Vemodet over Børre Knudsen

De fleste kjenner til Børre Knudsen som en nidkjær abortmotstander. Jeg må innrømme at jeg aldri har vært så interessert i denne siden ved ham. Som fersk teologistudent leste jeg derimot Børre Knudsens diktning og bibelutlegninger, og helt siden den gang har jeg ofte tatt meg i å ønske at han var min personlige læremester. Ikke som abortmotstander og aksjonist, men som bibeltolker, forkynner, dikter, kulturpersonlighet, skuespiller og alt dette andre som Børre Knudsen var.

Jeg har aldri selv hørt Børre Knudsen forkynne. Men jeg har lest gjengivelser av hans bibeltimer, foredrag og prekener, og jeg har lest hans dikt og salmer. Derfor er jeg en av mange som kan si: Knudsens forkynnelse har rørt meg på dypet. I norsk kirkehistorie vet jeg ikke om noen andre som på en så original, vakker og medmenneskelig måte kunne la Bibelens egne fortellinger og bilder klinge inn i tilhørernes liv, og skape en erfaring av at Bibelen er en meningsfull helhet som rommer Guds nådige budskap til menneskene. Jeg opplevde det som om Børre Knudsen hadde en umiddelbar tilgang til troens kilder.

Når jeg tenker på det, kan jeg kjenne på en sorg og et vemod over at han ikke fikk lyse for flere, men at hans kamp for de minste og svakeste i stedet ble innhyllet i et slags mørke – slik så det i hvert fall ut gjennom medienes fortegnende linser.

Så vanskelig. I de miljøene jeg stort sett holdt meg til gjennom min oppvekst, vil jeg si at det nærmest var forutsatt at vi alle var overbeviste abortmotstandere. Tilfeldigvis sammenfalt min barndoms- og ungdomstid nettopp med den tiden da Børre Knudsen sammen med blant andre Ludvig Nessa gjennomførte mange av sine aksjoner.

Vi som var barn og unge den gangen, hadde ikke nødvendigvis noen klar forestilling om at det fantes ulike nyanser og holdninger i abortdebatten. Vi var ganske enkelt abortmotstandere, uten å tenke over at det kanskje var ulike måter å være det på. Dermed kjente vi oss også forbundet med dem som stod fremst i kampen for det ufødte livet, og hadde en følelse av at vi måtte være lojale mot dem.

Men noen ganger beveget vi oss utenfor våre trygge kristne fellesskap, og havnet i samtale med mennesker som så saken på andre måter. Som regel gikk samtalen i lås før den var begynt. Vi ønsket å snakke lavmælt og respektfullt, men det var vanskelig for våre unge, søkende stemmer å trenge gjennom de voldsomme vibrasjonene etter Børre Knudsens aksjoner.

Umulig. I ettertid spør jeg meg om ikke Børre Knudsens aksjoner skapte et vanskelig, nesten umulig utgangspunkt for de av oss som trengte tid for å famle oss frem til resonnementer og tankemåter som vi syntes holdt mål i møte med virkeligheten. Jeg kan beundre Knudsen for at han var så kompromissløs, men jeg opplever dessverre at han overdøvet både sin egen og meningsfellenes argumentasjon. Og det er trist, fordi de var drevet av troen på menneskeverd og av kjærlighet til livet.

De hadde en oppriktig omsorg for unge kvinner som ble gravide uten at det var planlagt, de fordømte dem aldri – det de derimot mente, var at abortloven ville føre til at mange kvinner kom til å bli utsatt for et kraftig abortpress, og at kvinnene dermed ble frarøvet sine egne barn. Knudsen og hans meningsfeller mente selv å kjempe både for de ufødte barna og for mødrene deres, men det var ikke mulig å høre gjennom støyen fra mediene – og fra deres egne aksjoner.

Jeg er derfor ikke enig med dem som mener at Børre Knudsen omtrent er den eneste fra kirken som har bidratt med noe i abortsaken. Derimot tror jeg at Børre Knudsen – uten å ville det – endte opp med å få monopol på kirkelig abortmotstand. Jeg spør meg: Når han ble stående så alene, skyldes det bare at alle andre sviktet, eller skyldes det like mye at det ble nesten umulig for kirkens folk å snakke om abort uten å bli assosiert med Børre Knudsen?

Børre og pappa. En annen grunn til vemodet jeg kjenner på, er at Børre Knudsen og hans familie kanskje kunne ha vært våre omgangsvenner, dersom historien bare hadde sett litt annerledes ut. Pappa – Eyvind Skeie – var prest i Grønnåsen menighet i Tromsø på slutten av 1970-tallet. Jeg ble født i 1978 (året dagens abortlov ble vedtatt).

Den gangen hadde pappa og Børre Knudsen en del kontakt, og jeg vet at dette hadde stor betydning for pappa. Jeg merker meg at pappa ganske ofte snakker og skriver om alt han lærte av Børre Knudsen. I blant, i små glimt, hender det at jeg får høre små fortellinger fra den gangen.

Men også disse fortellingene blir rammet inn av et vemod, de tilhører en tid som er forbi, tiden før abortkampen grep fullstendig tak i Børre Knudsen og førte ham inn på en vei som de færreste ønsket å følge ham på. For meg er det nesten slik at jeg har en erindring om denne tiden, selv om det til dels dreier seg om tiden før jeg ble født; for meg fremstår denne tiden i Nord-Norge som en tid av ild og sang, av skjønnhet, åpenbaringer og ufattelig innsikt i Guds og tilværelsens gåter.

Annerledes? Kunne historien om Børre Knudsen ha blitt annerledes? Det skulle jeg på mange måter ønske. Med sin milde personlighet, sin enorme kunnskap, sin fantastiske formidlingsevne og sine sjelesørgeriske kvaliteter kunne Børre Knudsen ha vært et kirkelig kraftsenter alene, med en kontaktflate ut mot store deler av samfunnet og kulturen.

Jeg forstår ikke den veien han valgte. Jeg skulle ønske han valgte en annen.

Men på den annen side – ingen forstod Jesus heller, da han sa at hvetekornet måtte falle i jorden og dø dersom det skulle bære rik frukt.

Så slutter jeg med en salme jeg skrev for noen år siden. Den handler egentlig om Bartimeus, tiggeren som sitter i veikanten og roper på Jesus, og som ingen har lyst til å høre på. Men kanskje passer den vel så godt på Børre Knudsen. (Den skulle jo normalt synges i tiden før påske, men akkurat nå skal den få stå her.)

Vend ditt øre mot meg, Jesus
1 Vend ditt øre mot meg, Jesus,
lytt til det jeg har å si:
La meg følge deg på veien!
Jeg har mye jeg kan gi,
for jeg rommer enda mer
enn det andres øyne ser,
og det vet jeg at du skjønner.
Du vil høre mine bønner! 

2 Det er sant at jeg er merket
av de sorger jeg har lidt.
Men hvem ser det håp jeg bærer
som et lys i hjertet mitt?
Det er deg jeg håper på.
La meg være med og gå!
Jeg vil følge dine veier
inn i riket som du eier. 

3 Er det gråt jeg hører, Jesus,
renner tårer på ditt kinn?
Er det riktig som du sier,
at du må gå ensom inn,
at din vei dit kalles Nød,
og at porten heter Død?
Jesus, hvordan kan du mene
du skal åpne den alene? 

4 Det er gåtefulle veier
du, min venn, har valgt å gå,
men jeg tror på deg og aner
at jeg en gang skal forstå.
Det er påske snart på ny.
Og mens du i Herrens by
skimter offerilden brenne,
ser jeg døden få sin ende. 

FØRST PUBLISERT I MIN BLOGG. Publisert i Vårt Land 21. august 2014 i noe forkortet utgave.