Livsens rettferdiggjørelse

Som han er rettferdig, ønsker han å gjøre oss rettferdig.

Mange falske forkynnere lærer, at Jesu liv dekker vårt liv. Slik at våre feil og mangler dekkes av Jesu rettferdige liv her på jorden, og derfor ikke blir sett og påpekt av Gud. Dette er ren løgn, vranglære og villfarelse. Deres lære og bekjennelse er ikke noe de har funnet i evangeliet om Jesus Kristus.

Mange falske kristne har en Jesus som dekker deres synd og mangler. Deres Jesus er en tjener for syndere. (Gal. 2:17) Dette er en annen Jesus enn den Paulus forkynte. Derfor har de også fått en annen ånd, et annet evangelium, og derfor også et annet liv enn det evangeliet lover.

De har fått en annen Jesus, en annen ånd og et annet evangelium. (2.Kor. 11:3-4 + Gal. 1:6-9)

Grunnen til at de elsker og tar imot en slik form for nåde, er at de ikke vil oppgi synden. Derfor nekter de Jesu og apostlenes lære. På den måten fornekter de derfor både Faderen og Sønnen. Dette er antikristen. Den ånd som nekter at Jesus er Kristus, kommet i kjød.

«Hvem er løgneren uten den som nekter at Jesus er Kristus? Dette er Antikristen, den som nekter Faderen og Sønnen. Hver den som nekter Sønnen, har heller ikke Faderen; den som bekjenner Sønnen, har og Faderen. « 1.Joh. 2:22-23

«For mange forførere er gått ut i verden, som ikke bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød; dette er forføreren og Antikristen.»2.Joh. 1:7

Livsens rettferdigjørelse er å bli gjort rettferdig i gjerning og sannhet. Jesus fikk selv del i denne rettferdigheten, ved at han hver dag tok sitt kors opp der hvor synden ble fordømt i hans kjød. (Rom. 8:3) Når Jesus mottok ny visdom fra Faderen, fikk han nytt lys. (Luk. 2:52) Når Sønnen vokste i Faderens visdom ble han mer opplyst av Faderens lys. Lyset fra Faderen fordømte alltid Jesu menneskelige natur. Ettersom Jesus vokste i visdom, ble derfor mer av hans menneskelig natur blottlagt og fordømt av Faderen. Sønnen var alltid enig med dommen og tok alltid sitt kors opp, fornektet seg selv og led døden i kjødet. På denne måten ble han levendegjort i ånden. (1.Pet. 3:18)

Nå er det vår tur til å få del i denne «livsens rettferdiggjørelse». Det skjer på akkurat samme måten som i Sønnen. Vi skal nå følge etter i hans fotspor. Når vi går i noens fotstpor, så betyr det at vi selv går akkurat den samme veien som den vi betrer fotsporene til. Nå skal vi se hvordan vi skal vandre etter Jesus. Det gjør vi ved å peke på hva Skriften lærer oss er Jesu fotspor. De vi skal vandre i hver dag.

Når Gud gjør noe, så gjør han det ordentlig og grundig. Ingen ting blir overlatt til tilfeldighetene. Alt foregår i sluttet orden og harmoni. Vi kan studere hans nøyaktige orden i naturlovene gjennom matematikken. Vi ser hvordan han gjennom sine nøyaktige matematiske lover, som overgår vår forstand, skaper liv, styrer universet, jorden, livet og døden.

«Ved tro skjønner vi at verden er kommet i stand ved Guds ord, så det som sees, ikke blev til av det synlige.» Heb. 11:3

Virkningene i åndens verden går også etter helt bestemte lover, akkurat som i det fysiske. Det kraftigste og mest bestemte uttrykket åndens lover har åpenbart seg for meg, er i og ved Kristi oppstandelse fra de døde. Ved at Jesu legeme ikke så forråtnelse, men ble oppreist fra de døde og satte seg ved Faderens høyre hånd, er han godgjort til å være Guds Messias og Hans veldige Sønn - Allmaktens Herre.

Jesus som Menneskesønnen seiret over menneskenaturen(egen-viljen) - den som strider mot Guds vilje. Seieren og tilintetgjørelsen av denne, var fullstendig og total. Denne kjensgjerningen gjorde det mulig for Faderen å oppreise mennesket Jesus Kristus fra døden, som Hans veldige Sønn, og som Den Allmektige Gud.

På Golgata kors, var Kristi kropp totalt renset fra all den motvilje mot Gud, som var kommet inn ved fallet. Punkt for punkt ga Faderen Sønnen lys (visdom) og fordømt synden i kjødet. Sønnen trodde alltid Faderens visdom og erkjente den. Han tok derfor daglig sitt kors opp og fornektet og drepte sin egen menneskelige vilje. Jesu menneskelige vilje, den som stred mot Faderens vilje, ble av Faderen fordømt og begjært korsfestet og drept. Sønnen var alltid lydig. Han trodde og gjorde punkt å prikke etter slik Faderen lærte ham.

På denne måten led Jesus døden etter kjødet i sitt daglige liv, på sitt daglige kors. Ved at Jesus vandret på denne nye og levende veien gjennom forhenget, så ble han ikke besmittet av synden i kjødet. Han forble derfor uten synd i alle fristelsene. Nå sier han til alle: Følg meg!

"For da loven bare har en skygge av de kommende goder, men ikke selve billedet av tingene, så kan den aldri ved de offer som de hvert år alltid på ny bærer frem, gjøre dem fullkomne som kommer frem med dem. Ellers vilde de jo ha ophørt med å frembære dem, da de ofrende ikke lenger vilde ha synder på samvittigheten når de en gang var renset. Men ved dem kommer hvert år en minnelse om synder; for det er umulig at blod av okser og bukker kan bortta synder. Derfor sier han idet han treder inn i verden: Offer og gave vilde du ikke ha, men et legeme laget du for mig; brennoffer og syndoffer hadde du ikke lyst til. Da sa jeg: Se, jeg kommer - i bokrullen er det skrevet om mig - for å gjøre, Gud, din vilje. Idet han først sier: Offer og gaver og brennoffer og syndoffer vilde du ikke ha og hadde du ikke lyst til - og de bæres dog frem efter loven - så har han derefter sagt: Se, jeg kommer for å gjøre din vilje. Han tar det første bort for å innsette det annet, og ved denne vilje er vi helliget ved ofringen av Jesu Kristi legeme en gang for alle. Heb. 10:1-10

Jesus Kristus falt aldri i en fristelse, men oppfylte alltid Guds vilje ved alltid å være enig med Faderens dom over synden i kjødet. Derfor forble han uten synd i fristelsene helt til sin dødsdag. Faderen kunne ikke finne den minste skyld hos ham. Han kunne derfor reises opp fra de døde og proklameres som Guds veldige Sønn.

Der hvor menneskeviljen ble fordømt og led døden i kroppen hans, der ble hans ånd levendegjort. Han led på denne måten døden i kjødet, men ble levendegjort i ånden. (1.Pet. 3:18). Dette var umulig for loven å føre noen til. Loven er kun satt for overtredelsenes skyld. Den strakk ikke lenger enn til å fordømme synderen når lovbruddene var et faktum.

«Men vi vet at loven er god dersom nogen bruker den på lovlig vis, så han vet dette at loven ikke er satt for en rettferdig, men for lovløse og selvrådige, for ugudelige og syndere, for vanhellige og urene, fadermordere og modermordere, manndrapere, efter evangeliet om den salige Guds herlighet, det som er mig betrodd.»1.Tim. 1:8-10

Loven kunne derfor ikke på noen måte ta et oppgjør med syndens begjær i legemet. Det som lå skjult i kroppen. Derfor måtte Gud sende sin egen Sønn til jorden i den samme kroppen som barnene hadde, for der å få fordømt synden og tatt et skikkelig oppgjør med den.

«For det som var umulig for loven, idet den var maktesløs ved kjødet, det gjorde Gud, idet han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet,..» Rom. 8:3

«Eftersom da barnene har del i blod og kjød, fikk også han i like måte del deri, forat han ved døden kunde gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen, og utfri alle dem som av frykt for døden var i trældom all sin livstid. For engler tar han sig jo ikke av, men Abrahams ætt tar han sig av; derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik, forat han kunde bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å gjøre soning for folkets synder. For derved at han selv har lidt og har vært fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet.» Heb. 2:14-18 

Den fordervelige kjødelige motviljen i mennesket, ble altså fordømt og korfestet hver dag av Jesus Kristus, Menneskesønnen. Det er derfor han sier, at vi må hver dag må ta vårt kors opp og fornekte oss selv, om vi skal følge ham. For det måtte han gjøre hver dag. Hvis han ikke gjorde dette, ville ikke den menneskelige viljen i hans legeme blitt fordømt, den som tred mot Guds vilje, men den ville heller fått makt og kommet til uttrykk. Hadde dette skjedd, ville også Jesus vært skyldig til døden og vi ville alle vært fortapt.

Dog, Jesus seiret og banet en ny og levende vei gjennom forhenget for oss. Derfor kan vi nå med stor frimodighet komme frem for nådens trone og be om hjelp i rette tid. Rette tid er før vi faller i fristelsen til synd.

Vi trenger altså ikke lenger å synde. Hvis vi skulle synde, er vi for sent ute for å få hjelp i rette tid. Meningen var at vi ikke skulle synde. Dog, om noen synder, så har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Og han er en soning for våre synder. (1.Joh. 2:1-2.)

Jesus viser barmhjertighet og nåde mot oss når vi kommer og angrer og ber om tilgivelse. Medynk kan han derimot ikke vise oss i denne elendige tilstand. Han har aldri selv falt, og kan ikke føle med oss i dette. Men tilgi oss, det gjør han, når hjertet er sant og viljen og bestemmelsen om å ikke synde igjen bor i hjertet.

Den derimot som allerede går med planer om å synde igjen, er av djevelen. Mine barn! la ikke nogen forføre eder! den som gjør rettferdighet, er rettferdig, likesom han er rettferdig. Den som gjør synd, er av djevelen; for djevelen synder fra begynnelsen. Dertil er Guds Sønn åpenbaret han

skal gjøre ende på djevelens gjerninger. (1. Joh. 3:4-10)

I stedet for nytelse i synd, innbyr Jesus oss til samfunn med seg i sine lidelser. Når han i fristelsene ropte med sterke skrik og tårer for å bli spart fra den døden synden ville bragt ham, ble han bønnhørt for sin gudsfrykt. Det var altså ikke fordi han var Guds egen Sønn han ble bønnhørt, men ene og alene for sin gudsfrykt.

«Og han har i sitt kjøds dager med sterkt skrik og tårer frembåret bønner og nødrop til ham som kunde frelse ham fra døden, og han blev bønnhørt for sin gudsfrykt, og således lærte han, skjønt han var Sønn, lydighet av det han led, og da han var fullendt, blev han ophav til evig frelse for alle dem som lyder ham, og blev av Gud kalt yppersteprest efter Melkisedeks vis.» Heb. 5:7-10

Her ser vi Jesus som vår yppersteprest. Det er en annen oppgave enn å være sonoffer og talsmann for oss når vi har syndet. Som yppersteprest kan han komme oss til hjelp i rette tid, slik at synden blir fordømt og drept i vårt legeme. Som yppersteprest fører Mesteren oss frem og inn i det aller helligste, gjennom forhenget, det er hans kjød.

Dette er et helt annet liv enn å leve i nederlag, tilgivelse og synd, nederlag, tilgivelse og synd i det uendelige. Når Jesus blir din yppersteprest, føres du til dine fiender i menneskenaturen din. Der kan du ved å lyde ham, være enig i fordømmelsen av din natur. Da vil du også få samfunn med ham i hans lidelser og bli gjort lik med ham i hans død. Da skal du også få del i hans oppstandelseskraft.

Dette gir et veldig håp for oss. Vi vil som Sønnen bli bønnhørt for vår gudsfrykt. Når vi i roper til Gud om nåde til å seire over vår motstander, fristeren, så blir også vi bønnhørt for vår gudsfrykt. Gud gjør ikke forskjell på folk. Hørte og svarte han Sønnen på grunn av hans bønner av gudfrykt, så vil han også bønnhøre oss for vår gudsfrykt. (Heb. 5:7)

Jesus Kristus kom som et menneske, med vår natur. Denne naturen fordømte og drepte Jesus skånselsløst. På den måten ble LOGOS, Ordet som er den usynlige Gud, åpenbart i kjød. Det skjedde altså ikke på liksom, men i sannhet. Alt ble oppfylt etter Guds nøyaktige lover og bud. Ingen ting gikk til på slump. 

For det var Guds vilje at hele hans fylde skulle ta bolig i ham. I Mennesket Jesus Kristus bor derfor hele guddommens fylde legemlig. (Kol. 1:19 + 2:9). Er vi klar over hva dette betyr for oss, når han sier: «Følg meg!»

«Og Jesus gikk frem i visdom og alder og yndest hos Gud og mennesker.» Luk. 2:52. Vi ser her at Jesus vokste i visdom og yndest hos Gud og mennesker. Tenk, også for Gud vokste Jesus i yndest! I denne vekst i yndest hos Gud, gikk alt etter lovene som er satt for å få yndest. Han ble bønnhørt for sin ydmyke gudsfrykt, ikke fordi han var Sønn. (Heb. 5:7)

Når synden kom inn i verden trengte den igjennom, slik at de alle ble syndere.

«Likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og døden således trengte igjennem til alle mennesker, fordi de syndet alle -  for vel var det synd i verden før loven, men synden tilregnes ikke hvor det ingen lov er; men allikevel hersket døden fra Adam til Moses også over dem som ikke hadde syndet i likhet med Adams overtredelse, han som er et forbillede på den som skulde komme. Men ikke er det med nådegaven således som med fallet; for er de mange død ved den enes fall, da er meget mere Guds nåde og gaven i det ene menneske Jesu Kristi nåde blitt overvettes rik for de mange.» Rom. 5:12-15

Den første Adam falt og ble underlagt kjødets trelldom til død, mens den annen Adam beseiret begjæret, tilintetgjorde døden og tok herredømme tilbake, og førte liv og uforgjenlighet frem for lyset, ved evangeliet. «Meg er gitt all makt i himmel og på jord», sa Jesus etter oppstandelsen. (2.Tim. 1:10)

«Og ikke er det med gaven således som det blev da én syndet; for dommen blev til fordømmelse for éns skyld, men nådegaven til frifinnelsesdom for mange falls skyld. For kom døden til å herske ved den ene på grunn av den enes fall, så skal meget mere de som får nådens og rettferdighets-gavens overvettes rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus.

Altså: likesom éns fall blev til fordømmelse for alle mennesker, således blev også éns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker; for likesom de mange er blitt syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange bli rettferdige ved den enes lydighet. Rom. 5:16-19

Her ser vi klart hva det er snakk om. Den annen Adam, har blitt til en levendegjørende ånd. Den første Adam døde og ble underlagt kjødet, den siste beseiret kjødet og førte liv og uforgjengelighet frem for lyset. 1.Kor. 15:45.

Akkurat på samme måte som den første Adams død trengte gjennom til alle mennesker, så har også frifinnelsesdommen og frelsen ved Jesu Kristi liv, livsens rettferdiggjørelse, trengt gjennom til alle. Som skrevet står: «…han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse.» 1.Tim. 2:4.

Det er altså ingen frelsen i Kristus ikke inneslutter. Akkurat som Adams fall ble til fordømmelse for alle mennesker, så er frifinnelsesdommen og livsens rettferdiggjørelse blitt til oppreisning for alle mennesker, ved Jesu Kristus.

«Men loven kom til forat fallet skulde bli stort; men hvor synden blev stor, blev nåden enda større, forat likesom synden hersket ved døden, så skulde også nåden herske ved rettferdighet til et evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre. Hvad skal vi da si? skal vi holde ved i synden, forat nåden kan bli dess større? Langt derifra! vi som er avdød fra synden, hvorledes skulde vi ennu leve i den? Eller vet I ikke at alle vi som blev døpt til Kristus Jesus, blev døpt til hans død? Vi blev altså begravet med ham ved dåpen til døden, forat likesom Kristus blev opreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt levnet. For er vi blitt forenet med ham ved likheten med hans død, så skal vi også bli det ved likheten med hans opstandelse, da vi jo vet dette at vårt gamle menneske blev korsfestet med ham forat synde-legemet skulde bli til intet, så vi ikke mere skal tjene synden; for den som er død, er rettferdiggjort fra synden. Men er vi død med Kristus, da tror vi at vi også skal leve med ham,..» Rom. 5:20-21 + 6:1-8

Paulus advarer mot og avslører den tanken at noen kunne vri det dit hen at det ikke var så farlig med synden under nåden. Siden man var frifunnet, ville man vel allikevel få del i livsens rettferdiggjørelse i Kristus.

En slik tankegang setter Paulus en effektiv stopper for her i Rom. 6. Er vi død, så er vi død. Da oppreises vi også til et liv hvor vi får kraft å til å vandre i hans fotspor.

Vi ser her klart at han hele tiden har snakket om virkelige kjensgjerninger som ter seg virksom i de som tar imot sannhetene ved troen. Når det blir sant, så blir det absurd å fortsette i synden. Ja, det blir umulig.

Som skrevet står: «Hver den som er født av Gud, gjør ikke synd, fordi hans sæd blir i ham, og han kan ikke synde, fordi han er født av Gud.» 1.Joh. 3:9

For hvorledes skal man kunne det? - spør Paulus ganske enkelt. Dere er jo korsfestet og døde fra synden. Hvorledes skal man da kunne fortsette å leve i den, når man er død fra den, begavet og oppreist til en nytt liv? Hvorledes skal det gamle kunne leve når det det er drept? -  spør han. Nei, det skjønner vi blir en umulighet.

Når man allikevel fortsetter i synden, så er man et levende bevis for at man lever i beste velgående og absolutt ikke har blitt korsfestet med Kristus på Golgata kors. Men vandrer nede av korset. Sammen med alle de andre synderne. Det kan jo enhver se.

Ønsker man som en synder å ekte Kristus, uten å avlegge og korfeste kjødet med dets lyster og begjæringer, så er det det samme som å ekte to menn. Man vil ha kjødets nytelse, samtidig vil man være Jesu brud og hans eneste. Dette er det samme som å ha to menn. Da får man to hoder. Kjødet skal råde over meg, samtidig som jeg også vil ha Jesus som ektemann. Da får jeg to menn, og blir en horkvinne. Den Jesus jeg da får, er en annen Jesus. En som dekker over mine synder og tillater meg å leve etter mine lyster. (Gal. 5:24)

Den sanne Messias er Jesus Kristus. Han som er vår forløper. Han var den første som løp gjennom forhenget, hans kjød, og inn i det aller helligste. Han løp tvers gjennom kjødet(forhenget). Alt gikk helt og fullstendig lovmessig for seg. I tur og orden og fullstendig skånesløst ble synden fordømt i kroppen hans, helt til han sto på andre siden av forhenget. Inne i det aller helligste. Da var veien banet og vi kunne begynne å løpe etter. For hva er vel en forløper uten etterløpere? (Heb. 6:19-20)

Når Faderen oppreiste Jesus Kristus som universets og Allmaktens Herre, så var det en direkte frukt av egenviljens utryddelse og Guds viljes fullkomne utførelse som Menneskesønn. Derfor kunne Gud oppreise ham fra de døde og få det bevist at det var Jesus som var Guds veldige Sønn - Messias, Menneskesønnen, og nå også Allmaktens Herre.  (Rom. 1:4)

I dette frelsesverket har Gud nedlagt all sin visdom og forstand i. (Ef. 1:7-9)

En av disse hemmelighetene kalles av Paulus for en stor gudsfryktens hemmelighet. Han skriver: "Og som enhver må bekjenne, stor er den gudsfryktens hemmelighet: Han som ble åpenbart i kjød, sett av engler, forkynt blant folkeslag, trodd i verden, opptatt i herlighet." 1.Tim. 3:16

«For hvad ros er det om I er tålmodige når I synder og får straff for det? Men om I er tålmodige når I gjør det gode og allikevel må lide, da finner dette nåde hos Gud. For dertil blev I og kalt, fordi også Kristus led for eder og efterlot eder et eksempel, forat I skal følge efter i hans fotspor, han som ikke gjorde synd, og i hvis munn det ikke blev funnet svik, han som ikke skjelte igjen når han blev utskjelt, ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig; han som bar våre synder på sitt legeme op på treet, forat vi skal avdø fra våre synder og leve for rettferdigheten, han ved hvis sår I er lægt.» 1.Pet. 2:20-24

For da loven bare har en skygge av de kommende goder, men ikke selve bildet av tingene, så kan den aldri ved de offer som de hvert år alltid på ny bærer frem, gjøre dem fullkomne som kommer frem med dem.