøet, om legitimitet i Den Norske Kirke, om støtte fra organisasjonenes lekfolk m.m.

Det norske miljøet er så lite. Alle vi som er i posisjon nå, har jo, gått på MF omtrent samtidig. Kollegialiteten gjør at ordskifter går rett inn i familie-, venne- og bekjentskapsrelasjoner. Resultatet er at de som kunne og burde si noe, holder munn. Men fornyelse og utfordring kommer alltid utenfra en institusjon. Det er derfor forfriskende at Ottosen våger si noe. Det er faktisk på høy tid, og flere bør gripe ordet.

Hva er sant om MF? I kampen mellom Menighetsfakultetets teologi og universitetsteologien var den liberalteologiske trussel så stor at lekfolket sluttet opp om Menighetsfakultetet selv om de i bunn og grunn ikke delte fakultetets bibelsyn ‒ selv sto de for Bibelens ufeilbarlighet. Så lenge professorene forkynte og underviste den dogmatikk og etikk som lekfolket selv så i Bibelen, kunne de leve med at professorene på Menighetsfakultetet hadde en annen måte å komme til “fasit” på.

Det var én professor på MF som store deler av lekfolket identifiserte seg med når det gjaldt bibelsyn, og det var kirkehistorieprofessor Carl Fr. Wisløff. Han var en ensom svale blant fakultetets lærere ‒ men en av de mest populære i sin tid. Blant studentene var det imidlertid flere som beholdt et bibelsyn om “Skriftens ufeilbarlighet” à la Wisløff og den amerikanske lutherske Missouri-synoden gjennom hele studiet ‒ selv kom jeg til slikt bibelsyn først i senere år.

Det hevdes på bakgrunn av dette at dagens MF står i en faglig organisk bibelsyn-sammenheng med tidligere MF-professorer. Det som er soleklart, er at Aalen-professorene på 1970 og 1980-tallet selv ville vært uenige med en slik påstand. De tre kirkehistorieprofessorene og jeg studerte alle på MF på denne tiden og kjenner den kamp de to sto i mot ordningen med kvinnelige prester. De ville aldri akseptert at folk som finner bibelsk støtte for homofilt samliv skulle ha samme bibelsyn som dem.

Men så kommer det, ifølge professor Jensen, blant lekfolk en ny bølge av frimodighet om Bibelens ufeilbarlighet. Det liker han ikke. Han sier i Vårt Land 15. august at:

“–I løpet av 1960- og 1970-tallet var det en del i kretsen rundt misjonsorganisasjonene som lot seg inspirere av amerikansk biblisisme, eller fundamentalisme om du vil. En ny fløy kom til. Den skilte seg fra det vi konservative teologer i Norge hadde stått for”.

For å illustrere dette “nye” fenomenet trekker han frem det han kaller en “marginal gruppe”: Norges eldste lutherske frikirke, Det Evangelisk Lutherske Kirkesamfunn (DELK) som ble etablert i 1872! Nå kan det godt hende at journalisten gjengir Jensen helt feil, for det Jensen her selv viser, er at dette påståtte nye bibelsynet overhodet ikke er noe nytt, men eldre enn MF! Wisløff var en ensom svale på MF, men han representerte det som var det rådende bibelsynet til professor Carl Paul Caspari m.fl. som utdannet våre prester på siste halvdel av 1800-tallet. Norge hadde dessuten en utvandring der nesten halvparten av vår befolkning dro til USA. Det er å merke seg at samtlige norske synoder i USA den gang holdt fast ved Bibelens ufeilbarlighet, og de norske teologene og professorene der fulgte den gang ikke utviklingen i Norge. Med god grunn spør Wisløff i en bibelsynsdebatt senere hvor det var blitt av de som var lært opp av Caspari. Det skjedde altså et gigantisk skifte på få år fra Caspari sluttet som professor på universitetet, og til en liberalteolog ble utnevnt til professor der, og MF ble etablert som en reaksjon i 1907.

Det er derfor ikke Wisløff og DELK, med flere, som har introdusert et nytt bibelsyn i Norge. Det nye er det bibelsyn som ble en del av MFs plattform da fakultetet ble etablert i 1907. Med etableringen av MF valgte man å ikke følge i fotsporene til Caspari. Bibelens ufeilbarlighet var ikke en absolutt posisjon, men i stedet ble det forsøkt finne en mellomvei som skulle gi skolens vitenskapelige arbeide faglig anerkjennelse.

De av oss som står i den klassiske bibelsynstradisjonen etter Caspari, Wisløff m.fl., vil si at MF, Norsk Lærerakademi og Misjonshøyskolen som følger etter i de samme spor, bærer i seg en systemfeil som til slutt vil undergrave deres bibelske, åndelige rolle som utdanningsinstitusjoner av prester og kirkelige arbeidere. Problemet vil også Fjellhaug få om de ikke aktivt fastholder Bibelens ufeilbarlighet som plattform. De må være forberedt på at dette kan koste dem norsk akkreditering en dag.

Det klassisk norske bibelsynet som fastholder Bibelens ufeilbarlighet, ble mer eller mindre utestengt fra norske teologiske institusjoner. Over flere år har flere av oss hentet ny inspirasjon fra etterkommerne av Casparis venner i Missouri-synoden (med 2.2 millioner medlemmer). Norsk Luthersk Misjonssamband har i løpet av årene sendt flere av sine folk for å ta doktorgrader ved Missouri-synodens læresteder. At det i enkelte lavkirkelige kretser som ikke er så konfesjonelt bevisste, finnes personer som har hentet inspirasjon fra mer reformert hold, endrer ikke realiteten.

Når Jensen kaller dette bibelsynet å ha støtte fra “marginal gruppe” med henvisning til DELK og deres 3500 medlemmer, så er dette en påfallende og manipulerende beskrivelse av virkeligheten. Hovedtrekket jeg i dag ser i Norge er tvert imot følgende: Etablerte menigheter med kraftig overvekt av seniorsegmentet har det bibelsynet Jensen identifiserer seg med. Unge mennesker kommer til menigheter som fastholder Bibelens ufeilbarlighet, og de er stolte av det. Selv er jeg pastor i en menighet der vi har flust med 20-åringer, men strever med å få inn 50-pluss generasjonen.

Jeg inviterer NLA eller MF til selv å gjøre et grundig feltstudium som kan se på sammenhengen mellom bibelsyn, alder og gudstjenestedeltakelse i både i statskirkesammenheng, i frikirker og NLM-forsamlinger. Da vil en selv kunne finne fakta om hva som er marginalt og ikke.

Tiden for å gå stille i dørene med at vi fastholder Bibelens ufeilbarlighet, er over. Vi vil utruste lutherske prester/pastorer/forsamlingsledere og lekfolk til frimodig å stå for dette bibelsynet – de som ikke liker det vil kanskje kalle det at vi er blitt mer aggressive.

Torkild Masvie

Pastor og underviser ved

[ AdFontes pastorutdanning ]