Verdidebatt

Som nordmann i «smilets hjemland».

Noen muntre og litt mindre muntre opplevelser i «smilets hjemland» - landet der fotgjengere ikke eksisterer, ingen går på tur men alle kjører moped eller bil.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Vel, jeg vet jeg har en hang til å spissformulere meg, så jeg bør vel straks moderere meg, og innrømme at ingressen er litt overdrevet. Men noe av det første som slår en nordmann på reise i Thailand, er den meget spesielle trafikk-kulturen i dette landet. Første gang jeg var her, foreslo jeg for min (daværende) kjæreste at vi skulle ta en liten spasertur rundt i byen der vi oppholdt oss. Jeg syntes nok hun så litt rart på meg, men thaier er uhyre høflige og imøtekommende av natur, så hun nikket, smilte og tok meg med på tur utenfor hotellet. Veien var uhyre traffikert, intet var tilrettelagt for fotgjengere, og både biler og en enorm mengde mopeder suste forbi oss i stor fart. Jeg spurte en gang min (nåværende) kone (samme person) hva som egentlig er fartsgrensene i Thailand, men det visste hun ikke riktig sikkert, og det synes det som om ingen andre thaier heller er riktig sikre på, og jeg har mang en gang latt meg overraske av deres store sinnsro der de bor i sine hus med små barn noen få meter til side for en firefelts motorvei der bilene ofte farer forbi i 150 km i timen. Og nærmer man seg et bysentrum, står det oftest bare et skilt langs mototveien: «Reduce speed», som om det er fritt valg hvilken hastighet man synes er passende.

Selv hundene synes nærmest å fullstendig ignorere bilene der de står og sløver halveis ute i motorveien, og rikker seg ikke en cm uten at det er høyst nødvendig. Som nordmann oppflasket med vår gjennomkontrollerte trafikk-kultur, har jeg ofte vært på panikkens rand i frykt for at små barn og hunder skal bli meid ned, men intet av dette synes å affisere noen andre. Men jeg må innrømme, etter å ha tilbrakt en del somre i Thailand, at nå går ikke heller jeg et eneste skritt uten at det er høyst nødvendig. Det har nok noe med varmen å gjøre. Når gradestokken vise nærmere 40 grader Celcius, foretar man seg minst mulig utendørs.....

Svært mange thaier har personbiler med lasteplan, og når bilen er full, setter de resterende passasjerene seg gjerne på lasteplanet, ofte oppå kanten, og sitter rolig og konverserer mens bilen holder en hastighet langt over hva som er tillatt i de fleste land. Og mopedene, gjerne med minst et par passasjerer, eller med en hel familie «om bord» suser rett som det er forbi oss, og vi ser at de sitter og samtaler med hverandre med den største sinnsro, til tross for at de alle er fullstendig ubeskyttet, svært få bruker hjelm, og de holder seg ikke fast i noe en gang. Kvinnene sitter sågar ofte sidelengs bak på mopeden med bena dinglende uten støtte ut i lufta. Thaier må visst være utstyrt med en velutviklet balanse og et fryktløst forhold til fart. Kanskje har det å gjøre med at mange av dem begynner å kjøre moped fra 5-6 års alderen. Slik er det i «mopedens hjemland». Som bier surrer mopedene rundt overalt i milliontall.

Rett som det er, har vi blitt stoppet på motorveien av trafikk-kontrollører. Etter en kort samtale på thai, ender det ofte med at vår sjåfør gir fra seg noen sedler. Min kone sier at dette er en viktig ekstra inntektskilde for disse trafikk-konstablene. De kan etter eget forgodtbefinnende bruke noen kvelder nå og da til å øke lønna med noen tusen baht. Korrupsjon er utbredt i Thaland, og jeg har inntrykk av at det er så innarbeidet i alles tankemønster, at ingen egentlig setter noe spørsmålstegn ved det. Store ulikheter respekteres uten store protester, og de fleste mener man bør være sin egen lykkes smed så langt man har mulighet til det. Sammenlignet med den norske likhetskulturen og hensynsfullheten, kan livet blant thaiene fremstå som en alles kamp mot alle. Min kone sier at på veien tar stort sett ingen hensyn til hverandre, men alle står på sin rett koste hva det koste vil.

