Lars Gilberg

Journalist i Vårt Land
219

Hvem eier fjellene?

Hvem eier oss som går og løper i fjellene? Hvem har rett til å skattlegge de som på frivillig basis legger til rette for mosjon i norsk natur?

Publisert: 23. jul 2014

Hvis eliteløperen Sindre Buraas stiller i bakkeløpet Skåla Opp i august, vil Norges Friidrettsforbund nekte ham å representere Norge i framtiden. Årsak: Alle mosjonsløpere skal tvinges til å betale lisens til NFIF.

Ildsjeler og dugnadsgjenger som lager arrangementer for mosjonister er nå under hardt press over hele Norge. 

Friidrettsforbundet har siden i fjor forsøkt å innføre en lisens som skattlegger mosjonistene med opptil 50 kroner per start, noe som gir NFIF mange millioner i inntekter.

Nå går NFIF ett steg videre og truer alle som deltar i motbakkeløpet Skåla Opp med at de kommer til å bli utestengt fra alle landslag. Skiforbundet har erklært seg solidariske, uten å spesifisere om Therese Johaug eller Petter Northug risikerer å måtte stå over VM i Falun til vinteren.

Bakkebølgen. Hvorfor nettopp Skåla Opp blir plukket ut for å statuere et eksempel er ikke så vanskelig å se. Arrangørene av Skåla Opp vil spare deltakerne for tvangslisensen, og de har derfor meldt seg inn i Bedriftsidrettsforbundet. 

Skåla Opp var arrangementet som for alvor dro i gang motbakkebølgen i Norge. Da ildsjelene i Loen startet opp i 2002, fantes det bare fem motbakkeløp her i landet – og ingen av dem gikk til topps på et fjell.

I fjor ble det arrangert 180 motbakkeløp spredt over hele landet – og Skåla er det løpet som har størst høydeforskjell mellom start og mål: 1814 meter. 

Bare sist helg ble det arrangert motbakkeløp i Ulvik (Kvasshovden Opp), i Fræna (Mellom Opp), Meråker (Mountain Challenge), Flåm (Rallarvegsløpet) og Valldal (Mefjellet Opp).

Dette gir et flott mosjonstilbud til løpere og turgåere som bor mellom bakkar og berg i vårt langstrakte land. Bakkeløpene har gitt mange en stolthet over høydepunktene og landemerkene i sine lokale landskap – og på kjøpet har de fått en trim som både styrker hjertet og er skånsom med tanke på skader.

Telefontrusler. Det er ennå en måned til Skåla Opp går av stabelen, men allerede har over 1500 mosjonister meldt seg på. Kjente navn som Inger Liv Bjerkreim Nilsen, Kirsten Melkevik, May Britt Buer, Torbjørn Ludvigsen, Merete Weng, Kristen Skjeldal, Jens Arne Svartedal og Odd-Bjørn Hjelmeset står på startlistene. Dersom de ikke boikotter, svarer NFIF med å boikotte dem ved uttak i framtiden.

Dette kan synes som et beskjedent problem. Disse løperne kan jo stå over Skåla Opp. Og det er nok nettopp hva NFIF ønsker å oppnå ved hjelp av sine trusler. De tråkker dermed på utøvernes rettigheter for å tvinge arrangører til å stå under deres egen kostbare paraply.

Friidrettsforbundet har det siste halvåret ringt rundt til ildsjeler og frivillige over hele Norge og kommet med trusler om hva som vil skje hvis de ikke bøyer seg og betaler lisens. De har også sendt brev til alle landets kommuner og bedt dem favorisere arrangører som betaler lisens – ettersom dette «vil styrke den frivillige idretten i kommunen».

92 år gamle Bernt Røthe, som i årevis har vært primus motor for Namsosløpet, ble flere ganger oppringt og utsatt for press fra både forbund og krets fordi han ikke ville pålegge mosjonistene tvangsskatt. Han nektet å bøye seg, deltakerantallet ble doblet og seieren gikk til Sondre Norstad Moen, som nå må passe seg om han vil delta på landslaget i framtida.

Maktmisbruk. Hva sier så NFIF for å begrunne tvangslisensen? Først prøvde de seg med at de hadde eiendomsrett til all løping i Norge. Der måtte de snu etter at arrangøren av Holmestrand Maraton, som gir hele overskuddet til kreftsaken, tok kampen opp.

Videre har forbundet hevdet at lisensen er innført for å gi løperne forsikring, samt for å yte dem service med hensyn til terminlister og påmeldingssystemer. Alt dette har vist seg å være vikarierende motiver. De fleste løpere har ferie og fritidsforsikring fra før. Terminlister og påmeldingssystemer har i flere tiår blitt ytt som service til arrangører og løpere av organisasjonen Kondis, som i motsetning til Friidrettsforbundet ikke får en krone i statsstøtte.

Toppledelsen i norsk idrett snakker nå om at vi må ha et OL for å styrke frivilligheten. Samtidig tar de samme lederne kvelertak på dem som gir et lavterskeltilbud i lokalmiljøene. Det er kanskje ikke så rart at stadig flere på grasrota snakker om maktmisbruk og at ledelsen må skiftes ut.

Verdisyn. Noen vil kanskje mene at jeg nå har konstruert en motsetning som ikke er der, basert på at topp skaper bredde i idretten. Dette er en myte som er blitt tilbakevist gjennom forskning, men som mange likevel ser seg tjent med å gjenta gang på gang.

