Terrortrussel mot Norge

Det skulle bli en helt vanlig dag. En sommerdag på jobb, der den største trusselen er tiltagende nyhetstørke. En dag der tabloidene smører solbrune kropper og Norgeskart med sol, sol, sol ut over forsidene. Denne varmen som er så deilig, så voldsom, så illevarslende.

Så forandrer alt seg. Vi er et mål. For noen vi ikke vet hvem er. Av grunner vi ikke kjenner.

Oslo er så uskyldig, så provinsielt, det er helt uvirkelig at vi skal kunne gå fra å være vakker sommerby til å bli rammet terrorby. Hva gjør vi? Avlyse flyturen? Droppe togturen? Krype under senga?

Sommerglade nordmenn bryr seg ikke så mye om terrortrusselen, ifølge Atle Dyregrov i dagens avis. Det stemmer nok når man ligger og dupper i ei snekke et eller annet sted i en blikkstille blå horisont. I Oslo er det tettere på.

«Hetebølge. Terrortrussel. Plutselig ligner Oslo på New York i en amerikansk film fra midten av 2000-tallet», tekster min venninne meg. Vi hadde avtalt å møtes etter jobb i Oslo sentrum, men med ett var jeg ikke sikker. Går det an å slenge seg ned ved et kafébord til lettsindig prat om ferien når væpnede politifolk minner oss om en overhengende og helt uforutsigbar trussel?

Før eller siden vil hverdagen vende tilbake til det normale. Dyregrov tror 22. juli 2011 for noen begynner å bli lenge siden. Det er blitt lett å tenke som før: Terror skjer ikke her i Norge.

Men vi må belage oss på at dette er en del av vår hverdag. Klimatrusselen og terrortrusselen vil henge over oss. Det er en del av moderniteten. At vi i Vesten har høyere levestandard og større individuell frihet enn noen før oss. Men også at vi lever under større, mer spektakulære og voldsomme trusler enn folk før oss. Vi har vunnet i historiens og verdens lotteri. Men med gevinsten kommer en trussel om ødeleggelse.

Enn så lenge blir det utekafé. Under parasollen skal vi nyte norsk sommer og snakke om været som ikke ble som vi trodde. Om en julidag som ikke ble som vi trodde.