Her om dagen var vi og spilte bowling på det største handlesenteret her. Ulikheten mellom den norske og den thailandske familiekulturen ble ganske påtagelig. Den lille norske familien, min kone, meg og våre to barn, oppmundret hverandre, var medfølende når det gikk dårlig og jublet for hverandre når vi gjorde det godt, mens svigerfamilien lo rått av hverandre, godtet seg og gjorde narr av hverandre når det gikk dårlig for en av dem. Men de syntes å ta hånlatteren med et smil. Men det er kanskje mest på overflaten? Eller er det vi nordmenn som overbeskytter barna våre? Min kone sier i hvert fall at de tøffe behandlingen av hverandre var en av de aller viktigste grunnene til at hun ikk ville ha en ektemann fra Thailand. Hun sier livet for et thai barn er uhyre tøft.

Thaiene er svært begeistret for barn, men barna må gjennom en hard skole, der den hensynsfullheten vi tar som en selvfølge i Norge, er stor mangelvare. Det synes som en thai må lære seg å bli tykkhudet og herdet, og på skolen er det helt åpen konkurranse elevene mellom. Med jevne mellomrom slås det opp lister på skolen, der hver elev blir nummerert etter dyktighet. Hvert barn har altså en rangering som følger dem gjennom hele skoleløpet. Og at læreren gir ulydige elever en rapp over fingrene med pekestokken eller en dask med neven, er det ingen som reagerer på. Bortsett fra min kone da. Hun er en svært temperamentsfull kvinne, og en gang da hun gikk i 7. eller 8. klasse, ga en av lærerne henne en rapp med stokken over skuldrene. Uten å tenke seg om, reiste hun seg og slo læreren rett ned med et velrettet knyttneveslag midt på hakespissen. Det resulterte i at hun måtte bytte skole. Myten om at thailandske kvinner er underdanige vesener som lar seg utnytte uten protester er uhyre langt fra sannheten. Selv kommer jeg fra en familie der ting helst ikke skulle sis høyt og ingen negative følelser skulle vises åpenlyst, heller gikk man og surmulet i dagevis etterpå dersom noen hadde sagt noe skjevt til en. For meg har det vært en befrielse å oppleve en kvinne som reagerer hurtig og kontant, men som er like blid fem minutter etterpå.

At thaiene likevel er svært glade i barn, fikk vi erfare til fulle da vi ferierte med vårt andre barn da hun bare var noen måneder gammel. Av en eller annen grunn har hun arvet sin fars hvite hud og nordiske utseende, og er det noe som står høyt i kurs blant thaiene, så er det hvit hud og «farang-utseende». (Farang=hvit utlending). Overalt hvor vi kom, nærmest skrek kvinnene av begeistring over vår lille datter, og særlig dersom det var jeg som trillet henne. Thailandske menn er ikke kjent for å ta del i barnestellet, og min svigermor gikk nærmest i sjokk første gang hun så meg skifte en bleie. I Thailand er ikke barna betraktet som foreldrenes «private eiendommen» i like stor grad som i Norge. «Alle» ville låne vår datter for en liten stund, og mange ganger kom fullstendig ukjente kvinner og nærmest tok henne ut av hendene våre og hvinte av fryd over det lille søte, hvite barnet. Vår datter syntes å godta det, og i ettertid lurer vi på om ikke denne opplevelsen har festet seg hos henne, som en stor trygghet i forhold til fremmede. Da vi kom hjem igjen opplevde vi at en gang vi møtte en kvinne med thailands utseende i en butikk, strakte vår datter ut armene mot henne og ville at hun skulle bære henne. Og første dagen i barnehagen noen måneder senere, ble personalet forbauset, da vår datter gikk fra den ene til den andre av de voksne og satt litt på fanget til hver enkelt helt på eget initiativ.

Hver gang når jeg kommer til thailand, «glemmer» jeg at en norsk mage ikke er laget eller er blitt tilvendt mat som er så proppfull av chili at den nærmest brenner tunga av deg - det føles nesten som å spise ild. Jeg fatter egentlig ikke heller hvordan thaiene klarer å spise denne «råspicy» maten, men det gjør de åpenbart med den største nytelse. Man er jo høflig anlagt og vil gjerne spise den lokale maten man blir tilbudt, og tvinger i seg både rød karry retter, tom jam og den råsterke papaya salaten. Men straffen for å være «kulturvennlig» melder seg hurtig, og ellerede etter et par dager i sommer, ble jeg rammet av den sedvanlige diareen og kvalmen. Så var det å tråle nabolaget etter brød, melk og syltetøy, og etter et par dager på denne dietten, stabiliserer som regel fordøyelsessystemet seg. Mang en gang har hele svigerfamilien mesket seg med et rikt utvalg thailandske retter, mens jeg har måttet nøye meg med mine brødskiver med melk. Men etter hvert har vi alle vent oss til det, og ingen kommenterer det lengre.

En artig erfaring man gjør seg på reise i Thailand, er deres toaletthygiene. Papir finnes som regel ikke, men det er oftest erstattet av en liten spyler beregnet på å spyle stussen ren. Enkelt steder er det bare en litt vassen, svak stråle, og da er det ikke helt lett å få fullt utbytte av denne rengjøringsmetoden, mens andre steder er det fullt trøkk og strålen formelig masserer den bakre muskulaturen. Det er nesten så man opplever en behagelig liten kosestund. Og hygienisk er det så absolutt! Et alternativ for Norge?

Thaiene lager ikke så mye mat selv, har jeg forstått. Ute på gaten, langs motorveien og på de utallige markedene nærmest flommer det over av boder som folk selger mat fra. Og denne maten er ofte så billig at man ikke kunne klart å lage det billigere selv. Får familien lyst til å spise, sender man bare et familiemedlem ut på moped, og fem minutter etterpå sitter hele familien samlet rundt et rikt utvalg av retter med ris til. Man sitter gjerne direkte på gulvet og spiser. Møbler er man ikke særlig opptatt av, og ofte er det eneste møbelet i et stort oppholdsrom en TV med en toseters sofa foran. Hjemme der vi bor, blir oftest jeg som eneste person tilbudt en stol. De andre sitter på gulvet. Og der sover de også. Jeg blir alltid like overrasket hver gang jeg ser svigerfamilien rulle ut noen tynne tepper på det fliselagte gulvet, og legge seg rett ned dem bare med en pute under hodet. Og det til tross for at de har senger på soverommene. Farang-familien på besøk(oss) har fått det eneste rommet med aircondition, og for at det skal bli en jevn temperatur der som er overkommelig å sove i for en farang som meg, må vi ha aircondition-anlegget stående på fullt døgnet rundt. Det har medført at strømregningen steg med ca 500%. Den regningen tar selvsagt vi. Sammen med mange andre utgifter for vår svigerfamilie. I Thailand hjelper alle til med familiens utgifter, og for en thai knytter det seg ingen skamfølelse til det å ta imot pengegaver. Når vi kommer til Thailand, sørger familien for at vi får disponere en av slektas biler, og alle stiller opp for å gjøre oppholdet behagelig for oss. Noen dukker også opp for å få ta del i familiens ekstraordinære opplevelser i forbindelse med besøket fra det rike nord, og vi har vent oss til at det er vi som byr på opplevelsene. Det er så billig i Thailand, at det er lett å se seg litt blind på hva man egentlig bruker. Selv om prisene er nesten latterlig lave, så renner tusenlappene lett ut, dersom man ikke er bevisst på forbruket.

Det er veldig fint å være hvit utlending i Thailand. Man blir møtt med velvillighet og imøtekommenhet over alt. Jeg har til og med blitt forvekslet med julenissen. En dag vi var og handlet, observerte jeg to gutter som satt i en handlevogn, og de pekte på meg og lo og smilte, og var tydeligvis mer enn vanlig opptatt av meg. Da vi kom nærmere, fortalte faren at de trodde jeg var Santa Claus. Det måtte jeg jo ta som et stort kompliment. Jeg har hvitt hår, selv om det er kort, men ikke noe skjegg. Men kropssformen er der, og akkurat denne dagen hadde jeg på meg klær med mye rødfarge. Og så ser jeg kanskje litt snill og godslig ut? Det blir ansett som en enorm ressurs for en familie å ha en farang inngiftet blant seg. Min svigermor har ofte sagt at ekteskapet mellom hennes datter og meg var selve vendepunktet i familiens liv – en riktig lykkedag, og fra da av har alt blitt bedre og bedre for familien. Det finnes lite eller ingen trygdesystemer i Thaland, og de eldre må bo sammen med familien til de dør. Og dersom et familiemedlem rammes av en alvorlig sykdom, og de ikke har sykeforsikring, kan det bety økonomisk ruin for hele slekten. Sykehusbehandling er dyrt, og alle må gjerne bidra økonomisk. Om en av de unge kommer ut på skråplanet, kan det også koste slekten dyrt. Også innen straffesystemet er korrupsjonen utbredt, og man kan betale seg ut fra nærmest enhver situasjon – også mord, om man har de rette kontaktene. Mange familier betaler heller store summer for å slippe at et familiemedlem blir fengslet, selv om de ruinerer seg.

Så snart barna kommer i arbeid, må de bidra til familieøkonomien, og der norske barn forventer å få økonomisk hjelp av sine foreldre, er det stikk motsatt i Thailand. Av en månedslønn på 5000 bath(=1000 kr) er det ikke uvanlig at den unge gir 2000 til sine foreldre, og gjerne litt til besteforeldre og eventuelle søsken, som fremdeles går på skolen. All utdanning koster også penger, og mange familier har ikke råd til å la barna gå mer enn et par år på skolen. Forskjellene mellom rike og fattige er enorm.

Skikken med medgift praktiseres fremdeles i Thailand, og i Norge oppfattes dette helt feilaktig hos enkelte som at man kan «kjøpe» seg en kone. Medgiften anses som en slags erstatning til familien, både for det de har brukt av penger for å fi datteren en god oppvekst, og som en kompensasjon for fremtidig «tapt» inntekt fra et familiemedlem. Som farang er det forventet at man betaler en betraktelig høyere medgift enn en fattig thai, og det finner jeg ikke urimelig. I det hele tatt er det helt vanlig at thaiene uten blygsel opererer med egne priser for utlendinger. På de fleste turiskattraksjoner er det egne priser både for «faranger» og for «foreign children». Enkelte steder er det gratis for thaiene mens utlendingene er de eneste som betaler. Sammen med medgiften skal bruden også utstyres med gullsmykker; et halskjede, et armbånd og en ring. Disse smykkene er av avgjørende betydning for familiens og brudens prestisje, og jo tykkere og tyngre gullsmykker, jo større anseelse og beundring. Thaier har ikke noen særlig blygsel over å vise frem tegn på rikdom, tvert imot, og den nyhgifte kvinnenbærer ofte smykkene for å vise den høye verdien hennes mann har gitt henne. Størrelsen på medgiften ropes også opp over høytaleranlegget under bryllupet, og jo større beløp, jo større fest og jo flere gjester, jo gjevere for familien. Personlig sørget jeg for å være svært raus med disse forholdene, og det har jeg tjent stort på i alle de årene min kone og jeg har vært gift, gjennom takknemlighet og velvillighet fra familien. Kan jeg bidra til å gjøre min kone og hennes familie ekstra stolte, skal det ikke stå på meg, når jeg har mulighet til det, har jeg tenkt.

Kvinnene står relativt sterkt i Thailand, og i min svigerfamilie kan jeg ikke merke annet enn at jentene har akkurat like mye å si som guttene. Men likevel forteller de meg at jentebarn ofte ikke blir verdsatt like høyt som guttebabyer. Det er på en måte litt rart, for det er jo døtrene som skaffer familien en større eller mindre medgift når hun gifter seg. Jeg har hørt av thaier at det er stor ubalanse i antallet av de to kjønnene i Thailand. På folkemunne sies det at det produseres alt for mange jenter. Det finnes også en folkelig forklaring på dette fenomenet: Thaiene mener at det det er deres små peniser som er årsaken til at de ikke klarer å lage nok gutter. Jeg sier ikke mer om det. Men faktum er at det er relativt utbredt at en mann anskaffer seg en såkalt «little wife», en kvinne nummer to, altså en elskerinne, som han innstallerer i en liten bolig og besøker når han ønsker det, og ellers forsyner med penger til hennes livsopphold. Om det er underskudd på mannfolk, kan man på en måte forstå at mange kvinner tar til takke med denne livssituasjonen, men den påståtte skjeve kjønnsfordelingen har jeg aldri fått verifiser noe sted.

En gang ble jeg virkelig imponert over hvor langt fremme thaiene er for å legge til rette for kvinner på en positiv måte. (Trodde jeg). Det aller største handlesenteret her i byen hvor vi bor, har i alt fem store etasjer med parkering. Og dette er alt for lite. På lørdager og søndager, når de fleste besøker handlesenteret, er det lange køer både opp og ned, og det tar en uendelighet av tid å finne en ledig parkeringsplass. Min overraskelse var stor da jeg oppdaget at en halv etasje i parkeringshuset er avsatt til noe som kalles «lady parking». Kravet for å få parkere her, er at det ikke finnes en eneste mann i bilen. Så flott at de tilrettelegger for handlende kvinner, tenkte jeg. En gang ba jeg min kone om å spørre ut en av vaktene litt om kvinneparkeringen, hva tanken var osv. Hans svar var ikke helt hva jeg hadde forestilt meg: Han kunne fortelle at det er så trangt og så mange krappe svinger i parkeringhuset at nesten ingen kvinner klarer å parkere der. De har muligheten til å avlevere bilnøklene til en av de svært mane parkeringsvaktene i akkurat denne etasjen, slik at de kan parkere for dem. Noe å foreslå i Norge? Vel, jeg har mine tvil om det hadde falt i god jord hos våre hjemlige feminister.