Den organiserte friidretten er selvsagt også full av ildsjeler og idealister. Jeg er selv medlem i en friidrettsklubb og har jobbet mye dugnad der. Jeg har også hatt gleden av å repesentere Norge i friidrett noen ganger. Heldigvis slapp jeg trusler om represalier da jeg deltok i løpene som den lokale entusiasten Edmund arrangerte i idylliske Østmarka hver uke.

Jeg skjønner at de som har som hovedmål å rekruttere barn og unge til friidrettsbanene for å skape framtidige eliteutøvere, trenger penger for å gjøre jobben (noe de får i statsstøtte). Jeg forstår hoderystende at NFIF ikke ser den store verdien i masseidretten, der løpere som er for gamle til å drive toppidrett tar vare på sin egen helse. Det jeg ikke aksepterer, er at NFIF mener det er rettferdig å ta penger fra andre for å finansiere sine egne ambisjoner.

Hvis mosjonsbevegelsen og folkeidrettens fremste verdi for ledelsen i NFIF er at de kan generere penger til toppidrett, så ligger det et verdisyn i bunn som er forstemmende.

(Aktuelt fra Vårt Land)

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert over 4 år siden

Valgerd Svarstad Haugland skal ha ros for at hun holdt stand mot idretten den gangen de forsøket å skjule sin råtne økonomi ved å be om mer statsstøtte. Åpenbart hadde statsråden hørt rykter om tilstanden og nektet videre tømming av penger ned i sluket. Som en konsekvens ble det startet en oppryddingsaksjon og hoder rullet til alle kanter. Paule kom inn som idrettspresident som en foreløbig krone på verket. Men det er altså mer å ta fatt i. Lenge het det at "Idrett er alt" som Idrettsforbundets slagord. Helt åpenbart kan idrett aldri bli alt. Ikke en gang "alt". Og det er tydeligvis mer å gjøre. Én av oppgavene må være å forankre idretten i en bærekraftig etikk som kan måle seg opp mot de demokratiske verdier samfunnet ellers forsøker å hevde. Det er idretten som må heve seg, for samfunnet ellers skal ikke ned på et slikt nivå som idretten viser, hvor alt er lov og mulig bare man slipper unna med det. 

Kommentar #2

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

En viktig diskusjon

Publisert over 4 år siden

For det man egentlig stiller spørsmål ved er om idrett er noe mennesker bedriver eller om det er noe noen har en eiendomsrett over. 

Den organiserte idretten får veldig mye penger hvert år. Mye av det til glede for veldig mange en del av det til glede for noen få. Slik er det vel med fellesskapsløsnigner. Like fullt bør alle fellesskapsløsninger over tid evalueres og man bør gå tungt inn for å evaluere om pengene egentlig er fornuftig benyttet. 

Trenger en ishall tribuner for at den skal fungere optimalt, er det da de som liker å boltre seg på isen som er i fokus eller er det den organiserte delen hvor man søker tilskuere som er i fokus. 

Et svømmebasseng som ikke egner seg til svømmestevner vil nok være mer i bruk og av langt flere enn et hvor den organiserte idretten har lagt sin klamme hånd over den. 

Slik kan vi fortsette listen over hva som egentlig er hensiktsmessig eller ikke når det kommer til idrettsanlegg og den organiserete idrettens våte drømmer.

Kommentar #3

Terje Marøy

18 innlegg  115 kommentarer

Hva med å snu det hele?

Publisert over 4 år siden

Om vår kropp er sjelens tempel eller lastenes lysthus er en ting felles. Den må tas vare på om den skal vare. For oss som har lagt aktiv idrett bak oss, handler det om å ta vare på restene etter et levd liv. Trening garanterer ikke lenger liv, men det garanterer at dagene vi har igjen blir bedre.

Se Trening mot livets slutt.

I så måte er trimarrangamenter av ulikt slag, både til vanns, på hjul og i vann både motiverende og mål i seg selv. I hvertfall synes jeg selv at det er gøy med noen sykkelritt å strekke meg etter for å ha noe å legge treninga mot. (Har forøvrig tatt grep siste året og fått av meg 35 kg, nok til at sykkelforbundet tok med ut til nordisk mesterskap i 60-64-årsklassen neste helg, som jeg dessverre ikke har tid til å delta på).

Jeg deler innlederens kritikk av særavgifter på motbakkeløp og andre trimløp. Så lenge deltakeravgiftene øremerkes goide formål, hvor arrangementene i seg selv er et godt forhold, bør den organiserte idretten se stort på dette.

I en tid hvor både frivillighet og rekruttering til annet enn fotball presses, kan disse arrangementene være en vinn-vinn-greie, både for oss trimmere og forbundene. 

Forbundene og klubbene bør i stedet være positivt tilstede og selge seg inn. Vise oss hvordan vi selv kan bidra aktivt i vår lokale klubb for dermed å sikre et godt tilbud til våre barnebarn og oldebarn. Vi har ressurser, livserfaring og motivasjon hvis vi slipper å bli møtt med tvangstrøyer. Noen av oss har til og med testametariske evner som snart skal fullbyrdes, kanskje med noen dråper til idrettslaget vårt. 

Men beina mine får dere ikke, de er mine egne. Veien og stiene de ferdes på er vår felles rett. Det får den organiserte idretten leve med, og heller finne mer positive virkemidlere for å møte sine (viktige) oppgaver.

Terje Marøy

Stigmavakta

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere