Olav Rune Ekeland Bastrup

91    2603

«Also sprach Børre Knudsen»

Uten poesien ville Børre Knudsen vært en hard mann, en du ikke ville ønske å møte. Den som kom nærmere på, oppdaget et menneske fylt av poesi og av et eksistensielt nærvær som ingen innenfor hans energifelt kunne bli uberørt av.

Publisert: 18. aug 2014 / 4865 visninger.

Det nærmeste jeg noen gang har vært å bli anarkist var etter mitt første møte med Børre Knudsen. Jeg var en ung og bråmoden student, min verden var i orden, jeg mente jeg hadde forstått det meste – sånn i store trekk.  Jeg kan trygt si at Børre Knudsen er en av de enkeltpersoner som mest grundig ommøblerte min tankeverden da jeg for første gang traff ham en gang på slutten av 1970-tallet. Ikke bare gjennom det han sa eller gjorde, nei, mest av alt gjennom sin poesi. Der møtte jeg en mann som så høyere og dypere enn de fleste, men uten som en Bjørneboe eller andre store før ham å la seg jage til døde av sine indre demoner og gå til grunne under byrden av de altfor store innsikter de bar på. Når jeg deretter så hvordan han ble stereotypisert i mediene, blant den klerikale maktelite og hos kvinnebevegelsens nøtteskriker, lærte jeg også noe mer om løgnaktighetens dynamikk. Biskoper og rødstrømper – det de hadde til felles var at det låt flaut, flatt og småborgerlig bare de åpnet munnen og temaet var Børre Knudsen. Aggressiviteten han ble møtt med forbauset meg, men den var også avslørende. I mangel av noe substansielt å møte ham med tok man stereotypienes snarvei og satte ham i båsen mørkemann. Det var en løgn en Putin verdig, for noe lengre fra mørkemann enn poeten som i sin diktning forente jubelen og smerten i offerets poesi, kan man faktisk ikke komme. Men i en verden ridd av lykkefilosofi, bornert dyd og billig snusfornuft, fantes det ikke noe annet hjørne av virkeligheten å plassere ham.

For en ung student på 1970-tallet med radikale tilbøyeligheter, dog uten noen sinne å ha blitt forført av «Maos lille røde», var møtet med Børre Knudsen en injeksjon til klarsyn. Han satte en annen standard. I en verden der gamle helter døde som fluer, oppfattet jeg intuitivt noe ved Børre Knudsen som var både eksplosivt og troverdig. Opplevelsen ville ikke ha vært den samme om jeg ikke hadde kjent poeten. Børre Knudsen på sitt beste og mest egentlige var poeten når han skrev om offerets poesi – en poesi som på sitt beste nådde til dybden av diktets eksklusive oppgave – med Welhavens ord: «Det uutsigelige skal Digtet røbe dog».

I kontrast til dette kunne altså den unge student observere det vrengebilde av personen som massemediene presenterte og alle dem som kom løpende til for å forsikre oss om sin avsky. Det satte også et varig fotavtrykk i den unge student. Det bevisstgjorde meg for første gang på maktspråkets falskhet. Ikke minst ble jeg bevisst den hule dobbelthet i omsorgens retorikk, og da særlig den hvitkledde, profesjonelle omsorgen som midt i sitt blodige alvor forsikret oss alle om sine beste hensikter - samtidig som de alle kategorisk avviste å diskutere prinsipielt noe av det Børre Knudsen fremholdt. Man stengte rett og slett av. Han var plassert i sin bås, og ved hver fremrykning han gjorde, kunne man knipse ham bort som et støvkorn på skulderen og forsikre allmennheten om hvor ekkelt, respektløst og uanstendig det hele var.

Jeg møtte på lignende typer da jeg noen år senere dro i felten mot en annen hvitkledd skare – ikke minst psykiaterne, overlegene ikke å forglemme, pedagogene og gudsmennene som alle hadde til felles at de ikke tålte rot på rommet, som forsikret at det var til menneskehetens beste at taterkvinner ble sterilisert, at de gale ble lobotomert, kastrert og utsatt for elektro- og insulinsjokk. Alt sammen i humanismens og fremskrittets navn. Disse menneskene var det i alle fall ikke vanskelig å sette i bås. Den Børre Knudsen jeg kjente var en helt annen. Om enn spenningsfylt, så var det likevel noe som alltid virket harmonisk - måten det faste og det myke var smeltet sammen i hans personlighet på. Hard, virklig hard, ja, rent gammeltestamentlig vred, så jeg den påståtte mørkemann bare én gang: Det var i møte med den hvitkledde overmakt som med mild sosionomstemme forsikrer oss alle om hvor fint alt skal bli. Den person man da møtte, var så visst ikke en man ville ønske å dra på hyttetur med.  

I min radikale ungdom, mens helter døde etter tur og det ikke var så mange igjen, ble Børre Knudsen for meg den store eksistensialist som satte alt på spill for det kierkegaardske «at være i Sandhed». Mot den bornerte småligheten var han en som oppfylte sannheten i dr. Stockmanns ord: «Den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene».

Med økt alder og innsikt forstod jeg likevel mer av dobbeltheten i de ord Ibsen la dr. Stockmann i munnen – en dobbelthet som uttrykkes enda sterkere i Brand, en skikkelse som Børre Knudsen tilsynelatende – men bare tilsynelatende – også hadde noe til felles med: At sannhetens patos, så rettferdig den enn måtte være, også besitter et stort destruktivt potensial. I Brand uttrykkes det slik idet snøskredet begraver ham: «Hør mig, Gud, i dødens slug! Gjelder ei et frelsens fnug, Mandeviljens Quantum Satis (det beste, eller det tilstrekkelige av alt en mann kan yte)». Men sannhetens «quantum satis» sparte likevel ikke Brand for å bli begravd av snøskredet, for gjennom tordenbraket høres den røst som gir dramaet dets konklusjon: «Han er deus caritatis». (Han er barmhjertighetens Gud). Det er en annen måte å uttrykke Jesu ord på: «Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel?» Den siste målestokk er ikke sannhet og rettferdighet alene. Når alt skal måles og veies, er barmhjertigheten siste målestokk.

Var det her han feilet? Jeg har hørt mange si dette. Ikke minst innen kirken hørte man det sagt at barmhjertigheten forsvant i dokker og ketchup, i vulgært iscenesatte aksjoner og som ble dekket av massemediene med nøye utvalgte fotos for å fremheve den aggressive mørkemann som tråkket og trampet på kvinner i deres mest sårbare livssituasjon.

Børre Knudsen var så visst ikke feilfri. Det kan pekes på at aksjonene ikke var særlig gode og dessuten kontraproduktive. Jeg tror han visste det selv. Sine feil manglet han ikke innsikt i. Like fullt fortsatte han med sine aksjoner – og på stigende kurve mens han mer og mer – med Hamsuns ord om løytnant Glahn – ble «en der visste at gjøre all Ting herlig umulig for sig selv».  Etter hvert som den kollektive utfrysningen nådde sitt klimaks, var det som om han beseglet sin egen utstøtelse ved å alliere seg med kretser som egentlig stod ham fullstendig fjernt både teologisk og mentalitetsmessig, og hvor mørkemannsstemplet ikke uten rett kunne vært tatt frem. Det bidrog til å gjøre abortsaken til hva den er blitt, et rent sekterisk fenomen.

Etter min mening var dette hans største feil: Han burde innsett at hans kall var den ensommes kamp. Hans søken etter allierte reflekterte et svakt punkt i ham. Han burde gjort som Zarathustra, gått ned fra fjellet når budskapet var fullmodent, avlevert det til menneskene og vendt tilbake til fjellet i forvissning om sannheten i Nietzsches ord: «Ørnen flyr med mat til den ensomme» - om enn budskapet var et helt annet: Gud er ikke død. Gud er en realitet, en både forferdelig og frigjørende realitet, og om det er slik, da er det svakeste av alt, barnet i mors liv, også det helligste av alt.  

Det kan pekes på at det må ha bodd et ubehagelig stort ego i en mann som krevde så mye av seg selv at han drog kone og barn med i sitt eget offers dragsug. Hadde han rett til å kreve det av dem som ikke hadde bedt om det? Svaret gir seg selv.  

Eller gjør det egentlig det? Nei. I alle fall ligger det ingen enkle svar her. Det finnes ikke noe tydelig grensesnitt mellom «en mann må gjøre det en mann må gjøre» og hensynsfullhetens krav. Valget krever hele mannen, og mannen vet det best selv når han vakler på valgets dørstokk - at det har avgrunner under seg. Børre Knudsen var lei seg for det han påførte sin familie – men også i beklagelsen klinger Kierkegaards understreng: Det kunne likevel ikke blitt annerledes. Valget var mer enn valg og kallet mer enn kall: Det var – med et forslitt ord - også skjebne, det som ikke kunne unnflys selv om man forsøkte. Den moralske test ligger derfor ikke så mye i hva han påførte sine nærmeste, men i hvilken grad han var solidarisk med dem i den situasjon han satte dem i.

Stilt overfor de kvinner som angivelig ble såret og plaget av ham: Består moralens og hensynsfullhetens test i å la være å såre? Er dens norm å spare mennesker, og helst kvinner, for å bli utfordret, konfrontert – også om det gjør ondt? Kan ikke spørsmålet like gjerne snus på hodet og stilles slik: Var det ikke vel så mye dem som med alt sitt profesjonelle ordforråd om omsorg som ikke tok disse kvinners verdighet på alvor når deres eneste horisont var å beskytte dem fra det eksistensielle ubehag som ikke lar seg sminke: at de satt med liv og død mellom sine hender? Er ikke dét nettopp å gjøre kvinner små? Er det ikke slik småborgerligheten alltid feirer sine triumfer: å gjøre det farlige ufarlig?

Jeg har ofte lurt på hvilke komplekser Børre Knudsen var ridd av som kunne forme et slikt eksistensielt liv. Fristelsen til å finne psykologiske svar ligger der, men slikt er ikke relevant. Det er heller ikke min rettighet å gå ham slik inn på klingen. Det som teller er summen av et liv – et liv som i mine øyne oppfyller apostelen Paulus’ ord: «Det er når jeg er svak jeg er sterk».

Børre Knudsen var en taper, og saken han kjempet for, er definitivt tapt. Men når balanseregnskapet ved hans bortgang gjøres opp, ser vi at de som engang nærmest gjorde ham æreløs, må innrømme at han var en helt annen enn den de tegnet sine karikaturer av. Sannheten er som en elv – den finner alltid sin vei, den søker ubønnhørlig sitt tyngdepunkt og finner det alltid til slutt, om ikke før der hvor hav og evighet åpner seg. Slik seiret Børre Knudsen i sin svakhet, for de ubehagelige spørsmålene han stilte, de overlever og finner nølende sin vei inn i film og nekrologer, endog i forsiktige sekulære antydninger om hvor dypt fascinerende han tross alt var. Slik vil også minnet om mannen og den han var overleve når alle vi andre er glemt og historien engang skal skrives.

REQUIESCAT IN PACE

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Njål Kristiansen

140 innlegg  18356 kommentarer

Publisert rundt 3 år siden
Olav Rune Ekeland Bastrup. Gå til den siterte teksten.
Etter min mening var dette hans største feil: Han burde innsett at hans kall var den ensommes kamp. Hans søken etter allierte reflekterte et svakt punkt i ham. Han burde gjort som Zarathustra, gått ned fra fjellet når budskapet var fullmodent, avlevert det til menneskene og vendt tilbake til fjellet i forvissning om sannheten i Nietzsches ord: «Ørnen flyr med mat til den ensomme» - om enn budskapet var et helt annet: Gud er ikke død. Gud er en realitet, en både forferdelig og frigjørende realitet, og om det er slik, da er det svakeste av alt, barnet i mors liv, også det helligste av alt.

Det kan pekes på at det må ha bodd et ubehagelig stort ego i en mann som krevde så mye av seg selv at han drog kone og barn med i sitt eget offers dragsug. Hadde han rett til å kreve det av dem som ikke hadde bedt om det? Svaret gir seg selv.

Først har jeg lyst til å be om unnskyldning for at jeg tar ordet etter et slikt mesterverk av en nekrolog som du har begått her, Bastrup. Jeg har arbeidet med de samme tankene selv det siste døgnet, og det er fantastisk interessant hva du skriver etter dine personlige erfaringer med Knudsen. 

Så tror jeg at du har rett i at det var her, i det siterte han gjorde sin feil. Han kunne nok ivaretatt sin helhet med familie og samfunn bedre ved å gjøre sin sak kjent, utbasunere sitt budskap for så å vende tilbake til fjellet og opprettholde sine sannheter når han ble forespurt, eller som et skrivearbeide ved siden av sitt ordinære virke. Her kommer også familiens tarv inn. Det er den jeg har tenkt mest på det siste døgnet. Han hadde ikke rett til å trekke dem inn i en så kontroversiell prosess på en så kontroversiell måte og hensette dem i en svært kontroversiell livsstil som konsekvens.

Jeg har tenkt mye rundt misjonærer som også har oppgitt sin familie for å tjene Gud. Jeg har hatt tanker rundt soldater eller offiserer som må eller melder seg frivillig til å gå ut i krig. Sannsynligheten for at også de må ofre alt, ja endog mer enn Knudsen, er stor med konsekvensene det må ha for en familie som blir sittende tilbake uten forsørger. Svaret er derfor ikke opplagt eller enkelt for noen ganger kan vi heller ikke velge selv. Mange har valgt sivilie yrkeskarrierer hvor familie nødvendigvis kommer i annen rekke.

Men min konklusjon blir likevel at det i tilfellet Knudsen var å påføre uskyldige et for stort offer. Vår plikt må først og fremst være hos våre nærmeste, hos de forpliktelser vi har påtatt oss eller fått i fanget, og avpasse vår himmelstorming med måte slik at de hensyn vi må ta fremstår balansert mellom nære ting, plikt og kall. 

Menneskene ga ham liten ære. Måtte han nå få hvile i fred. 

Svar
Kommentar #2

Kjell Aarsund

101 innlegg  5507 kommentarer

Hel ved

Publisert rundt 3 år siden

Jo en utmerket nekrolog av Bastrup, det kan man knapt komme bort ifra, og sammeligningen med filosofiens Zaratustra, forstått som refseren er treffende. Nå er jeg knapt enig med Børre Knudsen i sak, men han sto for noe, og han sto som en klippe like til det siste, som redaktør Sæle skrev: han var hel ved. Og rett eller galt med selve saken, som et kjempende menneske kan han stå som et eksempel for andre, uansett sak eller mål. Men striden runt Børre Knudsen viste også det norske samfunn fra en nedrig side, forfølgelsen, trakasseringen , den offentilige forhånelsen viste sider av en norsk menatlitet som det knapt er noe å skryte av, det er småligheten, det er "alle mot den ene" ofte med offentlig sanksjon og nærmest grensløst i sin avreasjon. Som sagt en kontroversiell person, men selve hans kamp, den som kjemper for sitt ideal uansett motgang og hån kan stå som et eksempel for andre.

Svar
Kommentar #3

Inger Cecilie Stridsklev

7 innlegg  189 kommentarer

Skal sølibat være obligatorisk for kontroversielle meningsbærere?

Publisert rundt 3 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
Han hadde ikke rett til å trekke dem inn i en så kontroversiell prosess på en så kontroversiell måte og hensette dem i en svært kontroversiell livsstil som konsekvens.

Altså er det Ludvig Nessa som har valgt å leve ugift som er ditt ideal?

Børre Knudsen hadde alt familie da saken om morsbestemt svangerskapsavbrudd ble aktuell.

Svar
Kommentar #4

Kersti Zweidorff

2 innlegg  2247 kommentarer

Publisert rundt 3 år siden

Tror muligens du leser Njål litt vrangvillig her? (Han klarer fint å svare selv)...

Men det bør da ikke være for meget å vente at et oppegående, ansvarlig menneske vet å prioritere - kanskje særlig en prest og prost for å si det sånn. Jeg vet ingenting om familien Knudsen, men kan uten vanskeligheter se at jeg ville ha vært dypt uenig med prioriteringen, dersom altså jeg var i en tilsvarende situasjon som hans kone. Noen vil nok kunne se på prioriteringen som ble gjort, som kald egoisme og ikke påbud fra en kjærlig Gud. Det må vi leve med.

Og det uavhegig av tidspunkt.  Ganske enkelt fordi familien og ansvaret for den allerede var der. Knudsen påførte sin familie stor skade gjennom sin sak, sånn er det.

Svar
Kommentar #5

Njål Kristiansen

140 innlegg  18356 kommentarer

Publisert rundt 3 år siden
Inger Cecilie Stridsklev. Gå til den siterte teksten.
Altså er det Ludvig Nessa som har valgt å leve ugift som er ditt ideal?

Ja så feil kan man ta. Og siden dette er en nekrolog skal jeg avstå fra ytterligere polemisering utover å nevne at det er mitt syn at barn ikke skal gjøres ansvarlig for foreldrenes gjerninger. I de kulturer hvor det skjer eksisterer evig ufred og dårlige forhold. De levende skal begrave sine døde og gå videre i frihet. 

Svar
Kommentar #6

Njål Kristiansen

140 innlegg  18356 kommentarer

Publisert rundt 3 år siden
Kersti Zweidorff. Gå til den siterte teksten.
Noen vil nok kunne se på prioriteringen som ble gjort, som kald egoisme og ikke påbud fra en kjærlig Gud. Det må vi leve med.

Du kan jo lese om Rune Gerhardsens sorg og glede et sted i hans biografi om tider hvor han lekte på gulvet og spanet på faren som skulle stå opp fra sofaen etter ettermiddagsluren. Tok han på seg pentøyet? Eller ble det "hjemmebuksen"? På en veldig enkel måte forklarer han et barns tankegang uten å egentlig si det. 

Svar
Kommentar #7

Geir Wigdel

14 innlegg  1833 kommentarer

Stor veltalenhet

Publisert rundt 3 år siden

utviser Bastrup her. Og han må gjerne berømme Børre Knutsen for hans poesi. Ettertiden vil vise om den har livskraft nok. Men det er hans kamp mot kvinners rett til abort han er kjent, og som han nå blir hyllet for. Men hvilket alternativ var det han pekte på? Det er faktisk en enkel vei å være absolutt og stå på ubøyelige prinsipper. Men holder det i møte med realiteter? Om en skulle ta konsekvensen av hans standpunkt, skulle våre fengsler fylles av fortvilte kvinner som ikke så seg i stand til å bære fram barnet, sammen med alle som medvirket til abort. For om abort er mord, må de som bidrar til det, behandles som mordere. Noe annet ville være å undergrave rettsstaten. Men om Knutsens (og de andre aksjonistene) hadde så klare og prinsipielle holdninger mot abort, hvorfor aksjonerte de ikke lenge før? Aborttallene hadde da i mange år ligget (altfor)høyt selv om det da var en nemnd (stort sett med mannlig flertall) som hadde siste ord i saken. Dette er et paradoks som for meg setter aksjonene til Knutsen, Nessa, Per Lønning m.fl. i et noe tvilsomt lys. Jeg blir faktisk litt i tvil om det var omsorgen for det ufødte liv som var hovedsaken i engasjementet.

Svar
Kommentar #8

Ole Jørgen Anfindsen

168 innlegg  2030 kommentarer

Takk!

Publisert rundt 3 år siden

Har lest med stor interesse.

Svar
Kommentar #9

Gunnar Søyland

18 innlegg  2385 kommentarer

Kanskje det er akkurat det abortloven har gjort?

Publisert rundt 3 år siden
Geir Wigdel. Gå til den siterte teksten.
For om abort er mord, må de som bidrar til det, behandles som mordere. Noe annet ville være å undergrave rettsstaten.

Å undergrave rettsstaten? Når rettsvernet for de minste fostrene fjernes, forsvinner også noe av respekten for livets ukrenkelighet. Når menneskeverdet blir en kvantitativ størrelse som avhenger av bevisshetsnivå og utviklingstrinn, har vi mistet en del av vår uskyld, et faktum noen tilsynelatende klarer å leve relativt komfortabelt med.

Svar
Kommentar #10

Geir Wigdel

14 innlegg  1833 kommentarer

Jeg er enig

Publisert rundt 3 år siden

i at provosert abort er et viktig og vanskelig moralsk og juridisk tema. Men har du noe belegg for at den nåværende loven har ført til en generell svekkelse av rettsvernet for individer generelt? Og i så fall, hvorfor var den forrige loven, som i praksis ga like mange aborter, ikke like ille. Som kjent levde både Knudsen, Nessa, Lønning, Kørner m.fl. greit med den loven.

Svar
Kommentar #11

Arne D. Danielsen

294 innlegg  5445 kommentarer

Imponerende

Publisert rundt 3 år siden

Imponerende nekrolog om en imponerende person. Takk!

Svar
Kommentar #12

Tor Albertsen

61 innlegg  563 kommentarer

Hva var så hovedsaken?

Publisert rundt 3 år siden
Geir Wigdel. Gå til den siterte teksten.
Jeg blir faktisk litt i tvil om det var omsorgen for det ufødte liv som var hovedsaken i engasjementet.

En ullen antakelse. Wigdel, hva var så hovedsaken i Børres engasjement?

Svar
Kommentar #13

Inger Cecilie Stridsklev

7 innlegg  189 kommentarer

Samfunnets forfølgelse av barn

Publisert rundt 3 år siden
Kersti Zweidorff. Gå til den siterte teksten.
Og det uavhegig av tidspunkt. Ganske enkelt fordi familien og ansvaret for den allerede var der. Knudsen påførte sin familie stor skade gjennom sin sak, sånn er det.

Det er tradisjon i Norge å forfølge barn til mennesker som er uenige med flertallet, særlig hvis de hevder at flertallet tar feil. Nordmenn er fortsatt stolte av å ha trakassert barna til medlemmer av Nasjonal Samling i perioden høsten 1940 til mai 1945. Noen har kommet i tvil om det var riktig å fortsette med det i årene etterpå.

Også barna til selinspektør Odd Lindberg ble forfulgt, så familien flyttet ut av landet. Når noen forfølger familien til meningsmotstandere er det vel forfølgerne som er ansvarlige, og ikke meningsbæreren.

Svar
Kommentar #14

Kersti Zweidorff

2 innlegg  2247 kommentarer

Publisert rundt 3 år siden

Vanskelig dette?

Knudsen hadde så absolutt sin rett til å stå for og å hevde sin overbevisning. Det er ingen grunn til å anta at den var annet enn ekte og dyptfølt.

Likevel burde det ikke komme som en overraskelse på ham at oponionen ville la sine ufine metoder også treffe hans familie. Han var også en intelligent mann. Og i den vurderingen av det urettferdige i at familien blir blandet inn i hans egen kamp, velger han, som far og ektefelle, å la det stå til.

Hverken Børre Knudsen, som selv hadde valgt å stifte familie, med alt det det medfører, og de som benyttet anledningen til sjofle angrep på hans familie, er unntatt ansvar for det de måtte gjennomgå.

Denne tråden er om BK - ikke om hans motstandere, for å avklare det. Men når det gjelder selinspektøren, bør det undre oss at han og hans familie fikk adskillig mer sympati fra det norske samfunnet på grunn av trakasseringen enn det som ble Knudsen og familien til del.

Svar
Kommentar #15

Ragnvald Fladmark

2 innlegg  1381 kommentarer

Det er vel ikke samfunnet

Publisert rundt 3 år siden
Inger Cecilie Stridsklev. Gå til den siterte teksten.
Det er tradisjon i Norge å forfølge barn til mennesker som er uenige med flertallet, særlig hvis de hevder at flertallet tar feil. Nordmenn er fortsatt stolte av å ha trakassert barna til medlemmer av Nasjonal Samling i perioden høsten 1940 til mai 1945. Noen har kommet i tvil om det var riktig å fortsette med det i årene etterpå.

Også barna til selinspektør Odd Lindberg ble forfulgt, så familien flyttet ut av landet. Når noen forfølger familien til meningsmotstandere er det vel forfølgerne som er ansvarlige, og ikke meningsbæreren.

som sådan som forfølger barna til mennesker som er uenige med flertallet ?? - det er vel enkeltmennesker som står for det.

Det er bare tull å påstå at det er tradisjoner for slikt i Norge.

Jeg forstår meget godt at mange følte seg forfulgt etter at foreldrene valgte feil side under den 5 år lange tyske okkupasjonen - det må også sees i lys av de uhyrligheter okkupasjonsmakten påførte menneskeheten.

Jeg forstår også at barne til f.eks. norske frontsoldater i SS kan føle seg forfulgte.

Det er feil å forfølge barna, men det var helt riktig å rettsforfølge NS medlemmer og frontdsoldater.

Jeg finner ingen unnskyldninger for kollobratører, men barn skal ikke forfølges for noe foreldrene gjør eller gjode.

På en annen sde er det uungåelig at den straffen foreldrene fikk også vil sette sitt preg på barna, men mobbing og forfølgelse er ikke bra.

Foreldres holdninger og standpunkter får svært ofte konsekvenser også uønskede konsekvenser.

Svar
Kommentar #16

Inger Cecilie Stridsklev

7 innlegg  189 kommentarer

Ansvar for Knudsens og andre opposisjonelles barn

Publisert rundt 3 år siden
Ragnvald Fladmark. Gå til den siterte teksten.
Det er bare tull å påstå at det er tradisjoner for slikt i Norge

I Hjemmefrontens hovedparole sto bl.a: ”Dine barn skal ikke omgås deres (NS-folks) barn”.

Fladmarks innlegg er enda et eksempel på reaksjonen når man i Norge sier at flertallet handler galt. Men hver enkelt har selvsagt ansvar for å ta vare på også meningsmotstanderes barn.

For øvrig er jeg overbevist om, at Børre Knudsen ikke kunne tenke seg annet enn at når folk forsto det faktum at mennesket blir til i det øyeblikket sædcellen trenger inn i eggcellen, ville alle innse at det var like alvorlig å avslutte et fosters liv som å drepe et voksent menneske.

Svar
Kommentar #17

Erik J Augestad

7 innlegg  250 kommentarer

Inger Cecilie Stridsklev

Publisert rundt 3 år siden

Du treffer faktisk kjernen i abortspørsmålet, og kritikken mot Børre Knudsen og hans likesinnede, når du skriver:

" når folk forsto det faktum at mennesket blir til i det øyeblikket sædcellen trenger inn i eggcellen, ville alle innse at det var like alvorlig å avslutte et fosters liv som å drepe et voksent menneske."

Det er nemlig dette det ikke er vitenskapelig belegg for å hevde.

Tre dager etter unnfangelsen består et "menneskefoster" av 150 celler. Denne celle-klumpen kan utvikle seg til ett menneske, men den kan også splittes opp og danne det som senere blir til tvillinger. 

Men de to klumpene kan også senere smelte sammen igjen til det som blir til ett menneske. Så, hvis klumpen på 150 celler alt har en sjel, hva skjer da med den ene sjelen når klumpen splitter i to ? Splitter sjelen også ?

Dersom tvilling-klumpen, senere smelter sammen igjen og blir til ett menneske, hva skjer da med de to sjelene ? Har slike mennesker to sjeler ?

Bare i hjernen til en flue er det 100 tusen celler. Hvis det er å beskytte liv som er poenget med abortmotstanden, så begår man en mye større urett mot liv når man dreper en flue enn når man avslutter et svangerskap.

Et annet poeng er dette: Med dagens avanserte bio-teknologi har alle levende celler i og på menneskekroppen potensiale i seg til å bli nytt fullvedlig liv, gitt den rette manipuleringen.

Dermed begår man et massemord av potensiellt liv hver gang man klør seg i nesen eller i øret !

Et annet spørsmål, som jeg ikke vet om Børre Knudsen noen gang ble spurt, er dette:

Kommer aborterte fostere rett til himmelen ?

Svar
Kommentar #18

Inger Cecilie Stridsklev

7 innlegg  189 kommentarer

Fakta

Publisert rundt 3 år siden
Erik J Augestad. Gå til den siterte teksten.
vitenskapelig belegg for å hevde

Hver av et menneskes celler (bortsett fra røde blodlegemer) inneholder hele den genetiske koden til dette mennesket. Alt som er likt ved eneggede tvillinger, er bestemt i befruktningsøyeblikket.

Mennesket er en helhet, og ikke delt i sjel og legeme. Bevisstheten utvikler seg fram til voksen alder.

Kloning kjenner vi ikke problemene til, men da dannes en genetisk kopi (enegget tvilling) av det individet cellen kommer fra.

Fluer har flueceller, fosteret har sine individuelle celler. Det som mangler for at embyoet skal bli et voksent menneske, er levelige forhold.

Svar
Kommentar #19

Olav Rune Ekeland Bastrup

91 innlegg  2603 kommentarer

Publisert rundt 3 år siden
Erik J Augestad. Gå til den siterte teksten.
Tre dager etter unnfangelsen består et "menneskefoster" av 150 celler. Denne celle-klumpen kan utvikle seg til ett menneske, men den kan også splittes opp og danne det som senere blir til tvillinger.

Vitenskap definerer ikke hva et menneske er. Vitenskap definerer menneske som art. Om 150 eller 150 000 celler, så er det et menneske i sin vorden, det er genetisk målbestemt. Argumentet ditt er irrelevant.

Svar
Kommentar #20

Olav Rune Ekeland Bastrup

91 innlegg  2603 kommentarer

De kaldkloke

Publisert rundt 3 år siden

Den allvitende lege og epidemiolog Preben Aavitsland er så flink at han vet å kunne fortelle i Dagbladet 20. august at Børre Knudsen ikke eide medfølelse av de kvinner som ble rammet av hans aksjoner. Det er ikke bare en fullstendig rabiat påstand, det avslører også lekkert hvem Knudsens fremste motstander egentlig var – ikke kvinnene, men den allvitende, hvitfrakkede skare som tror at godhet, følsomhet og ømhet er deres eiendomsrett. 

Det var dikteren Arnljot Eidslott som skrev om de kaldkloke. Her har vi en av dem.

Svar
Kommentar #21

Erik J Augestad

7 innlegg  250 kommentarer

På hvilken måte er ditt svar

Publisert rundt 3 år siden

et svar på mit svar ?

Som så ofte før fra dere kristne, driver du med utenomsnakk og tåkeprat.

Spørsmålene mine er fortstt ike besvart:

1) Dreper man kimen til liv når man klør seg i nesen eller øret, eller gjør man det ikke ?

2) Kommer alle aborterte forstere rett til himmelen eller gjør de det ikke ?

Svar
Kommentar #22

Olav Rune Ekeland Bastrup

91 innlegg  2603 kommentarer

Dustete spørsmål

Publisert rundt 3 år siden

Jeg er ikke kjent for tåkeprat, Augestad og din generaliserende bruk av ordet "dere kristne" antyder at du er en person stucked med foruttinntattheter. Slike har jeg dårlig erfaringer at det går an å diskutere noe som helst fornuftig med. Jeg svarte nemlig på det som interesserte meg å svare på. Noe annet har du ikke krav på å få svar på. Om aborterte fostre kommer til himmelen? Hva tror du jeg kan vite om det? Det jeg vet er at et foster er uskyldig og rent. I den katolske kirke feires det for døde nyfødte Angelum-messe i stedet for Requiemesse, og det skulle vel være svar godt nok på hva som er den teologiske posisjon. Og om man dreper kime til liv når man klør seg i øret? Spørsmålet er fullstendig dustete. Uansett hva man gjør når man klør seg enten her eller der, så er det ikke et unnfanget menneske i sin vorden man dreper.

Var dette ogdå tåkeprat?

Svar
Kommentar #23

Ole Jørgen Anfindsen

168 innlegg  2030 kommentarer

De mortuis nil nisi bene

Publisert rundt 3 år siden
Olav Rune Ekeland Bastrup. Gå til den siterte teksten.
den allvitende, hvitfrakkede skare som tror at godhet, følsomhet og ømhet er deres eiendomsrett.

Man kan mene mye om Børre Knudsen og hans kamp, men hans mot - og ikke minst den utholdenhet han viste - vil bli husket lenge. Og når en person er død, bør vi alle normalt være forsiktige med å snakke nedsettende om vedkommende (jf det latinske ordtaket i overskriften).

Men når Ekeland Bastrup først har rettet pekefingeren mot dem «som tror at godhet, følsomhet og ømhet er deres eiendomsrett», synes jeg det kan være på sin plass å minne om (uten at jeg sikter spesielt til trådstarter) at fenomenet med folk som mener at de har monopol på Godheten, dessverre gjør seg gjeldende på andre områder av samfunnsdebatten enn bare der abort og kvinners rettigheter står på dagsorden.

Her er et aktuelt sitat: «Det er for mange i majoriteten som mener de har et mandat fra det gode». Anne Grete Preus, intervjuet av Knut Olav Åmås, Aftenposten, 23.12.2012.

Svar
Kommentar #24

Olav Rune Ekeland Bastrup

91 innlegg  2603 kommentarer

Publisert rundt 3 år siden
Ole Jørgen Anfindsen. Gå til den siterte teksten.
Men når Ekeland Bastrup først har rettet pekefingeren mot dem «som tror at godhet, følsomhet og ømhet er deres eiendomsrett», synes jeg det kan være på sin plass å minne om (uten at jeg sikter spesielt til trådstarter) at fenomenet med folk som mener at de har monopol på Godheten, dessverre gjør seg gjeldende på andre områder av samfunnsdebatten enn bare der abort og kvinners rettigheter står på dagsorden.

Jeg har aldri ment eller trodd noe annet, Anfindsen. At ulike meninger og ulik praksis på diverse områder derimot ikke vil føre til det gode, er et helt annet spørsmål som man kan være uenige om. Dermed er ikke sagt at man er moralsk mindreverdig i kraft av sine meninger.

Jeg hadde nylig en lengre prat med en nederlender som har observert norsk samfunnsdebatt over tid. Han var skremt av tendensen til å bruke moral som pressmiddel overfor meningsmotstandere og det insisterende kravet til konformitet som preger debatten, dvs at alle helst bør mene det samme, og hvis man ikke gjør det, er man ikke "god". Dette er helt fremmed for debatten i Nederland, sier han, hvor debatten er mye skarpere, og kan så være, fordi angrep på sak ikke automatisk oppfattes som angrep på en meningsmotstanderes moralske integritet. At det forholder seg annerledes i Norge, mente han skyldes at vi i Norge er mye mer preget av protestantisk skyld-tankegang, dsv at det å ta feil ideologisk eller politisk fra motstanderens side på sett vis oppfattes som å være skyldig og anklageverdig. 

Den motsatte ytterlighet, hvor skyldtankegangen er helt, er Berlusconis katolske Italia, heiet frem av folket til tross for at alle vet at han er en banditt. 

Svar
Kommentar #25

Arne D. Danielsen

294 innlegg  5445 kommentarer

Godhetstyranniet

Publisert rundt 3 år siden

Godhetstyranniet er det klammeste vi har. Det er kvalmende og det er kvelende, og det gjør at posisjonene låses, at vi ikke kommer videre og at vi heller ikke greier å dyrke fram et tolerant samfunn. Her oppstår det et paradoks og dermed et problem. De "gode" tror at det er typisk norsk å være tolerant, og at det er dette de selv er de fremste forsvarerne for. Og da tolererer de ikke de som ikke er "gode," slik som de selv. 

 

Svar
Kommentar #26

Olav Rune Ekeland Bastrup

91 innlegg  2603 kommentarer

Mer om godhetstyranni og Dr. Kaldklok

Publisert rundt 3 år siden
Arne D. Danielsen. Gå til den siterte teksten.
Godhetstyranniet er det klammeste vi har. Det er kvalmende og det er kvelende, og det gjør at posisjonene låses, at vi ikke kommer videre og at vi heller ikke greier å dyrke fram et tolerant samfunn.

Jeg vil gjøre en god del reservasjoner og presiseringer i forhold til det du skriver her, Arne. Jeg ser dette noe mer komplekst. La meg ta først det jeg er enig i. Det å kolonisere godhetsbegrepet for en bestemt ideologi, politikk eller religion og dernest demonisere motparten for ikke å være "god", ja det kan godt beskrives som godhetstyranni, og det er eksakt hva humanisten og legen Preben Aavitsland bedriver i sins kommentar i Dagbladet nylig, som er så å innsiktsløs, endimensjonal og forstokket at man bare kan steile. Han har flere, meget outspokne meningsfeller her på VD. Jeg unngår som regel å diskutere med dem, for livet har lært meg at det er visse ting selv guder kjemper forgjeves mot, og da tier jeg heller  - med mindre det er snakk om mennesker med makt og innflytelse, som Aavitsland etter hvert må sies å ha. Da tar jeg gjerne denne dr. Kaldklok ned.

På den annen side har vi kristne bedrevet med mye av det samme gjennom alle tider. Den sekulære hybris vi møter stadig oftere i dag har mange paralleller i den religiøse. Vi har ment at vi eier godheten. Første gang vi så en fremmed folkegruppe i dette landet på begynnelsen av 1500-landet satte vi f.eks. navnet "folket fra helvete" på dem - det er nemlig det ordet tater betyr. Når slike problematiske deler av kirkens historie utfordes, er vi ofte ikke ærlige, vi forsøker oss på en type apologi som driver oss ut på skansene.

Godhet i kristendommen handler om at bare Gud er god og all godhets kilde. Overalt hvor noe godt skjer, er det Gud som er usynlig virksom gjennom mennekser. Eller som vi synger i en gammel katolsk hymne: "Ubi caritas et amor, ibi Deus est" - der hvor barmhjertighet og kjærlighet er, der er Gud. Om man er kristen eller ikke spiller ingen rolle, det er ikke det som gjør oss gode.

Men godhet i kristendommen er oppsummert i noen kvaliteter som avgrenser hva "det gode" er: Godhet uten rettferdighet og sannhet er ikke mulig. Godhet uten altruisme, dvs evne til å sette seg selv til side for et høyere godes skyld, er ikke mulig.

Svar
Kommentar #27

Mette Solveig Müller

53 innlegg  4818 kommentarer

Gud som usynlig virksom gjennom mennesker

Publisert rundt 3 år siden
Olav Rune Ekeland Bastrup. Gå til den siterte teksten.
Overalt hvor noe godt skjer, er det Gud som er usynlig virksom gjennom mennekser.

Jeg må bare få lov til fremheve denne ene setningen fra din kommentar, OREB:

"Overalt hvor noe godt skjer, er det Gud som er usynlig virksom gjennom mennekser."

Dette er sanne, sterke ord som godt kan stå alene som minneord over Børre Knudsen. Han så lenger enn de fleste, hva lettvint omgang med livet kunne føre til.

Våre hjerner er forskjelllige og ser ulike ting i det store bildet. - Ikke merkelig da, at vi må lære å lytte til ALLE de ulike  sterke røstene! - Vel verd å ta med seg også i alle dagens konflikter. -

Når mennesker oppgir sitt eget liv for en større sak, så er det noe viktig de vil fortelle oss.

Vennlig hilsen Mette

Svar
Kommentar #28

Ole Jørgen Anfindsen

168 innlegg  2030 kommentarer

Takk for gode svar!

Publisert rundt 3 år siden
Olav Rune Ekeland Bastrup. Gå til den siterte teksten.
Jeg hadde nylig en lengre prat med en nederlender som har observert norsk samfunnsdebatt over tid. Han var skremt av tendensen til å bruke moral som pressmiddel overfor meningsmotstandere og det insisterende kravet til konformitet som preger debatten, dvs at alle helst bør mene det samme, og hvis man ikke gjør det, er man ikke "god". Dette er helt fremmed for debatten i Nederland, sier han, hvor debatten er mye skarpere, og kan så være, fordi angrep på sak ikke automatisk oppfattes som angrep på en meningsmotstanderes moralske integritet. At det forholder seg annerledes i Norge, mente han skyldes at vi i Norge er mye mer preget av protestantisk skyld-tankegang, dsv at det å ta feil ideologisk eller politisk fra motstanderens side på sett vis oppfattes som å være skyldig og anklageverdig.

Takk til Ekeland Bastrup som leverer forbilledlig gode og gjennomtenkte svar! Hans merknad om protestantismens innflytelse på debattklimaet i Norge (og kanskje enda mer i enkelte andre post-protestantiske land, f.eks. Sverige?) finner jeg tankevekkende.

Ekeland Bastrup skriver også: «At ulike meninger og ulik praksis på diverse områder derimot ikke vil føre til det gode, er et helt annet spørsmål som man kan være uenige om. Dermed er ikke sagt at man er moralsk mindreverdig i kraft av sine meninger.» Utmerket! La meg derfor nok en gang understreke det jeg var inne på i min forrige kommentar, nemlig at det ikke var trådstarter jeg siktet til med min merknad om folk som mener at de har monopol på Det Gode.

Ellers mener jeg Ekeland Bastrup er inne på noe viktig når han litt senere skriver følgende (min uthevelse, lenke tilføyd av meg): «Godhet i kristendommen handler om at bare Gud er god og all godhets kilde. Overalt hvor noe godt skjer, er det Gud som er usynlig virksom gjennom mennekser. Eller som vi synger i en gammel katolsk hymne: "Ubi caritas et amor, ibi Deus est" - der hvor barmhjertighet og kjærlighet er, der er Gud. Om man er kristen eller ikke spiller ingen rolle, det er ikke det som gjør oss gode.»



Svar
Kommentar #29

Erik J Augestad

7 innlegg  250 kommentarer

Ok, Ekeland Bastrup

Publisert rundt 3 år siden

Jeg kan godt beklage min generalisering med uttrykket "dere kristne", men det betyr ikke at mine argumenter faller av den grunn. DU kan godt avise dem rent personlig, men de faller ikke av den grunn.

Jeg er velkjent med katolsk teologi og har selv deltatt på Angelum-messer.

Men å bringe inn Angelum her, som jo gjelder dødfødte, er et irrelevant argument og svarer ikke på mitt spørsmål om fostere kommer i himmelen. Det er nemlig et faktum at enkelte kristne, kansje ikke du, men enkelte kristne faktisk mener at aborterte fostrre kommer rett til himmelen.

Som et eksempel kan jeg nevne at i en debatt på BBC der en kristen leder antydet at fostere kommer rett til himmelen, kastet en annen debattdeltaker inn følgende: "Mener du dermed at det er bedre at ateister aborterer enn at de føder sine barn ?"

Ditt argument om hva vitneskapen definerer menneske til å være er selvmotsigende. Først sier du at vitenskapen IKKE definerer hva et menneske er for så i neste setning å si nettopp det: mennesket er en art.

Hvis du mener menesket er noe "mer" enn en (dyre)-art, bør du først definere hva dette "mer" er og så fremføre beviser for at dette "mer" virkelig finnes. Hvis du ikke kan det, har du rett; det blir igjen rent tåkeprat.

Om dine betraktinger rundt din gud's eventuelle godhet har jeg følgende. Sitatet "der hvor barmhjertighet og kjærlighet er, der er gud" , forteller kun "smørsiden" av kristendommen; noe "mange kristne" synes å ville gjøre. Fordi, hvis din gud også er allestedsnærværede, allmektig og allvitende, er han ikke da også ansvarlig for all ondskap i verden ?

Den amerikanske "teologen" William Lane Craig svarer overraskende ærlig på dette når han sier; gud er ikke bare god", når han feks blir spurt om all ondskapen i verden og i bibelen.

Svar
Kommentar #30

Arne D. Danielsen

294 innlegg  5445 kommentarer

Tyranni i ulik forkledning

Publisert rundt 3 år siden

Er enig i at godhetstyranniet også har vært rådende i tidligere tider. Fenomenet er kjent, og det består, selv om ideologi og tidene skifter – som en grunnleggende hersketeknikk.

Det er nettopp kristendommens godhetstyranni, som kirken er blitt kritisert for, og som av ateister og andre i dag framholder som en umoralsk og undertrykkende side ved kirkens historie.

I dag er kirken temmet. Den underkaster seg lydig tidens krav og forventinger til ”toleranse” og også "meningsløshet" (i ordets egentlige betydning). Og når den har meninger, er de tilpasset dagens definisjon av godhet.

Ettersom altså godhetstyranniet er et vedvarende fenomen, men i ulike forkledninger, er det nå de, som nedkjempet kirkens godhetstyranni, som har overtatt. I dag er det de sekulære, ofte til venstre i politikken og meningsdannere og meningsbærere som har definisjonsmakten over hva som er godt og ikke godt. Slik kues allmuen, slik den også var kuet i tidligere tider – og som altså er en klar motsats til toleranse.

En frigjøring fra godhetstyranniets klamme hånd – og altså hersketeknikk, ville være et betydelig framskritt. Det ville blitt et avgjørende vendepunkt i måten meninger brytes på og for det frie menneskets og samfunnets utvikling mot rasjonalitet og toleranse primært.

 

 

Svar
Kommentar #31

Gunnar Lund

0 innlegg  6281 kommentarer

Fostre og himmelen

Publisert rundt 3 år siden
Erik J Augestad. Gå til den siterte teksten.
Men å bringe inn Angelum her, som jo gjelder dødfødte, er et irrelevant argument og svarer ikke på mitt spørsmål om fostere kommer i himmelen. Det er nemlig et faktum at enkelte kristne, kansje ikke du, men enkelte kristne faktisk mener at aborterte fostrre kommer rett til himmelen.

Jeg er en av dem som som faktisk tror at fostre kommer til himmelen.

Svar
Kommentar #32

Gunnar Lund

0 innlegg  6281 kommentarer

Fostre

Publisert rundt 3 år siden
Erik J Augestad. Gå til den siterte teksten.
men enkelte kristne faktisk mener at aborterte fostrre kommer rett til himmelen.

Jeg tror faktisk det.

Hva er det som er problemet ditt med det?

Er det noe som du mener er helt riv ruskende galt med at noen troende tro på det?

Og hva er så i tilfelle det?

Svar
Kommentar #33

Erik J Augestad

7 innlegg  250 kommentarer

Ok, Gunnar Lund,

Publisert rundt 3 år siden

men du svarte ikke på del to av spørsmålet om forstre kommer til himmelen:

Mener du det er bedre at ateister aborterer enn at de føder sine barn og oppdrar dem til ateister ?

Svar
Kommentar #34

Gunnar Lund

0 innlegg  6281 kommentarer

Har svart

Publisert rundt 3 år siden
Erik J Augestad. Gå til den siterte teksten.
men du svarte ikke på del to av spørsmålet om forstre kommer til himmelen:

Mener du det er bedre at ateister aborterer enn at de føder sine barn og oppdrar dem til ateister ?

Det har jeg svart på, se kommentaren ovenfor.

Ble vist besvart omtrent samtidig ditt og mitt, spørsmål og svar.

Svar
Kommentar #35

Gunnar Lund

0 innlegg  6281 kommentarer

Dem selv

Publisert rundt 3 år siden
Erik J Augestad. Gå til den siterte teksten.
Mener du det er bedre at ateister aborterer enn at de føder sine barn og oppdrar dem til ateister ?

Det blir opp til dem selv og bestemme.

Svar
Kommentar #36

Olav Rune Ekeland Bastrup

91 innlegg  2603 kommentarer

Ingen selvmotsigelse

Publisert rundt 3 år siden
Erik J Augestad. Gå til den siterte teksten.
Ditt argument om hva vitneskapen definerer menneske til å være er selvmotsigende. Først sier du at vitenskapen IKKE definerer hva et menneske er for så i neste setning å si nettopp det: mennesket er en art.

Hvis du mener menesket er noe "m

Naturvitenskapen definerer hva et menneske er som art, verken mer eller mindre. Hva et menneske er utover dette har verken eller kan det heller ikke gis noen naturvitenskapelig definisjon av. Hva enten man er humanist eller religiøst troende, så er menneskeverdet en trossak, noe vi holder for sant, og som får vidtrekkende konsekvenser idet vi holder det for sant. I sivilisert menneskehets historie har man klart å bygge siviliserte samfunn med menneskeverdets ukrenkelighet som en hovedhjørnesten uten ytterligere begrunnelser enn troen på påstandens universelle sannhet. Vitenskapen definerer de sannheter den kan definere, om alt annet må den - qua vitenskap - tie.

Hva angår om aborterte fostere kommer til himmelen, så kan jeg ikke si spørsmålet interesserer meg særlig. Men i klassisk teologi er arvesynd noe man fødes med, ikke noe man har naturlig. Et ufødt liv har f.eks. heller aldri blitt døpt. Logikken i dette er da at det heller ikke er nødvendig, fordi fosteret i sin naturlige tilstand er rent og uskyldig. 

Svar
Kommentar #37

Gunnar Søyland

18 innlegg  2385 kommentarer

Ja, hvorfor skulle de ikke det?

Publisert rundt 3 år siden
Gunnar Lund. Gå til den siterte teksten.
eg er en av dem som som faktisk tror at fostre kommer til himmelen

I motsatt fall vil jo Herren stadfeste den dødsdommen som ble eksekvert da de ble abortert...

Svar
Kommentar #38

Ørnulf Høgetveit

0 innlegg  104 kommentarer

Publisert rundt 3 år siden

Takk Bastrup. Disse ordene fortjener Børre Knutsen

Svar
Kommentar #39

Geir Wigdel

14 innlegg  1833 kommentarer

Et uverdig

Publisert rundt 3 år siden

og unødig angrep fra Bastrup, på en gruppe mennesker han umulig kjenner hjerter og nyrer til. Bastrup må gjerne polemisere mot Preben Aavitsland, men her umenneskeliggjør han en hel gruppe. Det reduserer den kloke debattanten Bastrup til en banal mobber, dessverre.

Svar
Kommentar #40

Olav Rune Ekeland Bastrup

91 innlegg  2603 kommentarer

Publisert rundt 3 år siden
Geir Wigdel. Gå til den siterte teksten.
og unødig angrep fra Bastrup, på en gruppe mennesker han umulig kjenner hjerter og nyrer til. Bastrup må gjerne polemisere mot Preben Aavitsland, men her umenneskeliggjør han en hel gruppe. Det reduserer den kloke debattanten Bastrup til en banal mobber, dessverre.

Har Wigdel lest hva Aavitsland og andre har skrevet? Nå mens liket ennå er varmt og da mannen vr i levende live? Da først kan vi begynne å diskutere mobbing...

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Dag Løkke kommenterte på
Er universet evigvarende?
1 minutt siden / 182 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Venstre og KrFs sjel
4 minutter siden / 2565 visninger
Mette Solveig Müller kommenterte på
Internett gjør oss dummere
4 minutter siden / 4107 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Internett gjør oss dummere
10 minutter siden / 4107 visninger
Rune Holt kommenterte på
Internett gjør oss dummere
16 minutter siden / 4107 visninger
Sigmund Svarstad kommenterte på
Er universet evigvarende?
20 minutter siden / 182 visninger
Mette Solveig Müller kommenterte på
Internett gjør oss dummere
38 minutter siden / 4107 visninger
Øivind Bergh kommenterte på
Internett gjør oss dummere
rundt 8 timer siden / 4107 visninger
Sigmund Voll Ådnøy kommenterte på
Revival - fra Gud?
rundt 9 timer siden / 1483 visninger
Øivind Bergh kommenterte på
Internett gjør oss dummere
rundt 9 timer siden / 4107 visninger
Robin Tande kommenterte på
Revival - fra Gud?
rundt 9 timer siden / 1483 visninger
Hans Petter Nenseth kommenterte på
Internett gjør oss dummere
rundt 9 timer siden / 4107 visninger
Les flere