Dessverre er det et faktum at prostitusjon er svært utbredt i Thailand, noe jeg merket allerede ved mitt første besøk i landet. Jeg fikk pr tekstmelding tilbud om damebesøk på hotellrommet, og åpenbart fikk prostituerte adgang til hotellets data om gjestene, bl a mitt mobiltelefonnummer, sikkert mot en liten sum penger. Man regner med at ca en millioner kvinner er prostituerte av en befolkning på ca 70 mill. Mange tror at sexkjøp er noe som bare forgår av turister, men faktum er at det er en gammel tradisjon at f eks hæren ble forsynt med prostituerte. Jeg har spurt min kone om hvorfor så mange thai kvinner hender opp med (eller velger?) å selge sex, men hun har ikke noe klart svar på det. Selv lurer jeg på om det kan ha å gjøre med thaienes nesten grenseløse toleranse overfor alle typer «avvik», og det florerer med såkalte ladyboys, transer, homofile og lesbiske på alle turiststeder. Selv om landet offisielt er temmelig puritanistisk, synes befolkningen å ha et uhyre avslappet forhold til sex. Kan det kanskje også ha å gjøre med at de er helt og holdent upåvirket av den kristne tradisjonen med å se på sex som noe skammelig og urent. Kanskje en så enkel ting som det varme klimaet og det faktumet at alle går svært lettkledde hele året gjennom har medført at de seksuelle behov oftere og lettere blir trigget og kroppslig utfoldelse har vært så og si konstant tilgjengelig? I alle venninnegjenger synes det å høre til et par homser, og ladyboys treffer man ofte på i turistsentraene, særlig på barene. De ligner til forveksling smellvakre kvinner, har ofte ekte bryster, og innsprøytinger i sentrale kroppsdeler har ofte gitt dem kvinnelig former, med brede hofter osv. Vi var på et populært dragshow en kveld, og kunne med selvsyn se at disse «mennene» hadde absolutt alt en kvinne er utstyrt med. Vel.... nesten da, får vi vel anta.

I år bestemte vi oss for å ta med den thailandske storfamilien på en typisk turisk-ferie på luksushotell i Pattaya den første uken. Vi fikk leid tre rom svært billig takket være gunstige forbindelser(korrupsjon?), og kunne virkelig nyte av alt Thailand har å by på for turistene som besøker landet: Strandliv med kritthvite strender og krystallklart vann, eksotisk mat og drikke for en svært billig penger, den unike thailandske 24-timers servicen, spa, massasje, hotellbasseng med alle typer servering osv.

Noe senere ble jeg innlagt ca et døgn på det beste private sykehuset i Khon Kaen, etter et stygt fall på bowling-banen(et forstrukket lår – svært smertefullt....). Jeg tror minst 10 søte og nette thaidamer var innom rommet mitt i ulike ærend i løpet av den korte tiden jeg var innlagt; tre tok imot meg da jeg ankom, en tok blodtrykk, en gav meg smertestillende, en serverte mat, TO (merk!!) ga meg kroppsvask, et par stykker var innom for å sjekke meg om natta osv..... Servicen var helt på høyde med luksus-hotellet vi tidligere hadde bodd på. Rommet var for øvrig en to roms leilighet med alle fasiliteter, og room-servicen var døgnåpen. Mitt tips: Blir du syk i utlandet, sørg for å befinne deg i Thailand!! Det eneste som skilte mitt opphold på sykehuset med hotellet, var slaraffenlivet ved hotellbassenget med en kald drink i sola.

Buddismen står utrolig sterkt i Thailand, og troen er integrert i absolutt alle livsforhold. Langs veiene står det små og store altere og Budda-figurer tett i tett, og rett som det er, setter alle passasjerene håndflatene sammen foran ansiktet, og bøyer hodet i respekt for de «hellige figurene». De fleste thaier lager små altere hjemme, der de setter røkelse hver dag og ber med bøyd nakke, og i offentlige kontorer, ser man også ofte budda-figurer. De fleste får sin bil «velsignet» av en munk, som skriver inn en «beskyttelse» med hvit tusj for bilens eier på rattet, og i alle lyskryss, står folk og selger små blomsterdekorasjoner med silkebånd beregnet på å henge i speilet i frontvinduet. Dekorasjonen har også en religiøs betydning, og sammen med dem henger ofte halskjeder med munkeportretter. Gullet betyr som sagt mye for thaier, og mange anskaffer seg tykke gullkjeder med gullinrammede portretter av en av de mest kjente munkene. Munkene er meget høy status og er respektert av alle. Unge menn velger ofte å gå gjennom en tre måneders periode som munk som en innvielse til voksenlivet. Da barberer de hodet, går med oransje munkeklær og lever kun av det de får i gave fra folk som besøker tempelet.

I tillegg til de tallrike bønnealtrene og Budda-figurene, ser man også svært ofte store og små portrettene av kongen og dronningen henge nærmest over alt. Kongen nyter en enorm respekt i befolkningen, og straffen er høy for å krenke kongen eller vise disrespekt for ham. Man hører av og til om utlendinger bli dømt til opp til 10 års fengsel for å ha begått krenkende dumheter mot kongen, f eks spraye ned et av de mange offentlige portrettene av ham. Straffene er generelt svært høye i Thailand, og min kone forteller at politiet har stående tillatelse til å skyte for å drepe når det dreier seg om grove kriminelle handlinger. Alle politifolk er forøvrig bevæpnet.

Vi går ofte i tempelet når vi er på ferie i Thailand. Det gir en helt spesiell opplevelse å komme inn i disse vakre, gullbelagte bygningen, der innredningen også ofte er laget av gull, og det bugner av blomster, dekorasjoner, lys og røkelse og man nærmest kan fornemme tilstedeværelsen av en hellig atmosfære. Alle bøyer hodet i respekt og setter hånflatene sammen til respektfull hilsen. En og en familie får gjerne komme frem til munken, som fremsier bønner, og mottar familiens gaver til tempelet. Deretter snakker han litt med hver enkelt og gir gjerne noen gode råd med på veien. Til meg sa han(i følge min kone) at jeg alltid må føre en god og kjærlig livsførsel, gi mine barn en god barndom og ellers bidra med å utbre det gode til alle mennesker jeg treffer på min vei. Etter denne formaningen, dyppet han en kvast i et beger med «hellig vann» og stenket det over oss mens han fremsa en bønn på thai. Vi følte oss alle oppfylt av andektighet og hellighet, og våre barn fikkk gå rund med gaver til et antall hvitkledde eldre kvinner. Jeg fikk vite at de bodde en periode i tempelet for å oppnå renselse og velsignelse. Det var en meget inspirerende opplevelse, og jeg kunne se på våre barn at de også var henførte av den fine stemningen i tempelet.

Skal tro hvorfor troen står så sterkt i dette landet i forhold til f eks Norge, der så mange synes å ha oppgitt våre kirker? Kan det ha å gjøre med at den thailanske buddhismen ikke krever tilslutning til bestemte læresetninger, men i stedet består av en levelære med ulike idealer som alle lar seg inspirere av? Samtidig virker det som det knytter seg en tro på fremgang og livslykke til troen i Thailand. Man tror oppriktig at det vil bringe beskyttelse og lykke dersom man ydmykt søker å etterleve troens bud om en god livsførsel. Denne dimensjonen av troen opplever man kanskje ikke særlig mye av i vår hjemlige religion?

Til slutt må jeg fortelle at jeg er utrolig stolt av min kjære Wan(betyr søt) her i Thailand. Hun står på hver eneste dag for at hver og en i familien skal få tilfredsstilt sine behov og få en maksimalt meningsfull ferie. En dag hadde hun lurt med en liten vodka-skvett da vi reiste til bade-land, for å overraske meg i tilfelle jeg ble sliten. Og plutselig hadde hun blandet en drink til meg... mens jeg lå og badet i sola Og her om dagen reiste vi rundt til alle byens akvariebutikker for at jeg skulle få lage en fiskedam ved huset vårt. -Det er viktig å la pappa få ha noe å interessere seg for, sa hun. Jeg elsker og respekterer min thailandske Wan høyt for hennes omtanke og omsorg for alle oss i familien. Hun er en solstråle.

Sverre Avnskog

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt